Tre sterke streker møtes på Soli Brug

---

Streken lever!

Utstilling på Soli Brug

4. mars – 2. april

Lars Ole Klavestad, Kjell Aukrust og Fredrik Stabel

---

I ett år har Klavestad arbeidet med maleriene til utstillingen, som omfatter totalt 78 verk.

– Utstillingen handler om alle interessene mine, som jeg har blitt inspirert av. Det er mye natur, jeg har alltid vært opptatt av å ta vare på naturen, sier Lars Ole Klavestad, som de siste årene har jobbet seg opp et godt renomme som kunstner, ved siden av bakgrunnen som landskapsarkitekt og forfatter.

De siste fem årene har han også drevet sitt eget kunstgalleri i Gamlebyen i Fredrikstad. At Soli Brug vil feire hans 50-årsdag med en jubileumsutstilling, sier sitt om kvaliteten på arbeidene hans.

– Det er litt stas at de har gjort en såpass stor satsing på kunsten min, synes Klavestad, som er kjent for å lage akvareller i små og store formater i sitt eget univers han kaller «Snurrealisme», der malerier, tekst og form spiller sammen.

– Når det kommer til underfundighetene, så må det være en slags poesi. Det er en hårfin balansegang for at det ikke skal bli en vits. Når det er så mye bedrøvelig i verden, tror jeg dette er en utstilling å bli glad av, sier han.

En hyllest til lekenheten

Det er også lagt ned et solid stykke arbeid i utformingen av selve utstillingen også, blant annet i å matche maleriene med rommene, og ikke minst hvilke kunstnere som skal henge hvor. Ikke minst ble det en utfordring å lirke originalutgaven av Il Tempo Gigante opp på loftet i stabburet.

– Jeg hadde en liste med kunstnere som jeg kunne tenke meg å stille ut sammen med. At vi landet på Aukrust og Stabel er veldig fint. Begge passer godt til min egen kunst, men jeg har nok mest til felles med Stabel, sier Klavestad.

Vi står midt mellom bygningene som huser de tre utstillingene med arbeider fra noen av landets mest formsterke streker, hvorav to har gått ut av tiden i fysisk form selv om arbeidene deres fortsatt er høyst aktuelle. Vårsola varmer ansiktene våre og isvinden biter i ryggen. Inn den første døren er et rom kledd i brune tømmervegger, som byr på en vandring gjennom Klavestads univers, mens vi leser titlene på maleriene og humrer for oss selv. Inn neste dør er det et blått rom, og en etasje opp er det atter nye snedige titler og snurrete akvareller med en utrolig detaljrikdom.

I stabburet på den andre siden av gårdsplassen har galleristen passende nok plassert oppfinneren av «Gurin med reverompa» og «Flåklypa Grand Prix».

– Det er mange hus her, det er mange rom å fylle. Det ble i overkant mye å fylle for Klavestad alene, men det er greit å ta i bruk alle rom når vi først setter i gang. Så vi pratet mye om de kunstnerne på Lars Ole sin liste, det var mye fram og tilbake. Og så endte vi opp med de to beste, som har en styrke hver for seg. De har både en historie og var store størrelser, sier gallerist Ole Dørje.

– Også er det jo det at alle tre har den lekenheten når det gjelder ord og bilder, og i det å skape seg universer, sier Klavestad.

– Det henger veldig godt sammen i strek og ord, så derfor ble tittelen «Streken lever!». Hvor vi går både litt bakover i tid med disse gutta som jo ikke lever lenger, og Lars Ole som lever i beste velgående og bare fyker framover som en komet, sier Dørje.

Duster og andre dyr

I Stikkastua er det Fredrik Stabel som får boltre seg. Mannen som i flere tiår kom med solide samfunnspolitiske stikk til offentligheten på Dagbladets tredjeside.

Med humor og satire korrigerte og latterliggjorde Stabel aktuelle saker i den norske kultur- og samfunnsdebatten, der særlig politikere, jurister, prester og byråkrater fikk gjennomgå. Med blyant, viskelær, tusjpenn, saks, lim og aforismer, ledet Stabel Dusteforbundets virksomhet, og delte ut medlemskort til de som hadde gjort seg fortjent til det.

