Kultur

Den usynlige hverdagskunstneren

Gunnar Johnsen sine tegninger har prydet alt fra reklametavler til krimbøker, og mest sannsynlig har du sett mye av det han har laget. Men det er ikke så farlig om du ikke kjenner han igjen.

– Se på denne, det er en litt alvorlig greie, sier tegner Gunnar Johnsen, uten et snev av alvor i stemmen.

Han holder frem et skilt hvor det står «NB! Alle tegninger på denne utstillingen, minus tavle fire, er utført av Gunnar Johnsen».

Det var nemlig noen innom i lokalene til Fredrikstad Kunstforening, der Johnsen markerer sine 50 år som yrkestegner med utstilling, som trodde at tegningene på veggen var laget av flere forskjellige kunstnere.

– Da er vi rett på den styrken min, og svakheten min. Det er at jeg har jobbet i så mange stilarter, lært meg så mange teknikker, at folk ikke kjenner meg igjen fra gang til gang.

For man gå ikke på kunstgallerier og kjøper arbeidene til Johnsen. Man ser ikke på streken, fargene eller verktøyene brukt at det foran en er en Johnsen-original. Det han lager, er hverdagskunst. Mat-på-bordet-kunst, som han kaller det.

Johnsens tegninger har gjennom årene satt sitt preg på Fredrikstad. Kanskje kjenner du igjen noe?

Blyanten styrer

Det startet i 1972. Egentlig startet det mye tidligere, for mannen med den lange, hvite manken og det like hvite skjegget, var én gang en ung gutt som ikke gjorde annet enn å tegne. Men det var på syttitallet at han først fikk betalt for blyantstrekene sine.

Han hadde flyttet til Fredrikstad for å være lærer på Glemmen videregående skole et par år tidligere. Da hadde han kommet rett ut av skolen selv.

– Det ble helt galt. Jeg hadde ingen yrkespraksis, og synes det var tåpelig å stå der og undervise i noe jeg selv nettopp hadde blitt undervist i. Så jeg måtte ut.

Han fikk jobb i Roald Reklame, et lite reklamebyrå i Fredrikstad. Hjulene begynte å rulle.

Her ser man noe av det første Johnsen laget. Nesten femti år gammelt reklamemateriell vises frem på utstillingen. Julerebusen skal være etter en idé fra Bengt Børresen, en annen kjent tegner fra Fredrikstad.

– Da fikk jeg brukt meg sjøl, og jeg hadde store ambisjoner. Skulle gjøre fantastiske ting. Noen forlag var interessert i å knytte meg til staben, sende meg til London og inn i miljøer der. Men så tok livet en annen vei, for det dukket alltid opp en kjæreste eller noe. Det ble ikke London, for det ble henne isteden, og så videre, ler Johnsen.

– Du er en romantiker?

– Ja, jeg er jo det, sier han, og trekker på skuldrene.

Så ble det ikke London, men det ble ganske mye annet. Hvis du kan tenke deg det, så har han mest sannsynlig tegnet det. Reklamekampanjer, illustrasjoner til bøker, konsertplakater, miljøtegninger til arkitekters plantegninger, du vet, slike som visualiserer liv og røre i gatene rundt bygg som snart skal settes opp. En gang fikk han i oppdrag å tegne markedsføringen av den gang kommende Aker brygge.

– Ingen visste hvordan det ville bli, de hadde ikke begynt å rive en gang. Så skulle de markedsføre det, og måtte ha noen som kunne visualisere hvordan det kom til å bli. Jeg fikk bare et lass med arkitekttegninger fra hele Aker brygge, og da måtte jeg sette meg ned og tenke vinkler og høyder. Også ble det som på tegningen. Det var en svær jobb, og den var vanskelig, og så klarte jeg den. Da havna jeg inn i et sånt stim, forteller han.

Og selv om han fikk arbeid etter arbeid, grunnet sin palett av teknikker og ferdigheter, ble det ingen jubel og champagnesprett og vernissasje-taler av det. Han som stod bak, var jo litt usynlig.

Kameleonen

For Johnsen er en allrounder av et slikt kaliber at han kan egentlig gjøre hva som helst. Skifte farge etter omgivelse, være en kameleon. Og det var kameleonen han ble kalt av de andre i fagmiljøet.

