Kultur

Runi Langum: Et livsstudie i strek

I linjer gjennom tid og rom legger kunstner Runi Langum hemmelige meldinger i lerretene. - Noen ganger tenker jeg at det blir ganske privat. Men det er det ingen som ser, sier den prisbelønte formgiveren.

Runi Langum. Det kunne ha vært et konstruert kunstnernavn, men er det ikke. «Runi» var det mammaen hennes som kom opp med, og det kunne ikke ha passet bedre.

– Runi, ja. Det er et gammelt færøysk navn med norrøn opprinnelse. Det kommer vel av run, altså runer, og jeg tror det betyr noe sånt som hemmelige meldinger, svarer hun til mitt siste spørsmål.

Og der og da knyttes begynnelsen av vårt møte og slutten på intervjuet sammen. For allerede har vi snakket i nesten en time om bildene hennes, kunstverk som bryter regler og gjennom artistens studie av strek danner en helhet, på tvers av ulike motiver. Om hvordan hun arbeider for å få sagt det hun vil si.

– Jeg må holde hodet kaldt. Det kan ikke bli for tett, jeg vil ha den åpenheten. Bare da kan jeg fange det øyeblikket som kan si det som det skal si. Jeg vet ikke alltid hva jeg vil si med bildet. Noen ganger tenker jeg at det blir ganske privat. Men det er det ingen som ser.

En hemmelig betydning, bare for henne.

Langum sine motiver består av mennesker og natur. De flytende linjene har ett utgangspunkt, men får fortsette ut av lerretets begrensninger.

Oppmuntret fra barnsbein

Arbeidene til Langum er en lek med materialer. Skisseaktige streker danner bevegelser over fargeflater satt opp mot hverandre. Et kontrastenes spill. I galleriet henger både tegninger på lerret, trykk og litografier. Alle med den samme lettheten. Noen varme. Noen kalde.

– Den tegningen der, er et forstudie til det trykket som står ved siden av, forklarer hun.

Ikke alle kunstnere – kanskje nesten ingen – ville stilt ut skissene sine. Men for Langum er det ikke et valg.

– Mine arbeider er skisseaktige. Det er der jeg har styrken min. Jeg beundrer de som kan male tykt, lag på lag, og få det til å vibrere.

Under oppveksten i Svelvik ble hun alltid oppmuntret til å tegne og male. Moren kommer fra Lier og drev eget selskap. Faren var ingeniør og arbeidet ved papirfabrikken i Svelvik, og det er lett å forestille seg at hun fikk tid til å fordype seg i tegnekunstens verden.

– Mamma var også en veldig flink kunstner, som vevde og tegnet. Også kjørte hun minibuss i selskapet Asker-ruta, som hun arvet etter sin mor som startet det på 1930-tallet. Da hun tok over, begynte hun med turistbusser og lagde turer og opplevelser for folk. De hadde 12 biler som de reiste med. Det var jo på 70-og 80-tallet, hvor interessen for turisme fikk en oppsving – mens fly fortsatt var veldig dyrt.

Allerede fra hun var elleve – tolv år, visste hun at hun hadde noe inni seg som måtte ut.

– Det var en kraft, noe jeg bærer på, som skulle videre. Ettersom mamma var kreativ selv, og pappa var også flink til å tegne da han var mindre, så oppmuntret de meg alltid. Å være kunstner grenser til mani overfor det du holder på med. Du må være interessert i å bruke mye tid på å øve og lære. Det hjelper nok om noen er engasjert i deg, og drar det fram.

Da Langum skulle søke en utdanning, falt valget på arkitekthøyskolen. Men allerede før hun fikk sendt inn søknad, fikk hun et tips fra en venn i Trondheim om at det lå en «rar» skole der. Kompisen sa at det virket som en skole som kunne passe henne.

– Så da søkte jeg ved Kunstakademiet i Trondheim, og kom inn. Og etter det, ble det Paris.

Langum har jobbet med flere ulike kunstformer i tillegg til tegning og grafiske litografier, som blant relieff i stein. Hun har også laget to animasjonsfilmer.

Årets siste

Langum studerte i tre år på fransk statsstipend ved det anerkjente Ècole Nationale Supérieure des Beaux Arts i Paris, i et atelier med utsikt over Seinen.

Hun ler, fordi jeg spør om undervisningen gikk på fransk, og om det gikk greit å følge undervisningen og forstå oppgavene de fikk.

– Det første halve året var jeg på jordet. Jeg hadde hatt to timer muntlig i uka på Drammen videregående skole. Læreren vår, Madame Borch som vi kalte henne, attesterte at jeg kunne flytende fransk og kunne følge med i timen. Jeg havnet heldigvis i klassen til Vladimir Veličković. Som jeg møtte arbeidene til her i Fredrikstad første gang, på biennalen.

Fra 1972 til 1999 ble det arrangert åtte biennaler og fire triennaler i Fredrikstad. Herman og Ulla Hebler var drivkraften bak disse arrangementene, som tiltrakk seg grafikere fra hele verden.

– Herman Hebler hadde et lite atelier og galleri her inne, sier gallerist og kunstner Lars Ole Klavestad. Han er glad for å ha fått Langum til Gamlebyen.

– Det er alltid spennende når man ringer og spør, å finne ut om kjemien er der. Jeg har hatt et forhold til kunsten hennes siden 2003. Da var jeg på auksjon og auksjonarius sa «Runi Langum, husk det navnet!». Mamma og pappa kjøpte et bilde, som henger hjemme hos dem.

