Fotballdilla og fellesskapet

Fredrikstad er, har vært og kommer fortsatt til å være Fotballbyen.

Snedige politikere og andre forsøker seg stadig med Den lille verdensbyen, Miljøbyen, Kulturbyen – ja, til og med Seilskutebyen. Alle vet at disse velvillige betegnelsene ikke stemmer og blir glemt før trykksverta på reklamen tørker.

Noe helt annet er det med Fotballbyen. Det er en merkelapp folk føler stemmer. Den behøver ikke vedtas i kommunestyret, og trenger ingen forutgående kostbare seminarer og rådyre, fete konsulentrapporter.

Fredrikstad er nemlig Fotballbyen. Fotballen, og særlig FFK, har noe så nær uoppnåelig som en liten plass i sjela til så å si alle som bor her. Intet mindre.

Da jeg heldigvis flyttet for godt til Fredrikstad for nærmere 40 år siden, hadde jeg og en ukjent kar en liten bekymret fotballprat om FFK mens vi sto i kø og ventet på tur i banken. Plutselig tittet bankfunksjonæren bak skranken opp på oss over brilleglassene og sa: «Slapp av, guttær! Fredrikstad i øverste divisjon er like naturlig som at Glomma renner gjennom byen!»

Case closed. Vi senket skuldrene og fikk fred i sjela.

Folk rundt omkring ellers i landet er også klar over at Fredrikstad er fotballbyen. Hvor mange har ikke opplevd at småpraten fort begynner å handle om FFK og fotball straks du røper hvor du kommer fra når du er blant fremmede? Og jeg behøver ikke å kjede leserne med noe de allerede kan og kjenner så godt til – nemlig Fredrikstads over hundre år gamle ærerike fotballhistore. Pokalskapene på Fredrikstad stadion og i flere andre gode fotballklubber i byen taler sitt tydelige språk.

Men dette grepet om folkesjela, hvor skriver det seg fra egentlig? Neppe bare fra støvete skap.

Frode Rekve fra sidelinja:
Vi kan holde oss for nesa og stemme Sp

Nylig møtte om lag 8.500 mennesker opp på stadion for å se FFKs første kamp etter ferien. Det var nær publikumsrekord for samtlige stadioner i hele landet den helga. Og FFK spiller altså bare på tredje nivå i Norge. Alle de 8.500 gikk skuffet hjem etter fotballkampen. FFK spilte dårlig og greide bare uavgjort.

Folk gikk stive, tause og sure hjem. Ingen snakket sammen på vei ut fra stadion. Vi hadde ikke tapt, men hjemturen over gangbrua minnet mest om en sørgemarsj. Uavgjort mot bunnlaget sårer fotballsjelene i Fredrikstad.

Nå i helga møtte allikevel over 3.000 mennesker (!) nok en gang fram på stadion. Stemningen på tribunen var negativ og tverr etter første omgang. FFK fikk mange målsjanser, men hvor ble det av målene? Heldigvis løsnet det i 2. omgang og FFK vant 3-0.

Sindige, dresskledte folk brølte av fryd. De var røde i ansiktene av begeistret opphisselse. Folk som ikke kjenner hverandre kom i gemyttelig prat, holdt rundt hverandre, smilte og slo hverandre vennlig på skuldra. Klemmene satt løst og den rødhvit-prydede gangbrua svaiet i sambatakt under hjemmarsjen. For en fellesskapsfølelse! For en glede! Vi vant! Vi vant! Opprykket, jeg hadde nær sagt frelsen, er nær!

Her er vi vel ved noe av kjernen: Fotballen skaper et voldsomt felles engasjement på godt og vondt. Vi sitter der på tribunen og fryser eller svetter sammen, tett i tett. Vi klapper, buer, hyler, banner og synger. Vi har på oss røde og hvite skjerf. «Det er VI som er fra Fredrikstad!»

Problemstillingen er enkel: Vi vil vinne! Her og nå. Vi lever ut våre frustrasjoner og vår glede. Vi blir plutselig glad i sidemannen/kvinnen en stakket stund. En vidunderlig drøm går liksom litt i oppfyllelse.

Hjertene åpner seg, dører åpner seg – ja, selv berget i Olav H. Hauges dikt åpner seg.