Kultur

Krimforfatterens myke side: – Har vært der helt siden hun var bitteliten

Jan-Erik Fjell (39) er aktuell med nok en bok i suksesserien med Anton Brekke i hovedrollen. Men når han ikke skriver, er det niesen Thea (14) det meste dreier seg om.

– For meg er hun nesten mer som en datter enn niese, tror jeg. Og det merker nok hun også, for jeg er veldig på, sier Fjell til Dagsavisen Demokraten om den tette relasjonen han har til onkelbarnet sitt.

Eller «veldig streng» som Thea selv spøkefullt skyter inn fra sidelinja, til sterke protester fra Jan-Erik, før han blir møtt med eksempler.

– På spesielle ting er du det, som hårfarge og sånne ting. Du er gammeldags, mener 14-åringen.

– Jeg er nok litt konservativ. Når hun kommer med lilla hår og sånt, så sier jeg «det er ikke så kult, Thea», må han til slutt innrømme.

– Ikke nerver til egne barn

Nylig slapp forfatteren fra Gressvik krimromanen «Cassandra-saken», den niende i rekken av bøker med den hardt gamblende og nå tidligere Kripos-etterforskeren Anton Brekke som bærende karakter. De foregående åtte Anton Brekke-bøkene har brakt Fjell inn i toppsjiktet blant norske krimforfattere, han fikk sågar Bokhandlerprisen som tidenes yngste for den aller første, og kan også skilte med to nominasjoner til den prestisjefylte Rivertonprisen.

– Jeg fikk jo den pangstarten med «Tysteren», og det var klin umulig å toppe det. Det har vært bra hele tida, men aldri på det nivået. Og jeg kan skylde meg selv litt også, for mellom bok fem og seks tok det tre år, som er altfor lenge. Men de siste fire åra har pila bare gått rett opp igjen, og det er veldig morsomt, oppsummerer han om karrieren så langt.

Bildemontasje av private fotografier av forfatter Jan-Erik Fjell og niesen Thea.

Og selv om den ferskeste utgivelsen hans danner et bakteppe for samtalen som utspiller seg rundt spisebordet i leiligheten ved jernbanestasjonen i Fredrikstad, vil Fjell også gjerne dele åpenhjertig om ansvaret og kjærligheten han føler overfor et nært familiemedlem.

– Når alt kommer til alt, er Thea det eneste som betyr noe for meg. Jeg tenker mye på at hun skal få det fint når hun blir voksen, fastslår han, og utdyper:

– Jeg har vært der helt siden ho var bitteliten, og nå er ho snart 15 år. Jeg har ikke noe ønske om egne barn, det tror jeg ikke jeg hadde hatt nerver til. Jeg bekymrer meg nok om ting og tang som det er, så det greier seg.

Det er jo nå de virkelig spennende årene kommer, så hvis hun syns jeg har vært på vakt til nå …

—  Jan-Erik Fjell

Så sterk er tilknytningen at han krediterer niesen som en stor motivasjon til å gå løs på nye bokprosjekter.

– Jeg har det jeg trenger, drømmer ikke om å reise jorda rundt og styre og ordne. Da er det greit å sørge for at noen andre kanskje får en litt … Det er ikke lett å være ung i dag. Så skal jeg ikke si at det er bare derfor jeg skriver, for jeg hadde blitt gæren hvis jeg ikke hadde hatt noe å gjøre. Akkurat nå skriver jeg ikke på noen ting, og det merker jeg at jeg skulle gjort, for nå bare soser og rører jeg rundt. Men i bånn er det Thea, forteller Fjell.

Bekreftelsen kommer kjapt på at følelsene er gjensidige.

– Han betyr veldig mye. Selv om vi «bare» er onkel og niese, er han nærmere enn en onkel, har mer en papparolle. Han har alltid stilt opp for meg, så jeg bryr meg veldig mye om han, sier Thea.

