«Hvis vinterland er drømmens land, er Fredrikstad, denne vakre byen, den vakreste drømmen»

Veien til Fredrikstad fra Syria var virkelig en lang tur som varte i nesten sju år, skriver Ali Hussain.

Ali Hussain
Har jobbet som avisredaktør, lærer og ankermann på TV. 

 

Veien til Fredrikstad fra Syria var virkelig en lang tur som varte i nesten syv år. Når krig bryter ut i et land, har folk tre muligheter, enten å dø i krig, eller å holde seg innenfor murene i det ødelagte hjemlandet og oppleve de tøffeste levekårene, eller å søke tilflukt i nye land der de søker trygghet.

Den arabiske orkan

Da krigen brøt ut i Irak i 2003, trodde vi at det ville være den eneste krigen i regionen. Vi forventet ikke å bli etterfulgt av en stor orkan som kalles den Arabiske Våren. Denne orkanen begynte i Tunisia først og deretter spredte seg til Egypt, Yemen Libya og til Syria på slutten. Hovedmålet med revolusjonene der var å styrte diktatorregimene i de arabiske landene. Men resultatene var kontraproduktive og konsekvensene var alvorlige i noen arabiske land der revolusjoner fant sted, særlig i Syria.

Syria er kaken

Nesten en million mennesker er drept, ti millioner har blitt flyktninger i verdenshjørner, og fire millioner er internt fordrevet. Regimet selv styrer fortsatt i Syria til tross for at det ødela landet, drepte mennesker, fordrev millioner og gjorde landet til en slagmark. Syria har blitt som en kake der verdens supermakter, USA, Russland, Israel, Iran and Tyrkia kjemper mot hverandre for å få den største delen av kaken.

Styrt av en sekt

I denne artikkelen har jeg ikke tenkt å gå inn på detaljer om krigen i Syria og hva som skjer der. Men jeg vil gjerne påpeke at Norge var blant landene som tok imot et stort antall arabiske flyktninger etter at noen arabiske land som Saudi-Arabia, Qatar, De Forente Arabiske Emirater og Kuwait dessverre har nektet å motta dem, selv om disse landene var involvert i krigen i Syria. I mitt land Syria, har vi i løpet av femti år aldri hatt de lovlige rettighetene og frihetene som innbyggerne vanligvis har i sine hjemland. Det var ikke lett for noen å bygge en god fremtid for seg selv og for sin familien. Det var heller ikke lett å inneha en høy stilling med reell makt i regjeringens hovedkvarter med mindre man tilhører det samme sekten som Assads familie tilhører. En sekt som består av bare ti prosent av befolkningen i Syria.

Hard straff

Da folket ønsket å endre dette diktatoriske regimet som gikk fra faren Assad til sønnen, var straffen veldig hard. Det var ikke tillat for oss som journalister og ankermenn på TV å uttrykke våre meninger eller å uttrykke et fritt syn på ulike spørsmål. Selv når vi jobbet som universitetslærere, var vi alltid redde for å kritisere noe. Vi var alltid redde for å si noe imot måten vi ble styrt på. Noen kan si at dette skjer i alle land som er styrt av diktatoriske regimer. Men det sjokkerende er når et regime i et land ødelegger landet sitt og dreper folket bare fordi folket ønsket frihet og ikke lenger vil ha dette korrupte regimet.

Høy pris

Etter at krigen brøt ut i Syria, var prisen jeg personlig betalte veldig høy bare fordi jeg nektet å fortsette arbeidet mitt som journalist og ankermann på de syriske statlige TV-nyheter. De ville at jeg skulle lyve, fordreie fakta og berømme forbrytelsene regimet begår mot folket. Da hadde jeg bare et valg, jeg måtte forlate Syria.

FN-flyktning

15.september 2012 forlot jeg mitt hjemland Syria og dro til Libanon. Men min tilstedeværelse i Libanon var en fare for meg som journalist og mediemann, spesielt da jeg ble overrasket av det Libanesiske TV-oppdraget som ønsket å intervjue meg på flyplassen der. Det var farlig for meg fordi det var den Libanesiske Hizbollah som kontrollere flyplass i Beirut. Hizbollah er den største og første allierte av det syriske regimet. Derfor tok jeg fly til Tyrkia på samme dag. I Tyrkia, jobbet jeg som rektor i den Tyrkiske-Syrisk skolen for syriske flyktninger i et år. Deretter som rektor i det Kanadiske Akademiet i Istanbul I to år før jeg forlot Tyrkia og reiste til Norge sammen med familien min gjennom FN Høykommisær for flyktninger.

