Skrev seg hjem til seg selv

Reisen som brakte Linde Hagerup fram til debuten som 31 åringen var nok mye kortere enn reisen hun har tatt i de 10 årene som har gått siden. Da hun flyttet til Kråkerøy for fire år siden, visste hun fortsatt ikke om det var forfatter hun var.

– Det vet jeg først i dag, med den nye boka. Det var den som måtte til. Dette er den beste boka jeg har skrevet.

Forunderlig

Uttalelsen vil kanskje forundre noen av leserne hennes. Ikke fordi den nye romanen «Ingen som røyker hopper strikk» faller gjennom på noen måte; men fordi den er så annerledes.

Det var ingenting i de poetiske skildringene av «Og det skal vare så lenge» (1999) eller den psykologiske virtuosforestilling som var «Ikke sant» (2007) som antydet at denne selvbiografiske ungdomsromanen var på vei. Den er som en bok fra en Linde Hagerup fra et parallelt univers.

Men forfatteren gjør det kompromissløst klart: Det er med denne vendereisen til oppveksten på Rykkin i Oslo at hun hører klangen av sin egen fortellerstemme tydeligere enn noen gang. Hun har kommet hjem.

– Det har med språket å gjøre. Dette har jeg aldri brukt før: et språk som er strippet ned. Her er det ikke fargelegging og ordrikdom. Det er muntlig og levende, jeg sier det akkurat som det er, som om det skjer akkurat nå.

Nå skjer dette! Det som leseren måtte finne av nostalgi, sentimentalitet, humor - det bringer på en måte leseren til leseopplevelsen selv.

Røyke. Drikke. Pule.

Ungdomsboka har fått en enormt positiv mottagelse fra anmeldere. Men hvilken interesse har dagens ungdom av en bok med miljøskildringer fra en tid da Alta-saken var på alles lepper, og det var noe som het AKP-ml? Hagerup er ikke i tvil:

– Dette angår dagens unge så klart. For det første så er det oppveksten til deres egne foreldre som er beskrevet. Det synes de er spennende å få innsikt i, de har veldig utbytte av dette retroblikket.

Og så er det allmenne erkjennelser her.

Boka dreier seg om det punktet når man slutter å være barn. Plutselig lukker en dør seg og den går aldri opp igjen. Slutten på barndommen kommer brått.

Hagerup definerer ungdomtidas viktigste milepæler. Konfirmasjon? Pubertet? Ø - nei:

– De tre ting du skulle gjøre før du kunne kalle deg selv voksen, var: Røyke. Drikke. Pule. Nå har jeg skrevet en bok om den første av disse tre.

Det bør ikke overraske noen da, at forlaget har bestilt en trilogi om den opprørske, søkende jenta med navnet Billie (etter Billie Holiday) fra Rykkin....

Engasjerende

Det er på ingen måte stygt ment når jeg skriver at man nok ville passere Linde Hagerup i gata uten å legge spesielt merke til henne. I en nøytral mengde ser hun ut som mange andre. Jeg nevner det fordi, når hun er i sitt riktige miljø, er hun et ekstraordinært engasjerende vesen.

Og hennes riktige miljø? – Her i Fredrikstad er det kanskje bare på Verdensspeilet kafé at jeg finner det urbane som jeg trives best i. Hjertet mitt er i Oslo, og det er dit jeg må for å få påfyll av det urbane livet.

Heldigvis har vi lagt intervjuet nettopp til Verdensspeilet.

Over en dobbel latte blir hun forvandlet: i samtale om reisen som tok henne fra Oslo til fem år på Smøla og videre til Kråkerøy; i samtale om søken etter sin egen fortellerstemme - så bruker hun armene flittig for å røre rundt i tankene, hendene for å trekke tankene fram i lyset, og et blendende smil for å punktere den minste boblen av selvhøytidlighet.

En morsom bemerkning kan utløse et bekymringsfritt skrall av latter.

Men all praten om Billie på Rykkin som begynte å røyke som 12-åring, er for mye for henne.

– Jeg må ha meg en røyk!

Vi finner stoler i kaféens uteareal.

Det tveeggede sverdet

Hun forteller selv en morsom bemerkning humorist Knut Nærum kom med: «Jeg føler meg trygg i Norge så lenge vi har Hageruper som skriver». I dag er det hele åtte forfattere og skribenter som har fulgt i samme fotspor og har samme etternavn som Inger Hagerup.

