Alene ved et iskaldt høl

«Helt inn til margen»-kulda har igjen lokket fram en nesten utdødd menneskerase her nede, helt sør i Østfold, nå om dagen.

Etter et par uker med benkulde dukker plutselig førstemann opp i kystlandskapet. Han beveger seg sakte, nølende og forsiktig utover. Etter noen timer kommer det flere. Jungeltelegrafen har gått vinterskogen: Sjøisen ligger tjukk!

Det er is-pilkerne som er tilbake i frosne kiler, sund og viker.

Frode fra sidelinja: Den glade vandrer på Øra

Det er en underlig gjeng gråsprengte karer du treffer der ute på sjøisen. Bare menn. De aller fleste er godt over seksti. Utstyret ser ut som om det er arvet av egne bestefedre. Rustne, men velsmurte, gamle bor. Pilkesnører som ikke lengre er å få kjøpt, og brunaktige gamle lerrets-ryggsekker – fulle av veldig mye rart som aldri blir kastet.

Klærne er et kapittel for seg. Få steder ser du så mange velbrukte, svarte lammekinns-luer med øreklaffer stramt knyttet sammen under haka.  Og tjukke, flekkete, militærskinnfrakker mot den leie, stikkende nordavinden. Heller ikke kaffethermosen er det mulig å oppdrive maken til i butikken. Kællene på isen har sin egen stil. Men det tenker de ikke mye på.

Ispilkerne sør i Østfold borrer ikke høl i nærheten av hverandre og står og prater og hygger seg sammen i kulda. Nei, de litt sjenerte og sky typene vet nemlig akkurat hvor fisken står, og vil helst ha hølet sitt for seg sjøl et godt stykke unna alle andre. Mange har til og med en liten rar, sil oppi sekken sin. Den bruker de til å renske hølet sitt for issørpe med. Hølet skal være reint og fint.

«Du ern’te på isen for å preke, vettu. Du er her for å tømme hjernekassa!»

Isfisker’n skjærer grimaser i det blåfrosne ansiktet, og de stive leppene gjør at østfolddialekten får en ny, egenartet vri.

I timesvis står pilkerne i helt lik positur ved hvert sitt høl utetter de gråhvite, islagte kilene. På avstand ser det ut som de utfører en meget, langsom og enkel felles avstands-dans. Jevne rykk med enten høyre eller venstre arm kombineres med monoton svaiing i hele kroppens lengde svakt fra side til side. Jevnt og likt – hele tiden – svai til siden sammen.

Les også: Fredrikstad kommune investerer i solcelle-tak på Trara og Manstad skoler (+)

Plutselig er det én som bryter rytmen, nøkker til, kaster ullvottene fra seg på isen og går raskt ned på huk. Han haler inn snøret i en rasende fart. Bevegelsene til de andre på isen fryser fast. Alle stirrer stivt på han som veiver inn:

«Åhh, bara surr med snøret, jo. Ern’te no å bry seg om.»

Og den underlige, tålmodige dansen i det flate, tause isødet fortsetter. Eneste avbrekk i monotonien er en rev som rasker over isen et stykke unna, og en liten rådyrflokk flytter seg urolig fra en holme til en annen.

Uten at noen har fått så mye som ei sild, langt mindre det alle er ute etter, nemlig selve storfisken, som helt sikkert var akkurat her sist det var is, senker februarsola seg ubønnhørlig ned mot horisonten og Hvalerøyene i sørvest.

De iherdige svaiekroppene kaster snart 50 meter lange skygger innover mot land, og de første begynner stille å pakke sammen. Noen har en eldgammel, rusten sparkstøtting med seg ut på isen, men de fleste tusler frosne og sindige hjemover uten fangst i gråsekken på ryggen.

Men spenningen har vært der, og hjernen har fått stå stille på en god måte.

 «Du blir absolutt helt tom i huet etter noen timær på isen, se. Og det er deilig, det.»

Les også: Nå kan du snart sikre deg årets ferie i skjærgården – men merk deg denne datoen (+)