Nyheter

Med lisens til å skrive

Han var pasifisten som endte med å skrive suksesserien «Kampen om Tungtvannet». Nå har Petter Rosenlund skrevet manuset om Sveriges mest kjente agent.

– Jeg er blitt mer sentimental. Jo eldre jeg blir, jo oftere gråter jeg når jeg ser på film. Det er så flaut.

Petter Rosenlund unnskylder seg med at han har en god forestillingsevne. Så ligger det jo i yrkestittelen. Dramatiker.

– Jeg lever meg veldig lett inn i ting, og derfor blir jeg fort grepet av situasjoner. Men det er jo jobben min, så jeg har en viss legitimitet når jeg sier det, forklarer han.

Grepet av situasjonen ble han for eksempel da han besøkte en nyamputert svigerfar på intensivavdelinga, der svigerfar fortalte i detalj om operasjonen.

– Jeg kunne se alt for meg. Sagen og det hele. Da besvimte jeg. Heldigvis tok sykepleieren meg i fallet.

Om det fremkaller gråt og besvimelser gjenstår å se når det som trolig er Sveriges mest kjente fiktive nasjonalhelt og etterretningsagent, Carl Gustaf Gilbert Hamilton, alias Coq Rouge, kommer på TV-skjermen 1. januar. Jakob Oftebro blir den sjette i rekka som tolker rollen som første nordmann etter «bautaene» Stellan Skarsgård, Peter Haber, Stefan Sauk, Peter Stormare og Mikael Persbrandt. Rosenlund er spent på hvordan manuskriptet han en gang skrev er blitt tolket av produsenter, regissør, skuespillere og alle de andre som trengs for å lage en tv-serie.

Han var selv stor fan av bøkene. Men lenge før han oppdaget dem på 80-tallet, likte han alltid å leke at han var en handlekraftig kar, litt som Hamilton selv: En som var i stand til handle, få gjort ting, og en morder, men selvsagt en som kunne rettferdiggjøre handlingen sin. Gjerne indianer.

Les også: Dette er TV-seriene du må se nå (DA+)

– Jeg hadde en veldig fascinasjon for slike karakterer. Jeg tror nok mange barn vil være en person som får til veldig mye. For det gjør Hamilton. I min versjon gjør han også et par grusomme feil. Det som er interessant med å velge en sosialdemokratisk actionhelt, er at han har lisens til å handle. De fleste har jo ikke det. Det er en handlekraft i det som fascinerer meg. Det er ikke noe ibsensk «sitte ned og prate» her.

Og mens det er varslet at James Bond-universet får en ny kvinnelig agent, forblir Hamilton altså en mann også i 2020. Rosenlund fikk frie tøyler – foruten to krav: Carl Hamilton måtte være mann, og han måtte være svensk. Selv om han ikke trengte være svensk skuespiller likevel, men spilles av norske Jakob Oftebro.

– Jeg mener at Carl Hamilton også kunne vært en kvinne, men Jan Guillou mener det ikke. Utgangspunktet her er jo ekstremt maskulint og bøkene til Jan Guillou er ikke spesielt feministiske. Kanskje ikke i det hele tatt. Du kan si mye om «Hamilton», men denne serien består ikke bechdeltesten.

– Sier det så mye om en rolle er godt skrevet eller ikke?

– Nei, men det sier noe om fokuset. Jeg synes bechdeltesten har et godt poeng. Om en film eller serie består den, så betyr det at interessefeltet og handlingen ikke kun dreier seg rundt mannen. At kvinner møtes for å bare snakke om en mann, er i seg selv et dårlig utgangspunkt for rollene deres. Det handler mest om hvordan man lager gode roller for kvinner. Det er i seg selv viktig. Kvinner som tenker selv og handler selv, og som er hovedroller, og ikke bare som en «ventende Solveig» eller dama til hovedrolleinnehaveren.

– Reflekterer du rundt dette når du selv skriver manus, som til «Hamilton»?

– Det er alltid skummelt å si at jeg er feminist, for jeg feiler jo på det som forfatter. Bevisst er jeg i det minste, og jeg har gjort noen vesentlige grep på karaktersiden. Og om ikke det er en feministisk tvist, så er det en større vektlegging av kvinneroller som bidrar til handlingen i min versjon. De finnes ikke i bøkene. De har jeg funnet på.

