«Hvor går grensene for kunstneriske uttrykk?»

Også vi som kommune har en rolle i å tilrettelegge for mangfoldet av kunstneriske ytringer. Men hvor skal vi trekke grensene? spør kultursjef Ole-Henrik Holøs Pettersen i denne kronikken.

Ole-Henrik Holøs Pettersen
kultursjef, Fredrikstad kommune

 

Flere har den siste tiden stilt seg spørsmålet om man kan kritisere kunstneriske uttrykk for utøvelse av kunstnerisk frihet? Kommentarfeltene til flere av byens kulturaktører her i byen kokte da statsminister Erna Solberg i mars i år kritiserte en teaterregissør for å ha bidratt til «at det er tøffere å være politiker». Kulturfeltet repliserte med at «kunst skal kritisere makta» og «utfordre grenser».

Freemuse, en internasjonal organisasjon som arbeider for kunstneres rett til å uttrykke seg, la i vinter frem rapporten «The State of Artistic Freedom» som viser at antallet angrep på den kunstneriske ytringsfriheten har økt. Det særskilt bekymringsfulle i dette er at det ser ut til å være en trend ikke bare i land vi ikke liker å sammenligne oss med, men også i vestlige og demokratisk anlagte land.

Kunst- og kulturfeltet har til alle tider vært den fremste fanebærer av ytringsfriheten og har gjennom sin sprengkraft også vært utløsende årsak til store samfunnsendringer. Fortsatt bidrar kunsten til stadig å utfordre ytringsfrihetens spillerom, og den pris vi alle må betale for dette er at vi tidvis føler ubehag eller provokasjon når vi blir eksponert for standpunkter, holdninger eller saker som enten jeg eller du er grunnleggende uenig i, eller flertallet i samfunnet skulle ønske ikke fantes.

Den sprengkraft som ligger i kunst- og kulturuttrykkene skyldes trolig deres iboende evne til å definere, utfordre og redefinere de oppfatninger, normer, verdier og referanserammer vi har innenfor et fellesskap. Jeg tenker dette er viktig for at vi skal forstå oss selv og verden bedre, samtidig som det også bidrar til at vi drives framover som samfunn. Et fritt og rikt kunst- og kulturfelt er derfor helt avgjørende for at et demokratisk samfunn skal fungere.

LES OGSÅ: Chris White tar med ny kunst til gamle trakter (Demokraten+)

Også vi som kommune har en rolle i å tilrettelegge for dette mangfoldet av kunstneriske ytringer. Men hvor skal vi trekke grensene? Per i dag har vi en uttalt modig tilnærming til dette gjennom å blant annet tilby spilletid på våre scener eller tilskudd fra kommunen uavhengig av ideologier eller politiske ståsteder. Eller vi legger til rette for at kunstnere skal kunne utforme offentlige rom med kommentarkunst. Kinoen viser kontroversielle filmer og på biblioteket låner vi ut litteratur som i flere deler av verden er bannlyst. Men hvor frie for føringer er vi, og hvor modige er vi egentlig?

Den 12. november settes teaterstykket Ways of Seeing opp i vårt kulturhus Blå Grotte, som et samarbeid med det nystiftede Østfoldteatret og Høgskolen i Østfold med Akademi for scenekunst. Teaterstykket har avstedkommet samfunnsmessige konsekvenser langt ut over det noen kunne forvente og har bidratt til at man stiller spørsmål om hvor fri kunst- og kulturfeltets posisjon er også i vårt land?

LES OGSÅ: Antikkforhandler løste mysteriet rundt Herman Heblers stjålne «Kvinne»

Dagen etter at teaterstykket blir vist på Blå Grotte vil det bli arrangert et seminar på St. Croix-huset med nettopp kunstens frihet som tema: Drawing the lines – freedom of artistic expression and its boundaries. Spørsmål som vil bli satt på dagsorden er om vi opplever en endring i den kunstneriske ytringsfriheten? Hva er legitimt å vise på en scene og hva er legitimt som åpen ytring i byrommet? Og hvor går grensene mellom aktivisme og kunst? I lys av denne tematikken, bør Fredrikstad også se seg selv i speilet. Hvordan står det til med den kunstneriske modigheten i Fredrikstad? Velkommen til både forestilling og debatt!

LES OGSÅ: Historisk dag for scenekunst i Østfold