– Det er helt vanvittig, egentlig. Av tre generasjoner er det bare to som ikke ble forfattere, og de ble komponister i stedet! Selvsagt er det fordeler med å være medlem av et forfatter-dynasti når man skal forsøke å etablere seg som forfatter. Det finnes knapt noen annen merkevare i det litterære Norge som er så bredt gjenkjent som «Hagerup».

Men det er et tveegget sverd på flere måter. Kan en Hagerup noen gang være sikker på at et forlag er like kvalitetsbevisst når det gjelder deres manus, som med en annens?

Forventningene er også en tung byrde å aksle.

– Da jeg bodde på Nordvestlandet jobbet jeg med et stort romanprosjekt for Oktober forlag. I fire år viet jeg meg fulltid til denne boka. Det ble flere tusen sider og forlaget synes det begynte å ta form, begynte å ligne på noe.

Plutselig fant jeg ut: Nei, dette gidder jeg ikke mer!

Hagerup la vekk boka, et avsluttet kapittel i egen utvikling. Prosessen med å forsøke å bli Den store forfatteren hadde gitt henne smertefull lærdom:

– Du lærer aller mest av de ting du ikke får til!

Det var kanskje i løpet av disse fire årene at hun sluttet med prosjektet å være en Hagerup, og refokuserte på prosjektet om å finne Linde.

Et opprør i rim

Å være forfatterbusk i en skog beplantet med skrivende Hagerups har også den ulempen at den nye generasjonen vil alltid sammenlignes med den forrige, alltid stå i fare for å havne i skyggen.

Kanskje var det en form for opprør - ikke med Inger Hagerup, men med skyggen hun kaster - at Linde i fjor ga ut en samling barnerim.

– Det var det mest hasardiøse jeg har gjort i livet mitt! Jeg var dritnervøs under hele lanseringa.

«Verdens største gorilla», med Lindes dikt akkompagnert av prisbelønnede tegninger av Thore Hansen, har blitt et populært innslag på barnehager og småskolen.

– Jeg var fascinert, helt fra jeg var liten, av hvordan man kunne få en hel liten fortelling inn i et barnerim. Jeg gråt mange tårer for han gamle bakeren på en bitte liten øy. Da jeg spurte farmor om det var vanskelig å skrive barnerim, sa hun: Nei! Det er lett det! Det er det letteste du gjør!

Og det skulle vise seg å holde stikk:

– Da jeg holdt på med de små tekstene, var det som de bare datt ut av meg. Det var like lett å forme ett av diktene som å miste noe på gulvet.

Linde og farmor Inger hadde en spesiell kjemi dem i mellom. En «connection», som Linde selv beskriver det. Og en minneverdig og kjærlig farvel tok de med hverandre da den tida kom.

– Jeg besøkte henne et par uker før slutten, og jeg er sikker på at hun visste at døden ikke var langt unna. Da jeg skulle reise, kalte hun meg til seg og sa: «Du Linde, du vet at du og jeg er egentlig like.» Og så var det en ting hun måtte fortelle meg: «Men det tar vi neste gang....»

Lever av pennen

I dag klarer Linde å leve av forfattervirksomheten. Hun har fem bøker på bestilling fra forlag, arbeid som strekker seg i hvert fall mot den nære horisonten.

Det var nettopp for å ha mulighet til å bli heltidsforfatter at hun har endt opp i Østfold. Da forholdet hun hadde på Smøla hadde kommet til veis ende, valgte hun å flytte til Kråkerøy med sin unge sønn.

– Det var kjempetøft, beinhardt, plutselig å stå alene med et barn. Men jeg kom hit fordi Fredrikstad er nær Oslo, og her har jeg familie. Jeg er også veldig skeptisk til å oppdra barn i Oslo.

– Så er jeg også litt økonomisk flyktning, kan man si. Da jeg endelig bestemte meg for å flytte sørover igjen, var Oslo utelukket. Der hadde jeg ikke sjanse å kunne overleve som frilanser. Nei, bare glemt det! Skulle jeg bo i Oslo, måtte jeg ha hatt en jobb!

Den herlige latteren avfyres igjen, fremkaller smil ved flere bord. Og et lite hosteanfall fra Linde.

– Å, jeg skal slutte å røyke. Jeg vil gjerne hoppe strikk igjen!