###

Men det som er seriens overordnede tema, er spørsmålet om lojalitet.

– Hva vil det si å være lojal mot en nasjon? Som soldat kommer det veldig til uttrykk. Vi kan alle si at vi er lojale mot landet vårt, men som soldat, opererer du på vegne av landet. Du skal forsvare grenser og demokrati. Det er dette denne serien handler om.

Med andre ord skal vi ikke så langt vekk fra den forrige serien Rosenlund skrev manus til, «Kampen om Tungtvannet». Fascinasjonen for soldat- og etterretningstilværelsen til tross, dette er ikke noe han selv har særlig erfaring med. Petter Rosenlund var militærnekter. Men det skulle bli hans billett inn i NRK, og det som skulle bli starten på karrieren. Plutselig var han en del av produksjonen som sivilarbeider, senere som produsent og journalist i kanalen.

– Selv om jeg nekta militærtjeneste så er jeg i dag for et sterkt forsvar. Jeg er for Nato også. Det har jeg skjønt de siste årene, faktisk, ler eks-pasifisten.

– Jeg ser at verden er så sammensatt og forskjellene er potensielt så store. Men problemet oppstår jo når lojaliteten ikke bare handler om å forsvare landegrenser og eget demokrati, men brukes i internasjonale operasjoner. Da kan man som soldat begynne å filosofere – vil det gagne det norske demokratiet? Vil det sikre fred i Norge? Og da blir det problematisk.

Lojalitet er noe man også kan kjenne på som manusforfatter til et prosjekt.

Les også: To av årets beste serier er norske (DA+)

– Når produksjonen begynner og skuespillerne kommer, da forsvinner forfatteren mer og mer og mer. Regissøren endrer handling, skuespillerne endrer replikker. Og sånn er det. Det må man bare godta. Og jeg godtar det. Jeg liker det virkelig ikke, men jeg godtar det.

– Har du villet trekke deg fra prosjekter tidligere?

– Å ja. Man kan ha jobbet med noe i tre til fem år aleine eller kanskje sammen med en produsent, og så ansettes en regissør, forproduksjonen begynner og etter hvert opptakene. Og derfra går alt plutselig veldig fort. Plutselig er det blitt en middels stor bedrift rundt deg. Og alle er satt til å tolke manuset på et eller annet nivå. Man kan bli litt frustrert om ting ikke blir som man tenkte. Men så er det heldigvis også tilfeller hvor scener og sekvenser løses bedre enn du først hadde tenkt. Man må bare erkjenne at det å være dramatiker er å være en del av en tolkningsprosess. Jeg har ikke kontroll på hvordan «Hamilton» blir, heller. Men det er så enormt mange mennesker som skal inn. Og det er så mye penger som står på spill. Dette var en av de dyreste internasjonale satsingene til TV4. Det stresser mange og alle skal lese, og alle skal mene, og når dette lokomotivet begynner å gå, så tør man ikke stoppe opp og snu seg og tenke for mye. Da er det ikke alle som gidder å lytte hvis forfatteren sier «vent nå litt, det var ikke akkurat slik jeg hadde tenkt meg det». Om noen virkelig vil endre det jeg har skrevet, så er det vanskelig å hindre det. Sånn er det å være dramatiker. Det er premisset. Man har liksom allerede godtatt at andre skal tolke det man skriver. Man er en del av en større prosess.

Å skrive for teater, derimot, er enklere, mener han. Det fungerer i alle fall på en annen måte:

– Jeg kan konsentrere meg mer om språk og mindre om penger og hele apparatet rundt. Teater er mer effektivt, og best når alt fungerer.

Teatret er også der han selv starta. Og det starta tidlig, allerede som seksåring, da han og broren John Christian, som i dag er filmfotograf («Bølgen», «Skjelvet», «Kongens nei» og flere «Bent Hamer»-filmer) begynte sammen på barneteatret tilknytta Rogaland Teater.

– Det er en av de tingene som absolutt har formet meg: Det å stå på en scene og få være en del av forestilling, en fortelling foran et publikum.

Men han skjønte allerede som 12-åring at han ikke skulle bli skuespiller.

– Jeg vet helt hvorfor, men kanskje det var under en forestilling på hovedscenen, «Coriolanus» av William Shakespeare. Kjetil Bang Hansen hadde regien og jeg spilte sønnen til Coriolanus. Det hele føltes kjempeskummelt.

Scenen var dekket av røyk og svære dekorasjoner i metall. Alle var kledd i svarte skinnklær. Men viktigst av alt forstod Rosenlund hvor flinke alle de voksne skuespillerne rundt han var.

– Jeg forstod at dette var noe jeg aldri ville klare like bra.

Men han forstod at han kunne noe annet, og det var å skrive. Debuten skulle bli en bekmørk komedie. «En umulig gutt» hadde sin urpremiere i 1997 på Trøndelag Teater, og skulle senere bli oversatt til 10 språk og oppført over hele verden. Stykket handler om familien som går til grunne, på grunn av familien selv.

Ikke at stykket er noe som helst inspirert av Rosenlunds eget familieliv. Som gutt var han mer mulig enn umulig. Mens andre skeiet ut og testet grenser og rustoleranse, løp Rosenlund fra det hele. Bokstavelig talt.

Les også: «2019 kommer til å bli blant de svakeste norske filmårene i dette tiåret»

– Jeg er ikke veldig opptatt av friidrett, jeg bare gjorde det. Jeg løp så mye friidrett, at jeg løp fra meg hele puberteten. Vi var en gjeng på åtte-ni ungdommer som løp masse. Helt til vi oppdaget alt det andre vi gikk glipp av. Da slutta vi med organisert idrett.

Men løpinga har han aldri helt slutta med.

– Og det er noe av det beste jeg gjør. Å løpe. Mest for det mentale, men etter hvert også på grunn av alder og forfengelighet. Det er så jålete å si, men jeg mener det virkelig. Jeg har stor glede av det.

I samme stil som den noe korte skuespillerkarrieren, er også løpingen en aktivitet han gjør sammen med sin bror. Da går det mye i TV- og filmprat underveis, mens der de oppsummerer de siste dagers hendelser. En form for fagprat eller debrief, noe som kan bli ekstra utmattende om man løper fort. Det kommer litt an på intensiteten.

Løpinga inngår i en fast ukesplan. Som A-menneske funker han best første halvdel av dagen. Står opp, skriver frem til halv tolv. Løper en kort tur, tar en kort dusj. Spiser litt. Skriver litt.

– Så blir jeg sliten etter hvert, forteller han. Det kan også ha noe med at en 13-åring kommer hjem etter hvert der, og vil slå løs på trommesettet som står midt i stua i huset på Rodeløkka i Oslo. Selv om det er jazz.

– Og det er jo så kult. Og kjempevanskelig. Jeg har prøvd, men får det absolutt ikke til, utbryter han.

13-åringen er også en Rosenlund har fagprat med.

– Hun er selverklært feminist, og vi ser en del actionfilm sammen. Jeg introduserer henne for alt. «Jason Bourne»-filmene og «Mission Impossible». Skikkelige «mannsfilmer». Men så begynte vi på James Bond. Bakfra. Jobbet oss lengre og lengre mot de første. Men da vi kom til en Roger Moore-film sa det stopp. Da ble det for dumt, for gammeldags og kjønnsstereotypt. Dette gadd hun ikkelenger.

Rosenlund har også merket seg at datteren, som tilhører en ny generasjon mediebrukere, har et veldig annet syn på fiksjon enn ham selv.

– Hun har sett så mye mer enn meg selv da jeg var på samme alder. Derfor er det som at ulike uttrykk innen fiksjon på mange måter betyr mindre for henne. Det skal mer til for å fange henne, og dermed også lure henne. Hun gjennomskuer det når det er juks og fanteri, liksom.

Å fange og fenge et publikum er ikke noe nytt for Rosenlund, men han kjente ironisk nok mest på presset om å forsøke å gjøre det da han jobbet med dokumentarer i NRK. Han husker spesielt tida i Brennpunkt-redaksjonen til Alf R. Jacobsen på 90-tallet.

– Jeg begynner gjerne med slutten og sier at det var utrolig deilig å slutte, ler han.