Veien til Vinterland

Min ankomst til Norge med familien min var veldig lett. Vi kom til Norge i Desember 2015 og ble bosatt i Nord-Norge på en liten øy som heter Herøy. Herøy er en vakker øy med mye natur og hyggelige mennesker. Men som det er på små steder, er det vanskelig for en å finne en passende jobb, særlig hvis man har teoretisk akademisk utdanning. Det er heller ikke bare enkelt å finne et universitet i nærheten hvis man ønsker å melde seg på et nytt master studium eller en ny bachelor. Derfor var dette mitt hovedmålet som fikk meg til å flytte til denne vakre byen, Fredrikstad etter at vi har bodd på Herøy i tre og et halvt år.

Journalist på Helgeland

Jeg ble veldig glad da jeg fikk muligheten til å gjøre jobben min som journalist igjen i Helgelands Blad avis som utgis i Sandnessjøen på Helgeland. Der begynte jeg å publisere artiklene mine for tre år siden og jeg skriver fremdeles for den avisen. Der kunne vi etablere faglig kontakt. Det var egentlig en god erfaring som fikk meg til å skrive både den faste spalten, Sett Utenfra, i tillegg til reportasjer, intervjuer og kommentarer.

Fra Herøy til Fredrikstad

Hvis Vinterland er drømmens land, er Fredrikstad, denne vakre byen, den vakreste drømmen. Helt siden vi ankom Fredrikstad, følte vi oss veldig hjemme. Jeg følte meg ikke fremmed i denne vakre byen. Fredrikstad er en fantastisk by med sine hager, elv, markeder, turistattraksjoner og hyggelige mennesker. Det vakreste er at det er en by full av liv og kulturelle, sosiale og vitenskapelige aktiviteter. Samtidig er kommunen som styrer denne byen veldig aktiv. Det er helt klart at alle de som jobber i denne kommunen er opptatt av å gjøre Fredrikstad til den vakreste og beste byen i landet. Dette gjør meg veldig spent og begeistret, og jeg vil så gjerne tilby alt nyttig og gjøre mitt beste for å tjene denne fantastiske byen og det norske samfunnet.

Krigen forandrer alt

Når en krig bryter ut i et land, gjenstår ingenting som det var før. Alt endrer seg, til og med mennesker selv. Jeg følte meg jo veldig trist da jeg mistet all min eiendom i hjemlandet mitt Syria. Men jeg var i stand til å overvinne tristheten min fordi jeg ikke er den eneste som mistet alt jeg hadde der. Millioner av syrere har mistet alt de eier, og mange mennesker har mistet barna sine og familien. Da jeg forlot Syria i 2012, hadde jeg ingen klær i kofferten. Jeg tok med det som er viktigere enn klær. Jeg hadde med meg minnene mine og en håndfull drømmer.

Min største drøm

Hvis du spør meg om min største drøm, vil jeg si at det er å fortelle kloden om et land med eldgammel sivilisasjon som har blitt fullstendig ødelagt. Jeg vil fortelle om folket som ble enten til flyktninger eller hjemløse innenfor hjemme eller i asylmottak utenfor grenser. Min største drøm er å bo i et trygt land hvor friheten er beskyttet og menneskerettigheter er bevart og respektert. Et land hvor demokrati og flerpartipolitikk er praktisert. Et land hvor du finner dem som jobber dag og natt for å utvikle landet sitt på den ene siden, og opprettholde sine sosiale og kulturelle tradisjoner på den andre siden. Et land med et flerkulturelt samfunn der det er åpent for alle å danne og skape en sivilisert sosial og kulturell blanding.

Dette er det jeg virkelig fant i dette vakre land, Norge, og i denne fantastiske byen som er en unik rollemodell som andre byer i verden kan følge.