– Nå var ikke utgangspunktet mitt å være så forbaska synlig. Men jeg ble mye brukt, folk ringte meg og spurte «kan du gjøre det?». Og jeg kunne si ja, for jeg visste jeg kunne gjøre det.

Som da Samvirkelaget egentlig ville engasjere den italienske kunstneren Mordillo til å tegne reklameplakatene deres, men det viste seg at han nok var i dyreste laget. Kunne kanskje Johnsen lage noe i samme stil?

Og det kunne han jo.

– Ingen så forskjell, humrer han.

I sum er det veldig mange som har sett det han har laget. Avistegningene, logoene, menykartene, bokillustrasjonene, forestillingsplakatene.

– Dette er hverdagskunsten som preger verden, som preger mediene, avisene, bladene, alt man har sett opp igjennom, hvor kunstneren ikke har noe navn.

All kunsten du ser når du ikke planlegger å se på kunst, med andre ord.

– Det blir jo sett av hundretusener. Tidligere har jeg laget store reklametavle-kampanjer som har blitt kjørt over absolutt alle byer i Norge. Men kunstneren er skjult, så jeg kaller det en liten historisk markering, det at denne typen bilder får lov å komme inn på et seriøst kunstgalleri.

Som ung ble han oppfordret av familien til å utforske tegning som karrierevei. Johnsens far var selv maler, og flere av farens søsken drev også med kunst.

Full fart mot det digitale

Utstillinga er jo et jubileum. Det må Johnsen innrømme, selv om han så mer på de femti årene som en anledning til å gjøre noe litt utenom det vanlige heller enn å feire seg selv. Det er en utstilling av tegninger som har gitt penger i kassa, ikke tegninger som er et resultat av stipender og støtte.

Utstillingen er vel også et slags tidsvitne. Den gamle generasjonen tegnere, hva de gjorde, hvordan de jobba. På en tid der man ikke sendte det endelige resultatet som en PDF-fil over mail.

– Vi var mange tegnere i Fredrikstad, og vi konkurrerte ikke. Men vi tok toget til Oslo, jeg tror det var på torsdagene, og der leverte vi tegningene på forlagene. Så hadde forlagene kasse, hvor vi kunne gå og heve honoraret. Det fikk vi i sedler. Og så var vi rike, ler han.

I hvert fall en liten stund.

– Vi gikk på byen, samme sted hver gang. På Snekker’n, eller restauranten Håndverkeren som den egentlig het, for der var det mye rare folk. Erik Bye, skuespillere.. Vi satt der og brukte penga våre. Så tok vi siste toget til Fredrikstad, på første klasse. Hjem å tegne mer.

Og så ble verden digital. Ikke Gunnars da, i alle fall ikke fullt ut. Det var i arkivskuffene, der han i alle år har lagt arbeidene sine, at han kunne samle materialet til utstillingen sin. Han lurer på om det kanskje er noe vi har mista på veien til den digitale festen.

– Tegninger er et resultat av samspillet mellom redskap og kunstner. En rektor ved kunst- og håndverkskolen sa at hvis vi ble for flinke, burde vi velge et annet redskap som gir litt mer motstand. Da blir man nødt til å tenke nytt, for man sliter litt teknisk. Vi har jo hoppet bukk over det, sier han.

Han snakker om den digitale kunsten. De nærmest endeløse mulighetene, effektiviteten, det globale i bransjen. Fremtiden. I forkant av denne utstillingen har han faktisk fått muligheten til å skrive en liten tale til vernissasjen.

– Det digitale tegnebordet stortrives i vår tid, og kan imitere alt, som hårfine blyantstreker, brede kalligrafipenner, utflytende akvareller, rufsete penselstrøk... Jeg ser en parallell til kunstverdenen, leser han, og løfter blikket før han fortsetter:

– Med all respekt for kunstige blomster, foretrekker jeg likevel de ekte.

Gunnar Johnsen og hans tegninger vil være mulig å se på Fredrikstad Kunstsenters galleri fra 23. juli til 14. august.

Johnsen er opprinnelig fra Arendal, men flyttet til Fredrikstad i 1970 for å jobbe som lærer. Det fristet bare en liten stund, og bare to år senere begynte han på sin femti år lange karriere som tegner.