– Nei da, det var fantastisk å jobbe med Alf R. Jacobsen. Jeg har veldig respekt for ham. Men det var slitsomt. Da jeg slutta kjente jeg en utrolig lettelse. Jeg innså hvor stor makt pressen og media har. Georg Johannesen sa noe sånt som at den største fiksjonen finner du i Dagsrevyen. Ikke fordi det per definisjon er fiksjon, men fordi den gir seg ut for å være sannheten. Mens det som er fiksjon sier at den er fiksjon. Der er det et helt annet forhold til virkelighet, så er det å påstå at «dette her er sannhet», det innebærer et større ansvar. Jeg syntes det var et ansvar. Vi beveget oss ofte mot grensa for det som var forsvarlig og det var også poenget. Vi skulle være kontroversielle. Jeg må innrømme at jeg der og da ofte var usikker på om vi balanserte på riktig side av den presseetiske grensa. Jeg mener nok at vi var innafor. Men det var slitsomt. Ansvaret for de menneskene du portretterer, de gjør andre ting i livet enn å bare være en politiker eller bare drive business. Det syntes jeg var et stort ansvar.

Les også: Dette er de beste seriene på HBO

Og mye har endret seg med tiden. Det tenker også Rosenlund i retrospekt.

– Da jeg jobbet i U og vi lagde de første realityseriene, som «Åtte & 1/2», eller «Tur-retur», hadde vi så mange diskusjoner om hva vi kunne vise og ikke på TV. Hvor langt skulle vi beskytte ungdommene som var med? Det var mange moralske og etiske diskusjoner vi hadde i forkant av hver sending. Det var veldig grundig. Jeg tror veldig få av de diskusjonene føres i forkant av dagens realityserier som «Paradise Hotel» eller «Ex on the beach». Jeg tror de diskusjonene vi hadde ikke er så vanlige lengre. Ikke bare fordi jeg tror at vi var mer etisk bevisste. Det har noe med at det å være på TV har endret seg. Det er ikke lenger så farlig å drite seg ut på TV. Både de som ser på og de som er på TV har en forståelse av at det er fiksjon. Man spiller seg selv. Og selv om det likner på en person, så er det på en måte juks. Man gjør seg til. Man spiller opp til dramaturgien, ikke bare de som produserer serien, men også deltakerne. Også tilskuerne er med på den «avtalen».

Han har også tenkt en del over hvordan verdien og forholdet til TV-serier og film har endret seg med den økte mengden av audiovisuelle uttrykk i en tid der mye vil ha mer, samtidig som den er overmettet.

– For norske forhold er det en kjempeutfordring, fordi det produseres så mye både i Norge og internasjonalt. Det har blitt vanskeligere å markere seg. Noe som kunne gått bra på NRK for bare noen år siden, forsvinner fort i mengden av så mye annet. Vi sammenligner en norsk gjennomsnitts-dramaproduksjon med «The Crown», liksom. Verdens dyreste serie. Det er en kjempeutfordring.

– Det har også skjedd noe innafor alle sjangre, og det har mye med at TV-seriene også har endret seg. Man har nærmet seg filmen, og filmen har nærmet seg TV-serien. Og det har også å gjøre med noe så enkelt som at skjermene hjemme har blitt større, så man kan få større bilder hjemme. Før var landskapsbilder for eksempel stort sett forbeholdt lerretet og tv-drama preget av nærbilder. I dag glir de to formatene over i hverandre. TV-drama kan vises på lerretet og de brede filmene tåler å bli vist i stua.

Store penger og store filmer og serier. Han er riktignok mannen bak en stor serie nå, selv om han altså trives best i skyggen. Det skjønte han jo som 12-åring, at han ikke hadde behov for å stå i spotlighten på scenen.

– Jeg tenkte på det i dag før jeg skulle bli intervjuet – hvorfor synes jeg det er så ubehagelig å få oppmerksomhet? Jeg vet ikke om jeg synes det er så gøy å være offentlig. Jeg har ikke noe behov for det. Det å skrive i seg selv, er heller ikke en offentlig rolle, selv om det jeg skriver ofte blir veldig offentlig.

– Du er med andre ord tilfreds med det du har oppnådd hittil?

– Ja, jeg tror det. En gang hadde jeg og kjæresten min en samtale rundt hvorvidt vi var redde for å dø.

