«Er det en oppskrift på det her? Hvordan vi skal reagere og føle?»

Vi har en oppskrift på hva vi skal gjøre for å begrense og forhåpentligvis etter hvert, stoppe smitten. Men tenk så fint det hadde vært med en oppskrift på hva vi skal føle den tiden her og.

Hege Hansen
Fredrikstad - blogger: hegeslillerom, skeiv mamma

 

Er det noe oppskrift på hvordan vi skal reagere på den situasjonen vi er i nå? Er det noe oppskrift på hva vi skal føle? Er det greit å føle seg redd og engstelig og bekymret? Er det greit å føle seg litt alene? Og hvordan reagerer du på det?

Jeg får litt følelsen av at vi skal ta det her med knusende ro. Jeg skjønner at ikke hysteri gagner noen, men når noen skriver i media at det her er skummelt så hagler det inn med meldinger om å ta det med ro, det er hausa opp og at man skal være positiv. Og det er jo fint å være positiv, det må vi jo. Vi kan også tillate oss å se det gode og fine med det her, og finne de gledene vi kan. Det tror jeg er viktig.

Men jeg tror samtidig vi må ha lov til å kjenne på det som er skummelt og som vi er uvitende om. Det må også være greit. Det her er jo en helt ny situasjon for oss alle og vi er i samme båt. Men vi reagerer ulikt og vi har ulike følelser, og det er også greit. Noen sliter mer med isolasjon enn andre, men jeg tror vi alle har til felles å kjenne på en hverdag som er helt utenfor normalen.

Leserbrev: «Er det så vanskelig å gjøre som vi blir fortalt?»

Vi har en oppskrift på hva vi skal gjøre for å begrense og forhåpentligvis etter hvert, stoppe smitten. Men tenk så fint det hadde vært med en oppskrift på hva vi skal føle den tiden her og.

Jeg er jo en person som liker, og som er avhengig av å være en del alene. Men da er det på en måte frivillig. Nå er det en mulighet som er fratatt oss for en stund. Men vi må ikke glemme at det bare er for en stund. Jeg kommer sikkert ikke til å komme ut av den krisa her som noe mer supersosial heller. Kanskje jeg setter mer pris på de stundene med andre og de klemmene man ofte ikke tenker over.

For å leve livet sakte, det setter jeg pris på. Og kanskje det ender med at flere gjør det etter hvert? Kloden vår får en pause, en etterlengtet pause til å forhåpentligvis få henta seg inn litt igjen. Imens kan vi passe på å nyte den fine naturen vi er så heldig å være omgitt med.

Fosterhjemstjenesten i Østfold: «Flere barn må legge seg alene og ikke få noen forklaring eller omsorg rundt pandemien» 

Vi bor i et trygt land med et godt helsevesen som gjør sitt beste i den situasjonen her, og det er vel en kamp som vår generasjon ikke har kjent på før. Det er viktig at alle tar sine forholdsregler og gjør det de kan for at helsevesenet skal få klare å gjøre jobben sin.

Samtidig vil jeg si at det er lov å være redd og bekymret, og det er lov å kjenne på de følelsene også. Snakk om det til noen, og takle det på den måten som er best for deg. Jeg er sikker på vi kommer igjennom dette og, kanskje sterkere og mer bevisst på ting enn før, men imens er dette dagene vi lever nå. Selv om livet på en måte føles som det er på vent, så er det jo ikke det. Vi slutter ikke å leve, og vi slutter ikke å våkne til nye dager og blanke ark. Ventetiden er også en tid for å leve. Bare litt annerledes.

Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse skriver: «Den psykiske folkehelsa er under et kollektivt press»