Gourmet, shopping og bilturer

Derfor tilbringer de tida sammen så ofte en tidvis travel forfattertilværelse og et tenåringsliv lar seg kombinere. Fjell har tidligere avslørt at det å både tilberede, og ikke minst spise god mat, er en av hans store lidenskaper ved siden av forfattergjerningen. Når det skal eksperimenteres med nye retter, er det ofte Thea som får jobben som prøvesmaker.

– Og så tør hun å si ifra hvis det var bedre forrige gang, forteller Jan-Erik.

– Jeg er litt mer åpen på sånne ting, sier det som det er, nikker Thea.

– Det gjelder egentlig alt, og det er bra, fastslår onkelen.

Forfatter Jan-Erik Fjell og niesen Thea ved spisebordet der de ofte tester ut førstnevntes nye kulinariske krumspring.

Ellers går det mye i lengre kjøreturer i Jan-Eriks bil, og ofte ender de opp på spill- og tegneserieforretningen Outland eller lignende steder der Thea kan dyrke sin interesse for anime, manga og cosplay.

– Vi har også vært i Oslo, for hun er veldig glad i å dra i de butikkene der. Det er liksom det kuleste i verden, syns hun, da. Jeg er ikke helt der, så da venter jeg utenfor, jeg orker ikke. Men det er fint, det er jo en sunn interesse, sier Fjell.

– Du blir kun med inn når jeg tvinger deg, supplerer Thea.

– Ja, hun vinker meg inn når hun trenger kortet. Da kan jeg komme, humrer forfatteren, og røper at han lenge har lovet niesen en ny tur til Oslo som han senere har forsøkt å kjøpe seg fri fra.

– Det er bursdagsgaven min fra januar, kontrer Thea.

– Du fikk jo noe annet etterpå, og da spurte jeg «slipper jeg Oslo nå?». Hun sa først ja, men så angra hun etterpå, innser Jan-Erik.

Mye tøys, men skolen er alvor

Tonen dem imellom bærer preg av to relativt like personligheter som liker å sende hverandre et vennskapelig stikk når anledningen byr seg. Men bak den fleipete sjargongen og interne humoren, ligger en seriøsitet og ektefølt omsorg som strekker seg langt forbi bortskjemming på handleturer.

– Jeg er veldig streng når det kommer til utdannelse og skole, sier Jan-Erik, og trekker paralleller til sin egen lemfeldige innstilling til denne viktige livsfasen:

– For mitt vedkommende skjønte jeg det ikke før det på en måte var for sent. Jeg skulle ønske at jeg visste det jeg vet nå, og fikk starte på nytt. Da skulle jeg gått 100 prosent inn for skolearbeidet, og heller gjort lekser de fire timene hver eneste dag i stedet for å bare dra rett ut og ringe på og stikke av. Så jeg prøver å fortelle henne det, men det er ikke alltid like lett å si til en 14-15-åring hva som er smart.

Selv om vi «bare» er onkel og niese, er han nærmere enn en onkel, har mer en papparolle.

—  Thea om relasjonen til Jan-Erik

– Det er veldig viktig for han at jeg gjør det bra, men det skjønner jeg selv også. For hvis ikke kan det gå dårligere med framtida mi, reflekterer Thea.

– Jeg håper hun fortsetter å være fornuftig. Det er jo nå de virkelig spennende årene kommer, så hvis hun syns jeg har vært på vakt til nå … Det er 3,5 år til du er myndig, frøken, så onkel er på ballen. For mye?, spør Jan-Erik.

– Nei, nok, er det kontante svaret han får.

Forfatter Jan-Erik Fjell og niesen Thea etter en av deres mange handleturer sammen.

Dette sterke «hønemor»-instinktet skinner også gjennom når intervjuet penser tilbake til Fjells forfatterskap, og det kommer fram at Thea nå har begynt å lese på den første av krimromanene hans. For kan ikke niesens ufiltrerte ærlighet også komme til nytte når han trenger en sparringpartner i arbeidet med framtidige bøker?

