Den nye ordboka

Klimabrøl ble kåret til årets ord i 2019. Språkrådet er gjennom hele året på jakt etter nye ord som kan få plass i den norske ordboka. I 2020 vil de finne mange nok ord til å kunne utgi en egen bok om emnet.

Av: Anne Stenmoe

Mediene har nemlig fråtset i nye ord som har oppstått i forbindelse med korona.

Norge stengte ned i midten av mars. Vi satt der i sofaen, i en noe skremt sjokktilstand. Skolene stengte og elevene jublet. Alle som kunne, skulle ha hjemmekontor. Antibac ble ny, trofast følgesvenn overalt hvor vi ferdes. Venner fikk ikke besøke hverandre, besteforeldre måtte skjermes for smittsomme barnebarn. Vi løp til butikken i samlet flokk. Meter’n gjaldt sikkert ikke før provianten var sikret. Vi skammet oss litt, men klarte ikke å la være å foreta skamstring. Sult og dorull-mangel var en reelle frykter, som visstnok gikk hånd i hånd.

Etter noen dager i sjokkets lammende verden, innså vi at hjulene trengte og begynne å rulle igjen. Hverdagsaktivitetene måtte gjeninnføres, men nå via skjermens praktiske verden. Det ble sjokkdigitalisering på tvers av generasjonene. En brattere læringskurve enn unnarenna i Holmenkollbakken. Med minimal treningserfaring og noe høy puls, ble det gjennomført kleine møter og skjermdeling. Likevel ble en samlende faktor for folket. Tidligere var det flaut å snakke til skjermen, men her var vi alle like sjenerte og flaue. Vi ble bokstavelig talt varme i trøya etterhvert.

Ukene sneglet seg av sted. Joggebuksa ble det nye arbeidsantrekket og håret fikk vokse fritt. Koronasveisen ble forsøkt trimmet av selvlærte «frisører», som selv utviklet en dugelig ettervekst. Energien hopet seg opp innvendig og flere gikk til boden for å lete frem den gamle yogamatta. Her ble vi nødt til å selv ta grep om egen helse og det ble karantrening på stuegulvet. Samtidig snek koronakiloene seg inn bakveien via kjøleskapet.

Anne Stenmoe: Med koronaen ble sofaen en virksom del av hverdagen

«Dette blir det enten flere skilsmisser eller mange koronabarn av», sa de som hadde greie på dette med kriser. Samtidig kjente mange på ensomhet mens de satt i karantene. Det resulterte heldigvis i en kollektiv dugnad. Det ble vist mye omsorg og kjærlighet i koronaens tid, vi ble koronakreative og fant løsninger på utfordringene gjennom omsorgen for hverandre.

Verre var det med de som hadde dristet seg utenlands mens det blåste opp til storm der ute i verden. Nå var de plutselig blitt koronafast; de fikk rett og slett ikke lov til å komme hjem. Flere ferie-land var røde av smitte, så de var pent nødt til å bli der de var. De satte sin lit til på at de ville rekke hjem før ny karantenefrist ble gjeldende fra midnatt den 24. juli. VG ventet iallfall i spenning: Hvem ville rekke hjem før fristen?

Imens hadde nordlendingene fortsatt fin-fin og sunn farge i kinnene og forlangte søringkarantene for de som måtte driste seg på å prøve å ta med seg korona til nord. Hosteskammen lurte for samtlige rundt hvert et hjørne. «Hatsjo» ble det nye «bø!».

Meninger: «Ikke ta tryggheten fra barna våre»

Balkongen (ordet forsvant vel ut av dagligtalen engang på 1800-tallet) fikk en ny renessanse. Det ble arrangert balkongkonserter i byene og hele verden klappet fra balkongen for alle som holdt hjulene i gang. Vi måtte lære oss nye måter å hilse på: Fotklem og albuehilsen ble raskt adoptert på tvers av generasjonene. Dette var noe nytt og morsomt for folk i alle aldre, det bandt oss sterkere sammen midt i alt det rare.

Den fysiske avstanden mellom oss økte, men vi lette med lys og lykte etter måter å kunne være sosiale på, uten fare for å smitte hverandre. Avstandsbesøk, avstandskaffe og med ett glass eller fem med vin, endte vi kanskje opp på Facetimefylla og ga hverandre luftklemmer. Trøsten var at taxiregningen uteble og veien til senga var behagelig kort.

Påsken sto for tur. Solkrem, Kvikklunch og appelsin forsvant ut av syne, for turhungrige nordmenn, i tåken på vidda. Hyttefolket risikerte hyttebot, dersom mobilen deres viste seg å være i nærheten av hytta, når påsken kom. Hytteskammen var til å ta og føle på når de vendte nesa hjemover til lavlandet igjen, med langt mer sinne og frustrasjon i bagasjen enn da de dro.

Påsken kom og gikk og skoler og barnehager åpnet dørene forsiktig på gløtt igjen. Klassene ble for store og barna måtte deles inn i mindre grupper for å forhindre stor smittespredning. For å gjøre det hele mer mystisk og spennende ble ordet kohort flittig brukt om disse gruppene. Et snev av snobberi, mente mange. Men ordet gled raskt inn i dagligtalen, gitt.

Fredrikstad-skolen: – Trivselsfaktoren går opp og antallet mobbetilfeller går ned (+)

Sommeren fikk eget navn: Koronasommer. Vi kjente bittelitt på flysavnet mens vi kjøpte hengekøyer og primuser så kortet gikk varmt. Norge skulle jo få sommer-besøk av sine egne, friske friluftsfolk. Neimen om vi skulle ha sydenluksus på hjemmebane, nei. Ferie i Norge er for nordmenn synonymt med noe naturlig og primitivt, som også var strengt nødvendig for å komme oss gjennom en Norgesferie uten å motta koronastøtte etterpå.

Norge går videre. Verden går videre. Vi finner nye og kreative måter å leve med korona luskende rundt oss som en uberegnelig ånd i en flaske. Noen av de nye ordene vil få evig liv inn i fremtiden, mange vil nok gå i glemmeboka. Generasjonene etter oss vil lære om koronakrisen i historietimen, samtidig som de søker etter bilder av «koronasveis» på Google. Og da vil det dukke opp et bilde av kulturminister Abid Raja.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Demokraten og alle Dagsavisens utgaver, se våre abonnementstilbud her.