Nyheter

– Kulturlandskapet har alltid inspirert meg

Kunstmaler Odd Skullerud (76) har ikke tålmodighet til å bli pensjonist og angrer på at han ikke lærte seg engelsk. Nå stiller han ut 40 nye bilder på Galleri Røed Jeløy.

Hvem: Odd Skullerud (76)

Hva: Kunstmaler fra Onsøy som har hatt flere separatutstillinger. Innkjøpt av blant annet Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet og Norsk kulturråd.

Aktuell: Stiller ut 40 bilder på Galleri Røed Jeløy.

Du har kalt utstillingen i Moss «Min skog … min kyst», det betyr Onsøy?

– Ja, uten tvil. Jeg blir inspirert av nærområdet her på Manstad. Jeg elsker stedet vi bor. Landskapet har alltid dominert i mine bilder. Utstillingen på Jeløya er arbeider som har blitt til gjennom 2019, totalt 40 bilder.

Ahh da forstår jeg at boka som Tore Stubberud skrev om deg for litt over ti år siden fikk tittelen «Maleren som elsket Østfold». Men er det riktig at du først utdannet deg til konditor?

– Det stemmer. Som ung jobbet jeg som visergutt hos en jernvarebutikk på torget, før jeg jobbet i ett år på Erlo Skofabrikk. Deretter begynte jeg som konditorlærling og fullførte fagbrevet. Men tegning og maling har alltid fascinert meg. På skolen ble mitt førstevalg blant bøkene Nordahl Rolfsens «Lesebok for Folkeskolen» – her fant jeg flotte tegninger av Werenskiold og Kittelsen som jeg kopierte.

Du hadde din første utstilling i Fredrikstad Kunstforening i 1962, 19 år gammel. Tidlig i gang som kunstner?

– På den tida sto jeg ute og malte. Etter hvert tok jeg mot til meg og med en bunke små malerier under armen oppsøkte jeg kunstforeningens leder Erik Wilberg. Han likte mine landskapsmotiver fra Onsøy, noe som resulterte i min første utstilling. Deretter ble det utdannelse på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole.

Les også: Kunst fra Onsøy til Italia (Demokraten+)

Hva sa foreldrene dine når det ble kunst du satset på som levevei?

– Generelt fikk jeg god oppmuntring hjemme, spesielt fra pappa. Mamma var mer opptatt av at jeg fikk meg et «ordentlig yrke». Da har du noe å falle tilbake på, sa hun. Hun fikk rett i at utdannelsen i konditorfaget ble nyttig – i studietiden var jeg sommervikar hos Krabseth bakeri og konditori. Inntekten fra sommerjobben i bakeriet bidro til at jeg tok hele utdannelsen ved kunst- og håndverksskolen uten å ta opp studielån.

Du kunne ha pensjonert deg for mange år siden. Men det er tydeligvis ikke et tema?

– Nei. Selv om livet som kunstner har gått litt opp og ned er kjærligheten til lerret altfor stor til at jeg kan bli pensjonist. Tror ikke jeg har tålmodighet til å bli pensjonist jeg.

Jeg har selv hatt gleden av å få se hjemmet deres i Onsøy. Tunet med flere gamle laftede bygninger gir en spesiell ro. Er det du eller din kunstnerkone Anne Langsholt Apaydinli som er mest opptatt av «gården»?

– Anne bodde 46 år i USA før hun returnerte til Norge. Når hun kom hjem arbeidet hun som guide på Norsk Folkemuseum. Jeg tror det har gitt henne inspirasjon til å bygge opp vårt eget tun her i Onsøy. Hun har stor sans for våre tradisjoner og skikker.

… og så noen faste spørsmål:

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Uten tvil romanen «Fuglane» av Tarjei Vesaas.

Les også: Poetisk hverdagsavbrekk for elvependlerne (Demokraten+) 

Hva gjør deg lykkelig?

– Når jeg får arbeide i atelieret mitt og får respons på det jeg gjør.

Hvem var din barndomshelt?

– Fridtjof Nansen. På begynnelsen av 1950-tallet lyttet jeg til fortellingen «På ski over Grønland» – jeg så for meg at jeg trakk lua godt nedover ørene og la i vei innover vidda.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg har lett for å unngå vanskeligheter og er ikke modig nok.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Da spiser jeg altfor mange napoleonskaker og wienerbrød.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Klimaødeleggelser. Vi må forandre kursen, hvis det er mulig. Jeg heier på Greta Tunberg.

Er det noe du angrer på?

– At jeg ikke lærte meg engelsk.

... ehh men du er gift med Anne som har bodd i USA i 46 år?

– Akkurat, det er noe av «utfordringen». Skal det snakkes eller skrives på engelsk hjemme hos oss er det hun som tar seg av det. Jeg føler det bare dumt når jeg sier en setning.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Nå er jo Thorbjørn Egner død. Men jeg kunne gjerne ha opplevd en ufrivillig heisstans med kunstnerbegavelsen Egner – når han levde vel å merke.

Kronikk: «Ta vare på denne perlen av et bibliotekbygg fremfor å forlate og bygge nytt»

Mer fra Dagsavisen