«Hvem ser den sti på fjell?»

Papperhavn Velforening ønsker i samarbeid med Hvaler Kulturvernforening å merke stien som går fra Kuvauen til Stolen. Det er den lille vika på yttersiden av Vesterøya der fregatten «Lossen» forliste juleaften 1717, skriver Gunn Hedberg i denne kronikken.

Gunn Hedberg
Styreleder Papperhavn Velforening

 

Til vår store overraskelse sa styret i Ytre Hvaler Nasjonalpark nei til merking av og skilt langs stien. Denne stien går hovedsakelig over fjell, der ingen finner veien uten å prøve seg fram. Dermed er et utall mindre stier oppstått, stier som ødelegger den sparsomme vegetasjonen i landskapet.

Hvaler har få faste kulturminner å vise fram. Livet i havgapet, lenge før ferie- og hytteliv, var en kamp for å overleve.

Så kulturminnene våre er i stor grad minner over hvor og hvordan hvalerboerne levde og arbeidet, prisgitt vær og vind. Det siste gjaldt særlig for dem som levde av havet: fiskere, loser og sjøfolk. Å vise nye generasjoner veien til disse synes vi er viktig!

Planen er et skilt om «Lossen»s forlis på parkeringsplassen. Ved steinhoggersmia et skilt som forteller om livet i Kuvauen i tidligere tider. Midtveis langs stien et panoramabilde som viser hva du kan se i horisonten. I Stolen er planen et opplysningsskilt om utgravningen av «Lossen» på 1960-tallet.

Les også: Fikk kjempekrabbe i hummerteina (Demokraten+)

Orkanaktig storm

«Lossen» først. Den gikk fra Stavern 22. desember 1717, under Den store nordiske krig. Sammen med tre andre krigsskip skulle fregatten beskytte og ledsage 65 handelsfartøy som skulle til Danmark.
Kursen blir satt sørover mot Skagen. Men så dreier vinden med økende styrke fra sørvest, for å gå over til full storm lille julaften. De fleste skipene forsvinner i dypet.

Himmelen er svart, det er stupmørkt, klokka er 20:30 julenatten 1717. Det blåser full vestlig storm. Fregatten «Lossen» har ikke lenger mulighet til å manøvrere. De passerer Torbjørnskjær, men greier ikke å gå vest om Søsterøyene.

Sannsynligvis befinner alle de 109 mennene om bord seg på dekk, seks av dem svenske krigsfanger. Der kan de bare stå og se sin egen undergang i møte. Rundt dem brøler stormen, det bryter på alle kanter, men mørket er ellers ugjennomtrengelig.

Halvparten drukner

Klokka 23:00 høres et fryktelig brak. «Lossen» støter mot et framspringende, glatt svaberg. Folk blir slengt om hverandre på dekk, deler av riggen faller ned over dem. Men hell i uhell - mastene blir stående i bend mot stupet. Mange av mannskapet klatrer i riggen, og berger seg opp på det flate platået over stupet.
Imens krenger skipet mer og mer over. Kanonene blir revet løs, raser over dekket og river med seg skansekledningen idet de sklir overbord. Skuta driver forbi bergnesa, glir inn i Stolen og synker. Nøyaktig der blir den funnet 250 år senere.

Noen av folkene blir skylt opp på svabergene på østsiden av bukta, der det er flatere og enklere å komme seg i land. Kapteinen om bord, Poul Christian Bruun, er blant dem.
Med seg har han skipets papirer. Takket være dem kan orlogskaptein Rolf Scheen på begynnelsen av 60-tallet regne seg til den sannsynlige posisjonen der skipet sank - og det stemte på en prikk!
Det gjennomvåte og forfrosne mannskapet må vente hele den lange og kalde vinternatten. Da det endelig lysner, kan opptellingen tas.
55 av de 109 ombord har mistet livet. 54 er i live og tar seg fram til folk, enten i Papperhavn eller Vauer.

3.500 gjenstander

Utgravningene startet sommeren 1967, og dykkerne fant vrakrestene nøyaktig etter Scheens anvisninger. Da skuta sank lå skroget hvelvet med babords side ned, og en del av denne ble funnet begravd av slam. Alt som stakk over bunnen hadde skipsmarken ødelagt.
Dessuten kunne dykkerne ta opp over 3.500 enkeltgjenstander. De fortalte skipsarkeologene mye om livet ombord i ei seilskute på 1700-tallet, og finnes i dag på Norsk Maritimt museum i Oslo.
For fem år siden laget muséet en kulturminnesti under vann i Stolen for dykkere. Det har altså vært mulig å gjøre, mens vi ikke får lov å lage en tilsvarende på land.

Historien i et nøtteskall

Kuvauen er ett av de mest populære utfartsstedene på Hvaler, mye takket være en stor parkeringsplass. Langs stien ned mot stranda er store steinblokker et minne om Hvalers viktige steinindustri.
Der stien dreier til høyre mot stranda har Papperhavn Velforening ryddet smia steinhoggerne var avhengige av for å reparere redskapen sin. Oppover fjellet på andre siden av stien er det hogd brede spor i fjellet, for å hindre hestene i å gli.
Til venstre fører stien videre til de fredede sjøbuene i Kuvauen. Her holdt fiskere og loser til i århundrer, en naturhavn som var rask å seile inn og ut av.
Ved inngangen til 1. verdenskrig var det stort sett slutt. Eksporten av stein ble hindret, fiske- og losbåtene ble motoriserte og flyttet til bedre havner.
Tilbake ligger Kuvauen som et levende kulturminne. Alle snakker om hvor viktig det er at folk er aktive og kommer seg ut på tur. Men da må de vite hvor de skal gå, og hva de ser.

Papperhavn Velforening ber styret i nasjonalparken tenke seg om én gang til og endre vedtaket sitt!