– Jeg ble rett og slett litt paff, og så ikke dette komme i det hele tatt. Som forfatter sitter man jo ikke akkurat og venter på priser, men det er veldig stas når det skjer, uttaler Kielland (37) til Dagsavisen Demokraten.
Mandag ble det kjent at forfatteren fra Fredrikstad, nå bosatt i Oslo, blir tidenes yngste mottaker av den gjeve prisen som har blitt delt ut årlig siden 1983 (med unntak av 2020, journ.anm.) av Thorleif Dahls Kulturbibliotek og Det Norske Akademi for Språk og Litteratur.
Utmerkelsen går til «forfattere eller oversettere som gjennom sitt arbeid styrker litteratur av høy språklig kvalitet skrevet på riksmål/ bokmål», og blant siste års vinnere er Tore Rem, Kaja Schjerven Mollerin, Jan Erik Vold, Liv Køltzow, Merethe Alfsen, Jan Kjærstad og Ingvar Ambjørnsen.
– Dette er ikke en pris jeg nødvendigvis har orientert meg så mye mot, fordi den gjerne går til litt eldre forfattere, eller i alle fall noen som har gitt ut litt flere bøker. Så dette var over all forventning, sier Kielland videre.
Blodige Belle
37-åringen debuterte med kortprosasamlingen «I lyngen» i 2013, og fulgte opp med «Dammyr» tre år senere. I fjor kom hennes definitive gjennombrudd med romanen «Mine menn», som ble møtt med stormende jubel fra et samlet kritikerkorps.
I juryens begrunnelse for tildelingen av Thorleif Dahls minnepris kan man lese at «Victoria Kiellands evne til å beskrive livet ut fra en tett, kroppslig og noen ganger ubehagelig taktilitet, er original og medrivende.» Om «Mine menn» skriver de blant annet:
«Det handler om en galskap hinsides godt og ondt, suggererende fremstilt i tredje person, men likevel som opplevd innenfra, med overraskende metaforer og formuleringer i en makeløst poetisk, irrasjonell logikk. Historien er ikke oppdiktet i ytre trekk; denne romanen er likevel med all sin intense språklige vitalitet et dikterverk av uhørt kraft. Hovedpersonen, som i løpet av sitt korte liv tvinges gjennom mange hamskifter, er bankende sterkt til stede i hvert øyeblikk. Samtidig virker hun bevisst på at de sterke motsetningene hun bærer i seg, vil føre til en vond og voldsom skjebne.»
Romanen tar utgangspunkt i historien til norskfødte Belle Gunness, som på starten av 1900-tallet ble beryktet som USAs største kvinnelige seriemorder.
– Jeg, som sikkert de fleste andre, ser på henne som et fascinerende objekt eller menneske i historien. På en måte er hun umulig å forstå, men man må prøve å forstå det umulige. Det er det jeg tenker at litteraturen skal være, en slags øvelse i empati, forklarer Kielland om hvorfor hun ønsket å skrive sin tolkning av grufullhetene.
Blant annet skal Gunness ha drept to ektemenn, flere barn og en rekke friere. Hun ble aldri dømt for drap, men det antas at hun trolig tok livet av mellom 13 og 40 personer.
– Det er heller ikke skrevet alvorlige skjønnlitterære skildringer av henne før, og jeg syntes det var rart. Hun dukker opp i andre sjangre, det er blant annet laget musikaler, revyer, plater og hørespill – og det henger kanskje sammen med at det er en så voldsom historie at den eneste måten å berøre det, er med letthet. For det er jo helt horribelt, og hun var kanskje et monster, men også et menneske, for å bruke den klisjeen. Hun ble ikke født massemorder, og hva finnes det å utforske der?, utdyper Kielland.
[ Krimforfatterens myke side: – Har vært der helt siden hun var bitteliten (+) ]
Til utlandet og lerretet
Tidligere i år ble hun også tildelt Doublogprisen for denne boka, og i fjor fikk hun Stig Sæterbakkens minnepris. Hun ble også nominert til både Bokhandlerprisen og Ungdommens kritikerpris.