Førjulsutstillingen i Gamlebyen viser 27 verk, alle laget de siste to årene. Utstillingen er siste sjanse til å se hennes verk utstilt for i år.

– Det er en studie i bevegelse med landskap og kropper, som jeg ser på som en helhet. Ofte går jeg på tur, og finner inspirasjon i naturen. Vi er en del av den, som også en høyspentmast er en del av menneskenaturen, og vi kan ikke skille på det. Mennesket er et stort rovdyr som ikke klarer å ta vare på sin egen stamme engang.

Tegningene hennes er et livsstudie i strek. Streker som er uendelige. Hun bryter reglene og lar strekene fortsette utenfor lerretet. På den måten blir de uendelige.

– Hva er det som trigger deg, som utløser trangen til å tegne?

– Det er noe som skjer midt i kroppen, at jeg må få ut noe av kraften i naturen og formidle den i bildene. Det er en måte å få gitt beskjed på, jeg føler at det er en virkelighet som finnes der også. Det er en oversettelse, eller et budskap om noe. Om tiden vi er i. Vi er på besøk i egen kropp en liten stund – og liv er et språk som er forståelig.

Runi Langum omtales som en av Norges beste tegnere. Som grafiker arbeider hun  hovedsakelig med litografiske teknikker.  Hun har også tegnet på stein. I Elveparken Drammen står to skulpturer med relieff. En tilsvarende utsmykning står foran Viken Skog, Hønefoss.

Kvinne i kunsten

Bildespråk er universalt, og kroppen er ganske universal med armer, bein og hode. Derfor resonnerer Langum på tvers av kulturer.

– Jeg har stilt ut mange forskjellige steder, og på ulike kontinenter, men kunsten min forstås likt alle plasser, sier hun.

Historisk har kunst og kunsthistorie vært et fagfelt dominert av menn. Det har ikke Langum kjent spesielt på, i sin karriere.

– Det er en gudegitt gave å få være kvinne i Norge i denne æraen. De kreftene som jeg får slippe løs nå har mange båret på inni seg, i generasjoner. Den tidslomma jeg får jobbe i, er gunstig, sier hun.

– Nå har vi kvinner mulighet offentlig for å uttrykke oss. Jeg tror at i Norge og på Island har kvinner hatt større innflytelse enn mange andre steder i verden, og vi var tidlig ute med lovverkene.

Igjen kommer foreldrenes betydning inn i bevisstheten.

– Jeg har levd i en tidsalder der mor har vist meg veien videre for meg. Hun oppmuntret meg til alltid å tegne noe.

Fortsatt har hun med seg skisseblokken over alt; på teateret, på ballett, på konsert. Alle steder der hun kan finne inspirasjon.

– Kunst har mange uttrykk. Noen finner inspirasjon i et fellesskapet. For meg, er det at jeg har egenskapen til å stå alene i det. Den greina har mange kvister.

– Har du noen råd til andre som kunne tenke seg å følge denne veien?

– Ja. Hvis du får til noe annet, så gjør det. Det er en vei med mange utfordringer.

– Når vet du at et bilde er ferdig?

– Hadde jeg visst det, hadde jeg hatt mange flere bilder, ler hun.

– Det gjelder å stoppe når det er akkurat riktig, å ikke ødelegge livet i det. Jeg har mye hvitt, eller blanke flater i bildene mine. Hvis jeg bruker for mye av dem, blir det spor som kan ødelegge motivet. Det er litt som å skyte på blink, egentlig.

Førjulsutstillingen i Galleri Klavestad åpner lørdag 26. november, og henger til den 11. desember.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

---

RUNI LANGUM (f. 1958)

  • Maler og grafiker utdannet ved Kunstakademiet i Trondheim og ved det prestisjetunge Ècole Nationale Supérieure des Beaux Arts i Paris der hun spesialiserte seg i tegning og fikk 1. prix de dessin i 1986.
  • Hun debuterte med utstillingen Tegn i Trondheim Kunstforening i 1983. Utstillingen 1984–2005 på Haugar Vestfold Kunstmuseum oppsummerte tjue års virksomhet som tegner, der de animerte filmene Leikr (1995) og Expedition (2001) viste Langums tegninger i et samspill med lyd.
  • Hver av Langums figurscener rommer en historie. Historiene fortelles gjennom streken, fargene og formene som fanges innen formatet. Figurene utgjør et nullpunkt i en bevegelse i denne historien, som også har en fortid og en fremtid.
  • Langum er blitt betegnet som en av Norges beste tegnere. Tegningene formes av møtet mellom store, ofte monumentale, format og hennes kropp i bevegelse.
  • Gjennom sin kunstneriske karriere har hun konsentrert seg om streken, og streken har fulgt henne gjennom flere teknikker. Hun har i stor grad arbeidet med tegneteknikk, men også med litografi og relieff i stein. I Elveparken i Drammen står to skulpturer med relieff. En tilsvarende utsmykning står foran Viken Skog ved Hønefoss.
  • Runi Langum er representert ved en rekke gallerier i Norge. Hun har også stilt ut en rekke ganger internasjonalt, blant annet i Frankrike. Langums arbeider er kjøpt inn av blant annet Nasjonalmuseet for Kunst, Riksgalleriet, Norsk kulturråd og Haugar Vestfold Kunstmuseum.

---






Mer fra Dagsavisen