«Bør du ha lov til å undervise dine egne barn?»

Det er kun et par hundre elever som blir undervist hjemme av egne foreldre. At staten ønsker å begrense denne aktiviteten ytterligere virker derfor merkelig, skriver Geir Engdahl.

Geir Engdahl
lektor

 

Kunnskapsminister Guri Melby (V) hevdet i sitt opprinnelige debattinnlegg i VG 21. april i år at det var skoleplikt i Norge. Om uttalelsen skyldtes en glipp, kunnskapsløshet eller en bevisst handling kan jeg bare spekulere i, men våkne lesere ble såpass opprørte at hun måtte endre nevnte innlegg. For å presisere; enn så lenge er det opplæringsplikt i Norge, ikke skoleplikt.

Hjemmeundervisning av egne barn er lovlig, men det er likevel lite utbredt i Norge. Covid-19 har ført til at flere har fått opp øynene for dette, men nå ser det dessverre ut til at myndighetene ønsker å begrense denne muligheten betraktelig.

Ifølge Grunnskolenes informasjonssystem (GSI) blir 226 barn inneværende skoleår undervist hjemme av sine foreldre (0,35 promille av alle elever i grunnskolealder i Norge). Å kunne tilby egne barn hjemmeundervisning har vært en rettighet norske borgere har hatt siden den første opplæringsloven ble vedtatt i 1739.

I motsetning til hva kunnskapsministeren hevdet, så har vi opplæringsplikt i Norge, ikke skoleplikt. Kommunene er ansvarlige for å tilby grunnskoleopplæring, men opplæring i hjemmet, utført av foresatte, har hele tiden vært sidestilt med offentlig opplæring. Dette er nedfelt i opplæringsloven og i en rekke menneskerettskonvensjoner. I tillegg er denne rettigheten innarbeidet i den norske menneskerettsloven. Hvis en familie ønsker å begynne med hjemmeundervisning av egne barn, må de melde fra til kommunen. Dette er ikke en søknad, kun en melding. Det kreves ingen forhåndsgodkjenning, heller ikke en begrunnelse for at man tar barnet ut av skolen. Foresatte må ikke inneha formell undervisningskompetanse, men kommunen skal ved tilsyn kunne avgjøre om foresatte klarer å gi den lovpålagte opplæringen.

Høsten 2017 ønsket Kunnskapsdepartementet å revidere gjeldende opplæringslov. Det ble satt ned et utvalg, og 13. desember 2019 ble «NOU 2019:23 Ny opplæringslov» overlevert departementet. I kapittel 2 (Lovforslaget) har utvalget begrenset foreldrenes rett til å undervise egne barn kraftig (jmf. § 3-2 og § 20-5). Foreldre kan fortsatt få mulighet til å gi grunnskoleopplæring i hjemmet, men det er først etter at kommunen har godkjent søknad om dette. Utvalget ønsker dermed at det skal foreligge en forhåndsgodkjenning, og at søknaden skal inneholde «...en overordnet plan for opplæringen, inkludert informasjon om læremidler, læringsarenaer og kompetanse, både den formelle og den ikke-formelle»(NOU 2019:23, s. 629). De ønsker med dette at hjemmeundervisning ikke starter opp før myndighetene er sikre på at lovbestemt opplæring finner sted og at foresatte er kompetente nok til å tilby god nok undervisning. Dette, mener utvalget, skal forhindre at barnet ikke utsettes for et for langt opphold i opplæringen hvis det skulle vise seg at foreldrene ikke klarer å tilby tilstrekkelig undervisning.

Undertegnede har snart et skoleår bak seg med hjemmeundervisning for et barn, og i vårt tilfelle vil ikke de foreslåtte kravene nødvendigvis bli et problem. Både min kone og jeg har begge lang utdanning og undervisningserfaring fra både grunnskole og videregående skole. Det betenkelige er at de foreslåtte bestemmelsene gjør terskelen for å iverksette hjemmeundervisning mye høyere for flere familier som av ulike grunner vurderer dette. Blir lovforslaget vedtatt uten endringer, vil det også føre til forskjellsbehandling, for hvilken kompetanse er det myndighetene ønsker at foreldrene skal inneha? Er det tilstrekkelig å ha fullført grunnskolen, eller må man ha mastergrad i pedagogikk?

Ved enkelte tilfeller ser foreldrene seg nødt til å ta barna ut av skolen «på dagen». Dersom de nye bestemmelsene trer i kraft vil dette bli praktisk talt umulig. Det vil bli veldig problematisk å planlegge hjemmeundervisning og søke om forhåndsgodkjenning hvis akutte og alvorlige hendelser medfører at barna føler kraftig ubehag på skolen. Etter barnelovens § 30 er foresatte pålagt å verne barna mot situasjoner som kan skade deres fysiske og psykiske helse. I den samme paragrafen står det ironisk nok også at det er foresatte som «...skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.» Hvis det i tillegg skulle være slik at det er høyt konfliktnivå mellom foreldrene og kommunen som skal behandle en eventuell søknad om grunnskoleopplæring i hjemmet, vil rettssikkerheten til familiene kunne bli skadelidende.

Les også: Leder i Elevorganisasjonen: – Veldig mange lærere bruker lekser som erstatning for undervisning

Det er en tendens til å ha fokus på etiske og religiøse begrunnelser for hjemmeundervisning, men flertallet av dem som tar skrittet fullt ut og begynner å undervise egne barn gjør det fordi de føler seg nødt, da skolesystemet ikke klarer å verne barna og ivareta lærelysten. Det er lærerikt og verdifullt å undervise egne barn, men det er ikke et oppdrag man bør ta lett på. Det krever mye, og man må regne med å kutte ned på eget inntektsgivende arbeid. I vår familie har jeg valgt å si opp jobben for å kunne stille opp for datteren vår. Vi sparer staten for utgifter, men samtidig taper de skatteinntekter. For egen del må jeg ærlig innrømme at det til tider er enklere å stå i en vanlig jobb enn å drive hjemmeundervisning. 

Det er kun et par hundre elever som blir undervist hjemme av egne foreldre. At staten ønsker å begrense denne aktiviteten ytterligere virker derfor merkelig. Årsakene til hvorfor disse familiene velger hjemmeundervisning er sikkert like mange som det er hjemmeunderviste barn. Dagens lovverk, når det blir korrekt håndhevet, ivaretar kommunenes tilsynsansvar og barnas rettigheter på en god måte. Skal vi bare godta at myndighetene ønsker å innskrenke borgernes demokratiske rett og frihet til å velge å undervise sine egne barn? Skyldes innstrammingen og rettsliggjøringen kunnskapsløshet eller mistillit til foreldrene? Vet ikke foreldrene hva som er best for deres egne barn? Skal vi som foreldre godta at vi må søke myndighetene om lov til å ta del i opplæringen av våre egne barn? Er det våre barn lengre, eller er det myndighetene som skal overta foreldreretten?

Les også: Helseministeren skeptisk til Furutun (+)