«Arkitektur og byutvikling etter korona»

Erfaringene pandemien har gitt oss vil prege hvordan vi bygger i fremtiden, mener Pernille Kolstad Heen. Og hun tror det lover godt for byen vår.

Vi er midt i smittebølge 2 i koronakrisen. Tallene i Fredrikstad har vært synkende de siste dagene, og det meldes om gjennombrudd i arbeidet med en vaksine. Det gir håp om at vi snart kan få livene våre tilbake. Men hva skjer da? Vil alt bli som før? Eller vil pandemien føre til nye måter å planlegge bygg og byer på for å unngå smitte.

Selv om vaksinen snart er på plass, vil det være gode grunner til å fortsette noen av vanene vi har innarbeidet. I Norge har den generelle dødeligheten gått ned som et resultat av bedre hygiene, fokus på håndvask og avstand. Mange familier har fått en mindre stressende hverdag med hjemmekontor. Disse erfaringene, og mange andre, må vi ta med oss når vi planlegger fremover.

Hvordan skal vi utforme trygge skoler og barnehager, uten å hindre læring og utfoldelse? Er det mulig å tegne sykehjem som ivaretar sikkerheten til de eldre, men samtidig lar dem få besøk og omsorg fra sine nærmeste? Hvordan kan man utvikle fortettede, miljøvennlige byer og nabolag uten å øke risikoen for smitte?

Alle disse tingene sitter arkitekter verden rundt og grubler på om dagen. Allerede nå ser vi konturene av andre måter å tenke på når nye bygg skal utvikles.

I Oslo planlegges det for 600 smittefrie arbeidsplasser i Hausmanns Hus midt i Oslo sentrum. For selv når koronapandemien er over, ser man verdien av å hindre smitte av mindre alvorlige sykdommer og på den måten få ned sykefraværet. Huset legger til rette for det opplagte: Bedre plass, og planløsninger som hindrer opphopning av folk. Automatiske dører som kan låses opp med mobilen, berøringsfrie løsninger og flere håndvasker. Fremover vil ventilasjonsløsninger som ikke sprer smitte bli essensielt, og ikke minst gode uterom med tilgang på nok plass og frisk luft. Det vil bli økt fokus på materialer og overflater som er lette å holde rene, og hvor virus ikke overlever. Naturlige materialer, som for eksempel tre, peker seg ut, mens plast og rustfritt stål ikke er ideelt.  

Etter åtte måneder i boliger som skal betjene alle sider av livet, ser vi også her at det må tenkes annerledes. Hvordan planlegger vi boliger som skal være hjem, men også sørge for plass til å jobbe, ha barnehage og skole og et privatliv? Den åpne planløsningen vi lenge har ønsket oss, både i eneboligen og leiligheten, er ikke koronaideell.

Boligene våre må bli mer fleksible, med mulighet for å endre planløsning avhengig av individuelle behov. Kanskje alle arkitekters drøm – skyvbare vegger som åpner og lukker rom – endelig får tommel opp fra utbyggerne? Et annet tema vi ikke kommer unna er størrelsen på boligen. Smittetallene er tydelige: bor mange på liten plass, er det vanskelig å holde avstand. Det er lettere å smitte hverandre. Kanskje vi endelig får en lovfestet minimumsstørrelse på nye leiligheter, og et økt fokus på boligkvalitet?

Koronaviruset har gitt utfordringer, men det har også vist oss muligheter. Flere studier oppgir at vi er mer produktive på hjemmekontoret, og at digitale møter er effektive.

Teknologien har gitt oss nye måter å jobbe på, men det er ikke alle sider ved arbeidslivet det digitale kan erstatte. Hybride løsninger, altså at vi har valgfrihet mellom hjemmekontoret og arbeidsplassen, er fremtiden. Folk trenger fortsatt å møtes fysisk. Heldigvis!

Nærheten til arbeidsplassen er ikke lenger like viktig for å få utført jobben, men det er utfordrende å ikke ha et klart skille mellom jobb og fritid. Vil det etterhvert legges til rette for kontorer i småbyene pendlerne bor i, hvor man kan leie seg plass noen dager i uka for å unngå ensomheten på hjemmekontoret? Psykisk helse må få et økt fokus i en postpandemisk tilværelse.

Med mulighet for å jobbe hjemmefra vil kanskje bosetningsmønsteret endre seg. I USA ser man nå en flukt ut av storbyene til mindre byer og forsteder rundt. Vil den samme trenden komme hit til Norge?

Det er i så fall godt nytt for Fredrikstad. Flere innflyttere i arbeidsfør alder vil gi etterlengtede skattekroner og stimulere arbeidsplassutvikling og tilbud i byen vår.

Og kanskje blir ikke nederlaget med dobbeltsporet så tungt, når mange av dem som har pendlet med toget uansett skal jobbe mest fra hjemmekontoret?

Utfordringer knyttet til helse og hygiene har også før endret måter vi planlegger byer og bygninger på, og denne pandemien vil sette sine spor. Mitt håp er at den vil gi økt fokus på kvalitet i nærmiljøene. På bedre parker, lekeplasser og grønne lunger hvor vi kan være sammen, men fortsatt ha nok plass. For oppe i frykten for smitte og alvorlig sykdom må vi ikke glemme felleskapet. Vi må ikke bli så redde for å være nær når dette er over, at vi mister gleden ved å treffes og ha opplevelser sammen. Å ivareta menneskelige aspekter og smittevern i et og samme design må bli svaret.