Kultur

«Parallelle virkeligheter» avdekker graden av rasisme i Fredrikstad

Teaterstykket har blitt skrevet på bakgrunn av samtaler med ungdom og unge voksne som lever i og med rasisme i Fredrikstad. – Tiden har stått stille her, sier dramaturg Rania Broud.


På rom nummer 11, øverst i St. Croix-huset sitter en gjeng slitne og entusiastiske personer. Her har nemlig prosjektleder Ellen Reiss fra Demos Fredrikstad og kreativ leder Helga Aakre samlet skuespillerne Tani Dibasey (27), Stine Indergård (28) og Terje Ranes (58), dramaturg Rania Broud, og representant fra manusressursgruppen Filsan Warsame, til den første gjennomlesningen av manuset «Parallelle virkeligheter».

Alle sitter med en bunke ark foran seg. Graden av kruseduller og fotnoter på kopiene indikerer at de har sittet her en stund.

– Vi har holdt på med leseprøver siden i morges, forklarer Reiss.

«Parallelle virkeligheter»

Manusene som ligger foran dem, har blitt skrevet på bakgrunn av samtaler med ungdom og unge voksne som lever i og med rasisme i Fredrikstad. Det er en interaktiv teaterforestilling der tema er rasisme, og skrevet for skoleelever på videregående i regionen.

Handlingen foregår på skolen og har tre karakterer: Gutt, jente og lærer, som spilles av profesjonelle skuespillere. De vil spille ut en handling, eller et dilemma, som tilskuerne så skal diskutere, analysere, og jobbe seg fram til alternative løsninger på.

Disse løsningene blir så igjen bli spilt ut av skuespillerne.

- Målet er å trigge følelser, refleksjon, empati og kritisk tenkning i et spennende samspill, sier Reiss.

– Noen av scenene har vært veldig tøffe å høre på, sier Filsan Warsame.

– Noen av de tingene som ungdommene forteller at de opplever, er vanskelig å tro at har skjedd. At sånne ting skjer på ordentlig, liksom. Det er drøyt, sier Tani, som kommer fra Oslo. Han kjenner seg igjen i noen av historiene, men på langt nær alle.

– Jeg tror det er vanskeligere å være innvandrer i Fredrikstad enn i Oslo. I Oslo er det helt andre miljøer. Det jeg leser om i manus her, skjer ikke ofte i Oslo, ikke som jeg vet om i alle fall.

Parallelle virkeligheter

Folk vet det ikke selv

Noe av det som belyses i manuset, er problemet med at mange ikke selv forstår at de har rasistiske holdninger. De tror ikke at måten de ordlegger seg, er rasistisk. Eller de tror at de ikke forskjellsbehandler. Skolene i Fredrikstad skal være fri for rasisme, men spørsmålet er om en skole eller arbeidsplass kan bli fri fra rasisme, når det eksisterer holdninger som personene selv ikke er bevisst.

– Det kan skje en ting på en skole for eksempel, mellom ungdommer, uten at de voksne ser problemet. De ser ikke at barna eller ungdommen utsettes for rasisme, mener Terje.

Det kan dreie seg om ordbruk eller annen oppførsel, som ungdommen kanskje har med seg hjemmefra. Hvordan er det en familie snakker rundt middagsbordet, hvordan snakker de voksne hjemme med hverandre – alle disse tingene spiller inn, og er med på å forme et samfunn.

– Hva slags situasjoner dreier det seg om?

– For eksempel kan brødrene mine gå hjem fra byen, og bli tilfeldig stoppet av politiet. Uten grunn. Politiet kan si at de passer beskrivelsen av noen andre, som skal ha gjort noe, men de er uskyldige. Vi er oppdratt til å være høflige, ikke ta igjen hvis noen sier noe, for det kan gjøre det verre. Men hva kan vi gjøre da?, spør Filsan.

Summen av alt

Hun beskriver en hverdag for unge med innvandrerbakgrunn eller adopterte, som stadig opplever småting – det kan være at kassadamen sier «hei» og «ha det» til en kunde, men overser en annen fullstendig. Eller det kan være blikkene som følger en rundt i butikken, eller å bli mistrodd på skolen og beskyldt for noe som noen andre har gjort. De som utsettes for rasisme, og de som utøver den – kanskje uten å være klar over det selv – lever i parallelle virkeligheter.

– Eller det kan være en studieveileder, som forteller deg at du kan passe i yrkesfag, når du har lyst til å bli lege eller lærer. Man ser opp til de voksne, og tror de er der for å hjelpe deg. Så da går du kanskje yrkesfag likevel da, fordi den personen har ment at det er det du passer best til. At du ikke er smart nok til noe annet.

– Akkurat det du sier der, er det som skjedde med meg, sier dramaturg Rania Broud.

– Jeg er utdannet regissør, har en bachelorgrad i teatervitenskap og en mastergrad i medievitenskap . Det kan høres ut som skryt. Men poenget er at studieveilederen sa at jeg var kraftig bygget og at det mangler jenter i byggebransjen, så jeg burde gå byggfag. Mens det jeg ville, var å gå musikklinja og jobbe med noe kreativt.

Hun synes det er skremmende å lese manuset, som er basert på Fredrikstad-ungdommens opplevelser av rasisme i 2022.

– Jeg kommer jo fra Fredrikstad, og flyttet tilbake hit etter elleve år. Så hører jeg at det er akkurat det samme som skjer nå, som skjedde da. Det er en generasjon mellom Filsan og meg. Hvis du går rundt i Fredrikstad, så ser bybildet ganske likt ut som i Oslo. Men når det kommer til rasisme, er det som før. Tiden har stått stille her.

Vil nå fram

Det er Helga Aakre som er initiativtaker til prosjektet, og har i tillegg manus og regi. Det var etter selv å ha opplevd rasisme i nær familie, at hun bestemte seg for å aksjonere. Først i ordets rette forstand.

– Jeg gikk til skolen, men opplevde lite forståelse og kompetanse om temaet. Så da ble jeg litt provosert, og tenkte at nå må vi aksjonere. Tok kontakt med antirasistisk senter og skjønte da at dette er noe som skjer mange. Da leste jeg meg opp på forskning og leste flere bøker om temaet, og ønsket å få til en kampanje for få en økt forståelse for dette. Men så er jeg jo et teatermenneske, det er der min hovedkompetanse er. Så da utarbeidet jeg en idé om et interaktivt teater med tema rasisme. Hvor vi kobler på ungdommens stemmer, fagkompetansen og det kunstfaglige. Det har blitt «Parallelle virkeligheter» en interaktiv forestilling som kan berøre og opplyse publikum med teaterets virkemidler. At det kan være måten å nå ut til folk, sier Aakre.

Forestillingen får premiere allerede i desember, og skal vises på Litteraturhuset gjennom prosjektet Demos i Fredrikstad kommune. Målet er å få den vist i hele Norge.

– Dere tar sikte på den kulturelle skolesekken?

– Ja, definitivt. Dette er aktuelt for alle ungdommer, og vi har et helt unikt samarbeidsprosjekt som gjør dette mulig. Dette er ikke historier vi har funnet på. Dette skjer faktisk, og jeg tror at teaterformen kan være det som når fram, som får ungdommen til å kjenne på hva dette er, og til å reflektere over hvordan ting kan gjøres annerledes, sier Aakre.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen