Debatt

Kjære konfirmant

– Du skal ikke gå gjennom livet og tro du ikke kan. Da blir det som å kjøre med håndbrekket på.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
###

Barndom-ungdom-voksen-alderdom.

Livet duver av sted på veier av ulik kvalitet og med varierte fartsgrenser. Mange ungdommer står i disse dager til konfirmasjon. I kirken eller humanistisk, eller ikke i det hele tatt. Felles for disse valgene er at de i stor grad tas av ungdommen selv. Det er de gamle nok til. Sier hvem?

Så kjære konfirmant, nå skal jeg prøve å analysere litt om hvordan du kanskje har det: Du vil ha alt livet kan by på. Du vil være flink på skolen, god i idrett og bli behandlet som voksen. Være vakker, pliktoppfyllende og omsorgsfull. Komme inn på de skolene du ønsker, være en perfekt kjæreste og en fantastisk venn. Du er på vei inn på de voksnes motorvei og kan bestemme mer selv. Du vil at et trygt og raskt kjøretøy skal få deg dit. Fylle tanken med drømmer, ta egne veivalg og cruise bestemt inn i voksenlivet. Men hva kan du egentlig bestemme selv når du er 15 år?

Les også: «De kjenner forventningene på kroppen, men har ikke alltid rett verktøy å gripe det med»

På første veikrysset står det et skilt du har kontroll på: «Utdanning». Med hundrevis av underskilt med veivalg du kan kjøre. Noen veier vil du bruke lang tid på, andre går strake veien til mål. Du velger. Ingen veier er bortkastet, du vil lære deg å fylle bensin og å bytte punkterte dekk underveis. Praktisk kunnskap du skal ta med seg videre. Læring som kommer godt med. Uansett hvor lenge du kjører før du er fremme.

Du kan også begynne å jobbe. Men foreldrene dine kan tvinge deg til å slutte hvis jobben går ut over oppdragelsen. Eller helsen din. Så der er det noen drømmejobber som muligens ryker. Foreldrene dine kan også (til en viss grad) styre over pengene du eventuelt tjener. Det sies jo at den beste måten å lære om penger, er hvis du ikke har noen. Muligens en mager trøst.

Likevel må det læres. Og sjelden er det vel noe som svir mer i sjelen enn å bruke egne penger, fremfor mamma og pappa sine? Mange rasteplasser på livets vei vil kreve penger av deg. Det merker du når du må fylle bensin til 17 kroner literen og smellen på skatten driver bilen inn på en langtidsparkering. Det har bare en forklaring: Livet byr på overraskelser.

Du kan nå gå på kino med 15 års aldersgrense, fiske uten betalt fiskeavgift og melde deg inn i hvilken forening du har lyst. Det kan bli medlemskap i «Norsk forening for ikke-destruktiv prøving» eller «Foreningen for Profesjonelle Pyroteknikere». Det er opp til deg. Mulig det er tryggest og rett og slett starte med medlemskap i NAF.

Les også: «Fotball er så mye mer enn ball»

Når du er 15 år kan du også straffes med fengsel eller bot hvis du bryter loven. Det forventes at du skal vite forskjell på rett og galt og aldri handle impulsivt (med en hjerne under utvikling). Men du er likevel ikke voksen nok til å bestemme over egne penger. Merkelig logikk, det der.

Du er jo så full av drømmer for fremtiden, men lever så innmari i nuet. Opptatt av det som skal skje nå og kanskje skal skje i morgen. Underveis fyller du opp med minner av det du ser gjennom bilvinduet, på din safari gjennom livet. Ulike mennesker vil gå inn og ut av bakdøra, de vil dele ulike etapper av turen med deg. Men i passasjersetet foran sitter mamma og pappa fortsatt. I noen år til. Med hånda på håndbrekket og til tider: Hjertet i halsen. Det er ikke lenger de som har beinet på gasspedalen. På pedalen hviler det nå et utrent høyrebein som tilhører en ungdom med fartslyst og et ønske om å komme raskt til mål. Et hjerteinfarkt hos den (noe) eldre passasjeren kan derfor vente rundt neste sving.

Så kjære ungdom, sett deg bak rattet og føl deg trygg. Sammen med deg i bilen sitter det folk som bare vil deg vel. Som kan hjelpe med å avmåle farten når det trengs, trykke på GPS-en og nyte turen når de merker at du har full kontroll. Du skal ikke gå gjennom livet og tro du ikke kan. Da blir det som å kjøre med håndbrekket på. Og de sikreste bilene er biler som ikke kjører fortere enn sjåføren kan tenke. Heldigvis.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Demokraten og Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.

Mer fra: Debatt