«Jeg gikk meg vill i skogene»

Et kåseri om orientering. "Dette er svært forvirrende, og jeg kjenner flere godt orienterte nybegynnere som fremdeles er det".

Dette kåseriet ble skrevet og opplest i Radio Midt-Troms i anledning Junior-NM i orientering på Senja i 1998, men kåsøren har børstet støv av det i anledning O-VM i Østfold-skogene i disse dager.

Illustrasjon av kåsør Bjørn Lengfelder.

Bjørn Lengfelder
tidligere radiomann, Selbak

Min overskrift i dag er "Jeg gikk meg vill i skogene", og er min første orientering om orientering. Straks vil den beleste lytter oppfatte at jeg har stjålet tittelen i landets litterære skattkiste. Det var nemlig poetinnen Inger Hagerup som i sin tid kom med denne meget pinlige meldingen - Jeg gikk meg vill i skogene. Nå kom hun jo etter hvert til rette igjen, heldigvis, men det er en annen historie.

Ved denne anledning har tittelen intet annet med litteratur å gjøre, enn at bøker trykkes på papir. Som er laget av trær. Som vokser i ansamlinger som kalles skoger. Og da er vi plutselig fremme ved forutsetningen for å orientere seg – feil eller riktig galt, i vårt til dels karrige landskap. Det er nemlig denne friskluftsport det i det følgende skal handle om: Orientering. Jeg  skal først og fremst og punktvis orientere om orienteringens viktigste punkter. Disse punktene er ikke trigonometriske, men viser likevel at jeg er meget sportsinteressert. Bare jeg slipper å delta.

Først om kartet: Også det er trykt på papir. Og er angivelig et slags bilde av naturen omkring oss. Kartet skal hjelpe oss til å finne frem til dit vi skulle ha vært om vi hadde klart å komme oss dit. Og helst før det ble mørkt. På kartet er det tynne og tykke streker med varierende avstand mellom. De kalles koter, antagelig etter sin oppfinner Halvdan Koht (1873-1965), en herre som beskjeftiget seg mye med sagalitteraturen. Her ser man altså sammenhengen mellom det lite litterære kraftuttrykket ‘Dra på saga!’, og med avvirkingen av nettopp den skogen vi orienterer i. (I min forskning er det som man forstår aldri rom for tilfeldigheter, og alle ting henger nøyaktig sammen)! Kotene skal vise hvor bratt det er akkurat der du har gått deg fast i steinrøysa. Hvis det er litt avstand mellom kotene er det bare for å narre deg til å tro at det er lettere å komme over fjellet en kilometer lenger øst. Men dette vet de selvfølgelig ingenting om hos NGU - Norges Geologiske Undersøkelser, som har laget kartet, rett og slett fordi de aldri-og-ikke-i-det-heletatt har vært akkurat der du er akkurat da!

Av og til er det farver på kartet. Havet, for eksempel, er blått. Det er innsjøene også, og denne blålige likhet er så lik at man ofte plumper uti. Dessuten er ikke saltinnholdet i vannet avmerket, slik at man ikke vet om man bare tar seg et bad, eller er i ferd med å dra utenlands. Og ofte er det langt fra den ene stranden til den andre. Særlig der hvor saltet burde vært markert. Da er det lurt å svinge inn nærmeste fjord. Men uten båt eller flytevest, hva skal man gjøre? Tilkalle marinen? Nei, improvisasjon er løsningen, og i det firmaet forekommer visst ikke sånt.

Mens vi nå er ved havet, tar jeg for meg det særs nyttige instrumentet som kalles kompass; en artig liten innretning, som også finnes som artig stor innretning. Da er det gyro-oppheng og annet finurlig som ikke egner seg i busk og kratt. Så jeg hopper over det, og ser heller litt på de små nette variantene. De med snor i. Noen tror snoren er til å ha rundt halsen, slik at man på grunn av misvisningen hele tiden har riktig avstand mellom kroppen og kompasset. Men dette er misvisende, ettersom snoren er farlig å ha rundt ymse kroppsdeler, så som håndledd, ankler og annet. Er den plassert rundt halsen på den orienterende – men ofte hjelpeløst villfarne - må han/hun regne med kvelningsdøden. Grunnen er at snoren alltid og ubetinget hekter seg fast i kvist og kvas i uavvirket skog! Så idet man løper forbi det man tror man løper forbi, gjør man det slett ikke!!

Kompassnålen, som svømmer så stille der inne i kompasshuset, er både rød og hvit. Eller omvendt. Dette er svært forvirrende, og jeg kjenner flere godt orienterte nybegynnere som fremdeles er det, fordi de ikke helt vet hvilken farve de skal velge. Her er det nemlig ikke like enkelt som i politikken, hvor man like godt kan la det være…

I skumringens time, derimot, med tre poster igjen, må man ta en avgjørelse. Da tømmer man skoene, tenker raskt igjennom situasjonen – og henger seg på en eller annen som ser ut som hun/han vet hvor man er. Selvfølgelig er dette både ufint og nederdrektig, men det fører som regel til neste post.