Kultur

«Drillo» på grønn løper i hjembyen: – Jeg har vært heldig

Dagen før sin egen 80-årsdag gjestet Egil «Drillo» Olsen sin sjuende og siste førpremiere på filmen om hans stolte virke som landslagstrener, «Alt for Norge».

Tidligere landslagstrener i fotball, Egil «Drillo» Olsen ble æret med grønn løper utenfor kinoen i hjembyen Fredrikstad, da han gjestet den siste førpremieren på dokumentarfilmen om ham og fotballeventyret han skapte på 1990-tallet, «Alt for Norge».

«Får du ikke klump i halsen av «Alt for Norge» er du sannsynligvis fra Brasil», skriver Dagsavisens Mode Steinkjer i sin anmeldelse av filmen om trenerlegenden fra Fredrikstad og det norske fotballeventyret han sto bak som landslagstrener på 1990-tallet.

Flere har meldt at dette er filmen som vil få voksne menn til å gråte.

Selv har «Drillo» sett filmen et par ganger før torsdagens siste førpremiere på Fredrikstad Kino. Men særlig rørt vil han ikke være med på at han ble.

– Nei, ikke nå lenger. Jeg er blitt for gammel til det, vet du. Vet du at gjennomsnittlig levealder for menn i Norge er 81,5 år? Men for dem som blir 80 er det 86,6. Så jeg har noen år igjen, da, forhåpentligvis, påpeker hovedpersonen i filmen – på grønn løper for anledningen.

Egil «Drillo» Olsen utenfor Fredrikstad Kino, her sammen med kinosjef Jørgen Søderberg Jansen (midten) og Daniel Høglund, en av to regissører på dokumentarfilmen «Alt for Norge».

Med gamle filmopptak fra kinoarkivet

Fotballprofessoren fra Østsiden skuer utover gågata. Sist han var hjemom, så han FFK slå Skeid 2-1 i august 2020. Men her er det lenge siden han har vært.

– Nygaardsgata, ja. Her har jeg ikke stått på mange år. Vi snakker ikke år, vet du, vi snakker tiår, går det opp for ham.

«Drillo» er innkalt for å bli gjort stas på av sine egne. Den type oppmerksomhet synes han selv han godt kunne vært spart for, vet vi. Men nå slipper han ikke unna. Dagen etter, fredag, feires 80-åringen med rundt 500 gjester på Ullevaal Stadion – etter norgespremieren på filmen i hovedstaden.

– Så jeg gleder meg jo veldig til lørdag, fastslår han syrlig.

Det skulle ikke være mulig.

—  Egil «Drillo» Olsen, tidligere landslagssjef

Kinosjef Jørgen Søderberg Jansen er derimot ikke i tvil om at hyllesten er på sin plass. Som seg hør og bør i forbindelse med premierefester på Fredrikstad Kino, passet han også på at hedersgjesten fikk lagt hendene sine i støp og signert kunstverket, slik andre stjernenavn har gjort før ham.

Til filmvisningen hadde «Drillo» også invitert egne gjester, blant annet familie.

– Det er veldig gøy at førpremiereturneen deres avsluttes her. Filmen er blitt koronautsatt noen ganger, så da vi fikk be om ny dato sa vi at vi ville ha 21. april, som er rett før det smeller på ordentlig, smiler kinosjefen.

Egil «Drillo» Olsen har, i forbindelse med førpremieren på «Alt for Norge», satt evige spor etter seg ved Fredrikstad Kino, slik mange andre stjernenavn har gjort tidligere.

Jansen kan røpe at kinoen har bidratt med gamle filmopptak fra Fredrikstad til filmen fra eget arkiv – for første gang.

– Og så tror jeg «Drillo» er den eneste fra Fredrikstad som har en helaftens dokumentarfilm om seg selv, smiler Jansen, som feller følgende dom over resultatet av arbeidet til filmskaperne Daniel Høglund og Jo Vemund Svendsen:

– Jeg har sett filmen og koste meg i to timer. Det var en periode på 90-tallet, da jeg vokste opp, som virker helt utrolig i dag og som virket utrolig før det. Da Norge møtte Italia og var favoritter, liksom. Vi slo dem, slo England og Nederland, og det var ikke ubetydelige treningskamper utenfor sesongen, men VM-kamper. England var ikke i VM i 1994, og det var på grunn av Drillo. Så det er veldig gøy å gjenoppleve det, synes kinosjefen, og fortsetter:

– De fleste av oss vet jo hvordan Norge-Brasil ender, men når det er bygget opp som høydepunktet i en to timer lang film, så er det like rørende i dag. Det er nostalgisk og veldig godt å kose seg med – hele historien godt fortalt med noen veldig fine grep, synes han.