– Hun er i alle fall stor nok til at hun kan lese det nå, så det er sant. «Skyggerom» er den eneste jeg ikke vil at du skal lese, for der er det et par stygge scener. Nå er du jo snart 15 år, men der ser du igjen; overbeskyttende onkel. På sine egne bøker som egentlig ikke er så ille, sier Jan-Erik.

– Jeg liker skrekkfilmer, og har sett «IT» flere ganger, hvis det hjelper. Den skal være ganske skummel, men jeg syns ikke den var det i det hele tatt, forsikrer niesen.

Heller Brekke enn barnebok

Ved siden av krimromanene, har Fjell også kastet seg på barneboksjangeren sammen med forfatterkollega Ulrik Høisæther og illustratør Thomas Kirkeberg. Den første boka i «Skrytepappa»-serien kom i fjor høst, og allerede i midten av oktober slippes nummer tre.

Men hvor mange flere historier det blir om Mats og Lisa som må redde faren med overdreven selvtillit ut av kinkige situasjoner, vil han ikke være bastant på.

– Nå har vi planlagt tre bøker i første omgang, så får vi se om vi fortsetter. Jeg skal være ærlig og innrømme at jeg trodde det skulle være relativt enkelt å skrive barnebok, men jeg skriver heller Anton Brekke-bøker alle dager i uka, for barnebøker er ordentlig vanskelig. Men det er viktig! For jeg tror at barn som er glad i å lese bøker, vil utvikle seg til voksne som er glad i å lese bøker.

– Hvis ikke det fenger barna med en gang, gidder de ikke mer. Om man som voksen går løs på en bok, gir man det som regel 100 sider, eller i alle fall 50. Da er en barnebok ferdig. Så der må det sitte fra første setning, kan ikke bygge opp historien på samme måte, du må rett inn. Nå har vi klart det tre ganger, men det var litt mer jobb enn jeg hadde forutsett, sier Fjell.

Bokomslag, «Cassandra-saken» av Jan-Erik Fjell.

Etter utgivelsen av «Ringmannen» i fjor, uttalte han også at han akkurat da var «forsynt» med Anton Brekke, og hintet om at den åttende boka om krimhelten kunne være den siste.

Men bare et drøyt år etter er altså nummer ni på plass i hyllene og nettbutikkene hos landets bokhandlere.

– Er det ikke sånt man sier, da, hehe? Nei, det som skjedde var at den forrige avsluttet slik at jeg kunne stoppet der. Jeg hadde akkurat blitt ferdig med en flerbokskontrakt, og det hadde vært en slutt, men ikke en grei slutt. Så ringte forlaget og lurte på om jeg var interessert i en ny bokkontrakt, og om jeg hadde en idé til en ny Brekke-bok, forteller Fjell.

Det hadde han egentlig ikke, men ny kontrakt med Bonnier ble det likevel – et forlag han for øvrig roser opp i skyene.

– De er så gode, det er kjempekvalitet i hvert eneste ledd. Og det er så deilig å bare vite at man er i de aller beste hender, mener Fjell.

Han satte i gang med et nytt Anton Brekke-manus, men lurte en stund også på om han skulle starte på noe helt nytt.

– Vanligvis, når januar kommer, har jeg skrevet 40.000 ord og leverer i juni. Den perfekte lengden på en krimbok er for meg 90.000, og nå hadde jeg 20.000. Jeg var helt sikker på at jeg ikke skulle rekke høsten, og visste ikke engang om jeg ville klare å dra i land historien. Derfor sa jeg ingenting om at det skulle komme en ny bok, for jeg visste ikke om det ble det før den var ferdig, utdyper Fjell.

– Da kunne jeg si det, og det blir i alle fall en til etter dette, det har jeg bestemt meg for. Så får vi se om jeg gir meg da, men ti er vel et greit tall å runde av på?, avslutter han kryptisk.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra Dagsavisen