– Det er ganske vilt, og det har vært en veldig bratt kurve. Dette har ikke skjedd meg før, med noen av de andre bøkene mine, så det er noe helt nytt. Tidligere har jeg tenkt at jeg skriver for en veldig liten gruppe som jeg i all hovedsak vet hvem er. Derfor er det litt rart og vanskelig å ta inn over seg at jeg nå har nådd ut til et større publikum, beskriver hun om suksessen.
– Men som forfatter kan man ikke tenke for mye på mottakelsen man får, men mer på hva man har lyst til å skrive og formidle, skynder Kielland seg å legge til.
Oversettelsesrettighetene til «Mine menn» er så langt solgt til tolv land, og i januar kunne blant andre Bok365 melde at forfatter og skuespiller Gina Cornelia Pedersen og regissør Patrik Syversen hadde sikret seg en opsjonsavtale med Kiellands forlag No Comprendo Press om å lage en spillefilmadapsjon.
– Vi ble fjetret, til og med rystet, da vi leste «Mine menn», og det begynte å klø i fingrene allerede på første side etter å se denne historien spilt ut på lerretet. Det er en naturlig refleks for oss mennesker å se bort fra slik åpenbar ondskap som den som ble legemliggjort i Belle Gunness, men denne historien Victoria Kielland har skrevet, med et forbløffende mot, åpenbarer noe nytt – en sjelden innsikt i hvordan trangen til å få og gi kjærlighet kan føre til at et menneske forsvinner inn i, og dermed ut av, seg selv – til et punkt der man ikke lenger blir et menneske, men en skygge av et, var noe av det Pedersen og Syversen den gang uttalte i en pressemelding.
Ifølge Kielland selv er filmprosjektet fortsatt i manusfasen, og hun har foreløpig ikke vært veldig involvert, noe hun er svært komfortabel med.
– Det er også veldig flott, og jeg er veldig spent på hvordan de gjør det. Det er de som kan filmens språk, jeg kan litteraturens, og de har en vanskelig oppgave foran seg med å sette om tekst til rene bilder. Jeg er glad det er noen andre enn meg som skal gjøre den jobben, smiler forfatteren.
[ Linde Hagerup: – Jeg hadde noen ganske harde år, hvor livet rett og slett var veldig drøyt (+) ]
Endelig forfatterliv
Den offisielle tildelingen av Thorleif Dahls pris skjer under et åpent arrangement på Nasjonalbiblioteket 12. oktober, og ved siden av en statuett laget av kunstneren Merete Sejersted Bødtker mottar Kielland også 100.00 kroner – «både som en betimelig påskjønnelse og forhåpentlig som inspirasjon til videre arbeid i diktningens tjeneste», som juryen skriver.
– Når det følger med såpass høye premiepenger, gjør det også at det monner litt. Det betyr at jeg kan sette av mer tid til å skrive, så det er kanskje det største og viktigste, at man får kjøpt seg tid til å se framover mot nye prosjekter, fastslår Kielland.
– Jeg har alltid jobbet fulltid, og skrevet på kveldene og i helger og ferier. Nå har jeg også fått et treårig kunstnerstipend, som gjør at jeg kan gå ned til å jobbe 40 prosent med annet og 60 prosent som forfatter, sier hun videre.
Foreløpig er det imidlertid fortsatt fjorårets utgivelse som opptar det meste av tida hennes, med både turnévirksomhet og involvering i oversettelsen til tolv ulike språk.
– De internasjonale forlagene vil ha et tett samarbeid om disse, så det er også en ny måte å jobbe på, og jeg får et innblikk i prosessen med å oversette det jeg har skrevet til for eksempel svensk eller engelsk. Men etter hvert må jeg også begynne å jobbe parallelt med noe nytt.
– Jeg har som sagt ikke levd som forfatter før, så jeg må prøve å late litt som og finne ut av hvordan andre forfattere jobber med å strukturere dagene sin for å finne tid til også å skrive nye ting. Jeg har noen tanker og ideer som ligger og ulmer i bakgrunnen, men ingenting som har materialisert seg på papiret, avslutter Kielland.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen