«Hva har skjedd med oss som gjør det så lett å hate?»

Vi har trukket gullbilletten med hvor vi er født, og det bør ikke tas for gitt. Hva har skjedd med oss som gjør det så lett å hate, og se ned på andre mennesker som er mindre heldige? spør Hege Hansen.

Hege Hansen
Gressvik

 

Jeg våknet opp til nyheten om at Moria-leiren står i brann. Mennesker som fra før er utslitt og fortvilet, blir igjen tvunget på flukt. De mister det bitte lille de har, og hvordan kan man beholde håpet? Hvor lenge er det liv i et håp?

Vi lever i en verden som er så digital, og vi ser og vi vet hva som skjer i verden. Vi ser at barn slutter å prate og barn som ikke lenger vil lukke opp øya av frykt. Vi ser barn som er så mimikkløse i ansiktet, og vi ser barn som har gitt opp håpet. Og vi tar det ikke innover oss. Vi tar ikke innover oss at det her er mennesker. Det er barn, ungdom, foreldre og besteforeldre.

Gud forby om noen skal komme og forstyrre velferden vår. Gud forby om noen skal komme å ta NAV-pengene våre. Gud forby om noen skal komme og ødelegge velferden vår hvor overskriftene viser at det største problemet mange her har, er å ikke få handle i Sverige eller dra på hytta.

Hvordan kan et menneske bety så lite? Hva er det som skjer i verden, og hvorfor er det min og din verden? Hvorfor er det ikke vår verden?

Vi har kunnskap til å vite bedre, men istedenfor å bre om oss med kunnskap så lukker vi øyne og ører. For ingen må forstyrre velferden vår. Ingen må forstyrre fredagstacoen. Vi kan slå av tv-en, ta oss et glass vin og late som vi har vår egen verden her i nord.

Jeg blir så lei meg, og jeg blir så sint. Verden vår er full av hat og krig, full av fattigdom og full av religioner som slåss om hvem som tror riktig. Verden er full av frykt og hat mot hverandre, og det skremmer meg hvilken verden ungene mine vokser opp i.

Leserinnlegg: «Jeg tror ikke på at jeg er et ugress i Guds hage»

Jeg skjønner at det ikke bare er å knipse med fingrene så får alle hjelp. Jeg forstår det. Men jeg forstår ikke hvor medmenneskeligheten er blitt av. Jeg forstår ikke alle kommentarene som hagler etter denne hendelsen: «La det brenne», «endelig» …. lese dem gjorde at tårene rant godt før klokka 07.00 onsdags morgen. Hvor kommer all den ondskapen mot hverandre fra? Er det frykt, eller er det ren ondskap?

Når Listhaug deler et bilde av en båt med flyktninger i nød, og skriver under; «En enklere hverdag». Så er det grobunn for helvetes mange holdninger her i landet. Det må være selve oppskriften på å lære bort dårlige holdninger. Det ble vel et problem mindre nå for våre politikere nå som hele leiren har brent opp.

Det her tok meg skikkelig i tidlige morgentimer, og jeg tenker på om det hadde vært mine barn. Vi har trukket gullbilletten med hvor vi er født, og det bør ikke tas for gitt. Norge skuffer stort her … mennesker skuffer stort. Hva har skjedd med oss som gjør det så lett å hate, og se ned på andre mennesker som er mindre heldige?

Når til og med lille Luxemburg klarer å hjelpe noen her, hvor er vi? Hvorfor hjelper vi ikke til? Erna skriker om at vi trenger flere barn i Norge, så hent dem! Hent dem nå. Fordi det er grenser, det er grenser for hvor lenge noen klarer å holde liv i et håp. 

Debatt: «Kritikk er ikke det samme som hets»