At noen ble både såret og forbannet, skal ikke stikkes under en stol, andre derimot valgte å oppfatte det som en ære å bli innlemmet i Dusteforbundet.

Stabel produserte til sammen 88 raderinger. Til salgsutstillingen på Soli Brug vises et bredt utvalg av dem, både håndkolorerte og i svart-hvitt, samt en serie originale enspaltere fra Dagbladet.

– Det er nok ikke så vanlig å ha så mange verk av disse kunstnerne for salg. Vi har fått hjelp av familiene deres, og Avistegnernes hus i Drøbak, Huset Aukrust i Alvdal og noe privat formidling, forteller Dørje.

Kjell Aukrust har i likhet med Stabel hatt faste bidrag til Dagbladet, men der Stabel har rettet en pekefinger mot politiske hendelser og offentligheten, har Aukrust tidlig i sitt virke dykket langt ned i Bygde-Norge. Flåklypa-universet, som bebos av blant annet pinnsvinet Ludvig og skjæra Solan, fikk navn etter stedet Flåklypa i Bøverdalen i Lom kommune og er et kjent og kjært bidrag til norske barn i utallige generasjoner.

Til utstillingen har Soli Brug også fått låne selveste Il Tempo Gigante, håndlaget på Alvdal av Arve Hoel.

– Nå går diskusjonen høylytt om hvorvidt det er den «ekte» Il Tempo eller ikke. Mange tror bilen i Ivo Caprino sin dukkefilm er den «ekte», men det er denne som ble laget først av Hoel, ut ifra tegningene til Kjell Aukrust. Aukrust var ivrig medkonstruktør og veldig fornøyd med resultatet, forsikrer Dørje.

Spenningen i rommet

Litt som før en stor konsert, kjenner både arrangør og utøver på litt nerver før åpningen.

– Ja, det kan kanskje sammenlignes, det er en spenning der. Vi merker det nå, at det nærmer seg, sier Dørje.

– Noe av det som er morsomst, er den spenningen som oppstår når noen står og ser på bildene når du har jobbet med det så intenst på egen hånd, og er inspirert av mennesker også, når folk smiler og du enser en stemning i rommet, folk snakker sammen og ser på bildene, akkurat det er det beste. Helt i starten, når du får det førsteinntrykket. Ble det som jeg hadde tenkt?, forteller Klavestad, som har jobbet inne i sin egen boble i mange uker fram til utstillingen, dag og natt.

– Jeg er litt som en toppidrettsutøver og presterer best når jeg vet at det er nå det gjelder. Da kommer det på løpende bånd og jeg jobber døgnet rundt, sier kunstneren.

– Når man arbeider sånn som Lars Ole blir det en forløsning, at folk plutselig strømmer til og skal se på det du har holdt på med så lenge, jeg kjenner igjen den følelsen, sier Dørje, som selv er kunstner og musiker.

– Så det er rart med det, vi forbereder og forbereder. At bildene må ikke bare henge rett i plan, men de må også henge rett på tømmerveggen, så vi må fôre ut og sette spiker for at alt skal være helt strøkent. I en periode på to – tre dager før utstillingen, blir gjørelistene bare lenger og lenger, vi stryker, men det kommer nye ting til hele tiden, vi blir aldri ferdige, ikke sant. Og uforutsette ting dukker opp, og diskusjoner om alt mulig rart, sier Dørje, som normalt sett ikke lar kunstnerne blande seg inn i komponeringen av utstillingen. For Klavestad gjorde han imidlertid et unntak.

– Vi liker helst å gjøre det selv. Men jeg skjønte fort at han ville være med, sier Dørje.

Klavestad synes utformingen av utstillingen er en del av kunsten.

– Jeg vet hvilke bilder som ikke kan henge sammen, hvis det ene slår i hjel det andre, eller det bare ikke er harmoni. Det er viktig å få helheten riktig, sier Klavestad.

Jubileumsutstillingen var et felles ønske.

– Vi synes det er strålende, siden han er en svært egenartet kunstner og alltid leverer gode og gjennomarbeidede utstillinger, sier gallerist Ole Dørje.