Debatt

«De rødgrønne partiene må holde løftene denne gangen»

Gjennomfør politikken dere går til valg på, vær dristige og ikke så altfor tålmodige – dere kommer til å ha god støtte blant folk flest!

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Knut Hovland
mangeårig fagbladredaktør, Kråkerøy

Det er snaut ti måneder igjen til det som kan bli det viktigste stortingsvalget i Norge på flere tiår. Landet vårt står overfor store utfordringer, både når det gjelder klima og miljø, helse og omsorg, skole og utdanning og sosiale forskjeller, bare for å ha nevnt noe.

Vi trenger et regjeringsskifte for å få Norge på rett kurs, men det viktigste er faktisk ikke selve skiftet. Det er – som alltid – resultatene som teller. Det som skjedde i perioden 2005 til 2013 etterlater dessverre ikke bare grunn til optimisme, det skal jeg komme tilbake til.

De rødgrønne partiene ligger an til et klart flertall på Stortinget etter valget i september neste år. Slik har det sett ut lenge, og det er gledelig. Med de rødgrønne partiene tenker jeg både på Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV og på MDG og Rødt. De tre førstnevnte partiene kommer mest sannsynlig til å danne regjering sammen, men de kommer trolig til å være avhengig av støtte fra både MDG og Rødt. Etter mitt syn er det bra, for det kommer til å trekke politikken i riktig retning.

Vi har nå hatt borgerlig styre i landet i over 7 år, hele tiden med Erna Solberg (H) som statsminister. I flere år var Fremskrittspartiet Høyres eneste regjeringspartner, nå er de ute og Venstre og KrF er kommet inn i stedet. Uansett ulike regjeringskonstellasjoner har den borgerlige politikken ført til at Norge er blitt et land med mye større forskjeller enn tidligere, og forskjellene fortsetter å øke. Det er en utvikling som ikke kan fortsette, og det trengs radikale grep for å få snudd den. Nesten samtlige politiske partier sier at de vil ha et samfunn med relativt små forskjeller, men antall milliardærer har aldri vært så høyt som nå. Samtidig sliter mange med å få endene til å møtes. Dette handler ikke om misunnelse, men om en viktig verdi i det norske samfunnet som er i ferd med å forsvinne.

Det likevel aller viktigste i årene som kommer, er å ta et krafttak for klima og miljø. I mange år er det blitt sagt at det haster, nå haster det mer enn noen gang. Den sittende Solberg-regjeringen prøver å si at det går i riktig retning, men det går i tilfelle med museskritt. Her trengs det virkelig radikale grep for å få nedgang i utslippene, for å sikre mangfoldet i naturen og – ikke minst - unngå utallige naturkatastrofer i årene som kommer. Noen sier at lille Norge ikke kan gjøre så mye, men det kan vi faktisk. Vi kan gå fram som et godt eksempel, og vi vet at vår stemme også blir hørt i verden – selv om vi bare er drøyt 5 millioner innbyggere. «Look to Norway», sa USAs president Franklin D. Roosevelt under krigen, det kan gjerne bli omkvedet igjen.

Så tilbake til det som skjedde under Stoltenberg-regjeringen fra 2005 til 2008: Det var en regjering som ble møtt med glede, entusiasme og forventning. Den hadde rent flertall i Stortinget, og den hadde et økonomisk handlingsrom som var enestående, i alle fall fram til bank- og børskrakket høsten 2008. Mange av oss ventet i spenning på hva den nye regjeringen kom til å gjøre når det gjaldt skole og utdanning, det var et område som det ble snakket mye og varmt om.

Kristin Clemet fra Høyre hadde fra 2001 til 2005 gjort sitt for å fjerne nesten alt som fantes av bestemmelser som blant annet skulle sikre en minimumsbemanning i skolen. Slike bestemmelser var «umoderne», nå ble det i stedet snakket om fleksibilitet og grupper og klasser med «forsvarlig størrelse». Dette skulle den nye regjeringen ta tak i, med SV som den store pådriveren. Økt lærertetthet var en av SVs store kampsaker, men vi vet alle hvordan det endte: Med et stort mageplask. Først i 2013, det siste regjeringsåret, kom det en prøveordning som førte til noen få ekstra lærerstillinger noen steder i landet – omtrent ikke merkbart.

Dette bare nevnt som ett område hvor den forrige rødgrønne regjeringen ikke gjorde som mange hadde håpet og trodd på. Et annet eksempel er de sosiale forskjellene som også da økte – men tross alt ikke så mye som nå.

Min oppfordring til de rødgrønne partiene er derfor kort og godt denne: Gjennomfør politikken dere går til valg på, vær dristige og ikke så altfor tålmodige – dere kommer til å ha god støtte blant folk flest!

Leserbrev: «Under Lisleby-festivalen som ble organisert i fjor var det flere minoritetsforeldre som stilte opp»

Mer fra: Debatt