Den lykkelige norgesferien

Selv om turen med Hurtigruta bød på både varme klemmer og løsningsorienterte folk, mener Frode Rekve at Norge som turistdestinasjon har litt å gå på.

Denne lørdagsbetraktningen skulle kanskje helst ha handlet om hjemlige strender, solvarme svaberg og døsig slaraffenliv langs vår egen deilige Østfold-kyst. Men som svært mange andre nordmenn, har jeg også benyttet korona-sommerferien til å reise litt rundt for å gjenoppdage vårt eget land et stykke unna de vante og oppgåtte stier. Det har budt på mange rare og uventede opplevelser.

At det er buss for tog mellom Fredrikstad og Oslo den dagen vi reiser, kan knapt kalles noen overraskelse. Heller ikke det faktum at det faktisk også fortsatt er slik når vi kommer hjem igjen. Nytt er imidlertid de uvanlig mange veilederne, eller vertene fra Vy med sine fine grønne hatter, dresser og drakter. Vennlig og velvillig fyker de rundt på perronger og parkeringsplasser med små lettoppfattelige skilt og forklarer oss hvilken buss eller tog vi skal stige ombord i. Virkelig et framskritt, tenker vi gammel-pendlere med lang og til dels smertefull fartstid på Østfoldbanen. Litt spente finner vi oss omsider til rette i andre etasje på de flunka nye dobbeltdekkerne. Og før vi vet ordet av det, svever vi liksom av gårde høyt over asfalten...

På flyplassen er nesten alt annerledes enn sist vi var der. Her er så å si alle iført ansiktsmaske. Dette ville ha vært fullstendig utenkelig – nettopp av sikkerhetsgrunner og terrorfrykt – bare for meget kort tid siden. Men vi mennesker venner oss til nesten alt. Mens vi venter på flyavgangen, blir vi stadig minnet på hvor viktig det er at alle holder god avstand. Etter ombordstigning, blir vi imidlertid stuvet sammen i et stappfylt fly. Inne i selve flycabinen sitter samtlige passasjerer helt tett inntil den tildekkede sidemannen uten at noen minner om en-metersregelen eller advarer mot smittefare. Ingen servering ombord, men pytt, en flytur går jo unna i en fei.

Vel framme i Nord-Norge skinner sola, og folk der er som vanlig usedvanlig blide og vennlige. Her regner man åpenbart ikke så nøye på om den du treffer er familie, nær venn eller bare en gammel bekjent. Alle skal klemmes! Jeg kan ikke huske sist jeg fikk så mange varme, langvarige og inderlige klemmer i en ankomsthall eller på et venterom på kaia noensinne tidligere. Ikke akkurat helt i tråd med anbefalingene fra helsemyndighetene, men en herlig og forhåpentligvis helt ufarlig om enn litt dristig gest.

Ombord i Hurtigruta er det som seg hør og bør en litt annen stil. Dørkene er markert med en-meters varsel i samtlige fellesrom. Det formelig bugner av dispensere for antibac, og passasjerer og betjening følger profesjonelt og lydig opp. De tidligere så berømte og bugnende frokost- og lunsj-buffetene i messa er nå erstattet av en stor flokk kjappe kelnere som svinser rundt, tar bestillinger og serverer fra den velsmakende hurtigrute-menyen fra restaurant-byssa lynraskt og effektivt. Her er det virkelig «style» ombord, for å sitere en av sjølivets aller beste norske ambassadører noensinne – nemlig salig Erik Bye.

Når du seiler sånn fredelig fram i godvær og rom sjø på «verdens vakreste sjøreise», er litt av sjarmen å rusle ned landgangen her og der, se seg om, kjøpe lokalavisa og prøve litt lokal mat innimellom. Mange småsteder langs kysten er blant annet berømte for sin lett tilgjengelige og gode fiskemat. Derfor var skuffelsen stor da vi på selve Helgeland, i selve hjertet av det norske skalldyr- og sjømatfatet, nesten bare fant små thaimat- og kebab-sjapper på våre vandringer. Ikke ei eneste varm, lita fiskekake i matpapir var å oppdrive. Langt mindre en lekker, kjapp tallerken med lokal, velsmakende sjømat. Her var det virkelig mye å utsette på «stylen».

Bedre ble det ikke da vi ved ankomst Trondheim valgte å runde av hurtigrute-seilasen med en trivelig togreise over Røros og nedover vakre Østerdalen langs vår alles kjære Glomma. Vi vennet oss etterhvert velvilligst til støyen fra det buldrende diesel-lokomotivet der vi satt som sild i tønne på det overfylte og særdeles nedslitte toget. Men det var vondt å akseptere at du ikke fikk kjøpt noen verdens ting å spise ombord på den nær sju timer lange bråkete og ristende togreisen.

Hvis vi unntar en aldersstegen og kranglete kaffeautomat med lunkent lysebrunt kaffeskvip, var det absolutt ikke noe spiselig å få kjøpt på toget. Ingen sjokolade- eller snacksautomat. Totalt fravær av et trivelig serveringsmenneske i Vy-uniform med tralle fylt med wienerbrød, rundstykker, frukt og varm og kald drikke. Og absolutt ingen egen innbydende kafévogn. Det var heller ikke satt av nok tid til å hoppe av diesel-uhyret på et eneste stoppested og handle noe på stasjonen.

Hvem hadde så ansvaret for dette spøkelsestoget? Ikke tidligere lettere latterliggjorte norske Vy. Nei, dette var dessverre i stedet bare Fy! Og det vil si SJ, eller Svenska Jernvegar i Norge. De vant altså anbudet på å frakte folk på Rørosbanen i vårt eget kongerike på denne skammelige, men sikkert altså også billigste måten. Fy for skam! Nå heier vi bare på Vy!

Vel hjemme får trøsten for oss her i Fredrikstad være at i alle fall om lag to hundre av oss slipper inn på stadion for å se på FFK. Der er det forskriftsmessig god plass i henhold til koronareglene, og kiosken er åpen i pausen. Der vi kan vi fråtse i østfoldingenes mest berømte gourmet-delikatesse nr 1:

Pølse i vaffel med sennep og ketchup. Velbekomme!

Og fortsatt god og opplevelsesrik norgesferie til sjøs og til lands...