Kjæresten er forresten hun han er gift med. Men han liker tanken på at hun er kjæreste bedre enn «kona mi», litt fordi det høres gammeldags ut - selv om det er sant da.

Nei, ingen av oss var redde for å dø i seg selv, konkluderte vi. Men vi var redde for at andre skulle dø. Og det var først og fremst en erkjennelse av at vi har fått gjort ganske mye, begge to. Og det synes jeg var en god samtale. Ikke fordi jeg ønsker å dø, ikke på noen som helst måte. Men jeg var ganske fornøyd med hva jeg har oppnådd.

Det som betyr noe, har han funnet ut, er de små øyeblikkene med anerkjennelse. Som en gang han stod i kø på flyplassen i Roma på vei tilbake til Norge, og noen i køen foran utbrøt «å, jeg håper vi rekker flyet for jeg må rekke å se 'Kampen om Tungtvannet'». De så kanskje ikke at det var ham som hadde skrevet serien som stod i samme køen.

– Da tenkte jeg «Yes!», sier han, og illustrerer følelsen med knytta neve og et bredt glis.

– Jeg sier ikke at man skal dø etter noe sånt, men det var utrolig gøy.

– Så det ingenting du er redd for i livet? Ingen eksistensiell frykt?

– Jo, og jeg skulle jo gjerne gjort mer. Men det å tenkte over alt man skulle ha gjort, det gjør at man blir stressa. Det må man ikke gjøre. Morten Harket sa en gang noe på «Lindmo», at «du må huske på det, at angsten, den bare lyver. Mens frykten, den er reell». Og jeg synes den beskrivelsen der mellom forskjellen på angst og frykt er interessant. For som Harket sa, frykten kan du stole på. Mens angsten er bare den som kommer til å si at «det kommer aldri til å gå». Som det å skulle tenke over det ferdige resultatet. Som det at du skal skrive femti sider med manus, eller til ti episoder, eller pusse opp et helt hus. Det kan gi deg angst. Mens angsten bare blokkerer deg, den gjør deg handlingslammet, så kan frykten kan skjerpe deg, og gjør at du fokuserer, er mer påpasselig.

Les også: Dette er de beste seriene på Netflix

Petter Rosenlund

Født i Stavanger, 1967.
Bor på Rodeløkka i Oslo med kona Margrethe, yngste­datteren Maria og eldste­datteren Anna.
Aktuell som hovedforfatter på TV-serien «Hamilton», produsert av Dramacorp for TV4, C More, Beta film og ZDF. Serien har premiere på TV 2 Sumo 1. januar.
Har skrevet manuset til «Kampen om tungtvannet» og «Varg Veum – Dødens drabanter» etter Gunnar Staalesens roman. Han har også produsert en rekke TV-dokumentarer for NRK Brennpunkt NRK Brennpunkt (1996–1998) og Dokument2 på TV 2 (1995–1996).
Debuterte som manusforfatter med «En umulig gutt» på Trøndelag Teater i 1997. Stykket vant Ibsenprisen. Stykket ble også satt opp
vinteren 2009 for fulle hus på Théâtre du Rond-Points
hovedscene i Paris.

Fem favoritter:

Musikk: Keith Jarrett

Film: «Brazil» av Terry Gilliam

Bok: «Som en klovn ser det» av Heinrich Böll

Mat: Spagetti alle vongole

Sted: Roma

---

Petter Rosenlund

  • Aktuell som hovedforfatter på TV-serien «Hamilton», produsert av Dramacorp for TV4, C More, Beta film og ZDF. Serien har premiere på TV 2 Sumo 1.januar.
  • Har skrevet manuset til «Kampen om tungtvannet» (2015) og «Varg Veum – Dødens drabanter» etter Gunnar Staalesens roman (2014).
  • Rosenlund har også produsert en rekke TV-dokumentarer for NRK og TV2, Dokument2 (1995–1996) og i NRK Brennpunkt (1996–1998).
  • Debuterte som manusforfatter med «En umulig gutt» på Trøndelag teater i 1997. Stykket vant Ibsenprisen. Stykket ble også satt opp vinteren 2009 for fulle hus på Théâtre du Rond-Points hovedscene i Paris.

---

Mer fra Dagsavisen