Straffesparket

Hovedpersonen er ikke like begeistret for hele filmen, og synes blant annet den er litt for lang, men roser likevel resultatet og jobben som er gjort:

– De har vært dyktige, de som har laget den. Fy flate, de har jobba, og lett etter private opptak i kjeller og på loft og funnet fram mye stoff som ingen har sett før. Jeg synes det er litt for mye om meg og litt for lite om «Drillos». Ja, litt for mye om meg privat også, som jeg ikke er så begeistret for og som jeg godt kunne tenkt meg hadde vært kuttet ut.

– Er du litt stolt nå som den eventyraktige fotballhistorien din er blitt film?

– Nei, jeg tror ikke det. Jeg har vært heldig, vet du. Vær klar over én ting: Hvis ikke han «Esset», som jeg kaller ham, hadde blåst straffespark der, hadde den kampen vært en parentes og jeg hadde fått like mye kritikk etter det VM-et som jeg fikk etter USA-VM. Det er fotball.

Slår «Drillo» fast. Og tenker naturligvis på det avgjørende straffesparket mot Brasil i VM i 1998, da Tore André Flo ble dratt ned i feltet og det kunne virke som at dommer Esfandiar Baharmast, «Esset», var den eneste som hadde sett at det kvalifiserte til straffe.

Fra denne helgen går altså to filmer med Fredrikstad-bilder og Fredrikstad-tilknytning på kino samtidig. Begge kan tenkes å bli godt besøkt i løpet av sin levetid på lerretet. Kanskje blir det en kamp om høyeste seertall? Men her vil ikke statistikeren «Drillo» begi seg ut på noen beregninger.

– Nei, det har jeg ingen forutsetninger for å si noe om. Jeg får heller si som en annen fotballtrener, Benny Lennartsson, sa en gang: Jag är fotbollstränare och ingen jävla spåmann.

Han kunne imidlertid bli tatt for å være tryllekunstner, driblefanten fra Østsiden, i sin tid som landslagssjef. Mange års resultater mot store fotballnasjoner og en ikke-tapsrekke på nasjonalarenaen, som gjorde at tilnavnet «Fort Ullevaal» oppsto, ble kronet med en viss plassering på FIFA-rankingen.

Én ting tror «Drillo» ikke at Solbakken vil oppnå

Litt stolt er han, jo, naturligvis.

– Det var en fin tid. Det mest uvirkelige var da vi kom til USA og trakk Nederland, England, Tyrkia og Polen opp av hatten – og vant den gruppa med klar margin. Det skulle ikke være mulig. Så gikk det jo bra etterpå, også. Jeg fikk, synes jeg, mye ufortjent kritikk etter USA-VM. Men etter tre tap på rad på Ullevål i 1991, spilte vi 35 kamper hjemme på Ullevaal uten å tape. Vi var ubeseiret hjemme i 1992, 93, 94, 95, 96, 97, 98 – pluss at jeg heller ikke tapte noen i mitt comeback i 2009. Så da må vi til 2010 for å finne neste tap på Ullevaal, da Ukraina slo oss 1-0 i en treningskamp, gliser «Drillo».

Nå synes han det igjen ser lovende ut for det norske herrelandslaget.

– Ja, jeg har god kontakt med Ståle (Solbakken, landslagstrener, journ.anm.). Vi er ikke så ulike. Han har litt mer temperament og er litt røffere, men vi står på samme plattformen fotballmessig, med soneforsvar og relativt framoverrettet angrepsfotball.

– Hvor trygg er du på at Norge er med i neste mesterskap?

– Du er aldri trygg på det, men jeg tror vi har en meget bra sjanse. Det kan det godt hende Ståle får oppleve å være med på, mener trenerlegenden, og legger til:

– Men jeg tror ikke Ståle får oppleve å være på annenplass på FIFA-rankingen. Nei, det når han ikke.

– Var dere nest best i verden på den tiden?

– Du måler jo sånt bare på resultater, ikke noe annet. Vi var på annenplass tre ganger, svarer «Drillo», og bekrefter at svaret er ja.