En kunstnerisk kommentar til byutviklingen

– De gode stedene foredler seg over tid, og det er noe jeg har vært veldig opptatt av gjennom hele mitt virke som landskapsarkitekt – at skal man få til et godt sted, så må man kjenne historien for å kunne utvikle det videre, sier Klavestad til Dagsavisen Demokraten.

På veggene rundt ham henger nesten 60 akvareller som alle har blitt til i løpet av det siste året. Sammen utgjør de utstillingen «Livet mellom husene».

– Tittelen er hentet fra en dansk arkitekt og byplanlegger som heter Jan Gehl, som står bak en bok med samme navn. Den kom ut i 1971, og er et slags pensum i alle sånne typer utdannelser, der han har studert menneskers atferd i byer og hva som gjør at folk trives. Hvorfor folk oppsøker steder om og om igjen, og hvorfor det er noen steder du bare går forbi, forklarer Klavestad.

[ Simonetta og Hans Saenger: Et liv i kunst og kjærlighet (+) ]

Rom for menneskemøter

Og ifølge kunstneren er det ikke bare de estetiske kvalitetene som spiller inn i denne sammenhengen.

– Det handler ikke om stygt og pent, men at det er noe med sansene som gjør at vi har lyst til å være steder. Det kan gå på det å treffe folk, solforhold, vann, insekter, lyder – alle de tingene. Så det er mye man må planlegge for, ikke bare hvordan ting ser ut, men hvordan det skal fungere. At alle steder skal være for oss mennesker, ikke bare for å selges, som mange tenker i dag.

– Når man ser alle disse bildene, handler det om møter mellom mennesker i uterom. Jeg har gått og sett etter hvor det er folk står og snakker sammen, eller hvor jeg tenker det kan være et bra sted å treffes. Ofte er det mange små plasser, forteller Klavestad.

De nyeste bildene hans kan også tolkes som en slags kunstnerisk samfunnskommentar til moderne byutvikling, og hvordan Klavestad selv ser for seg at uterom bør utformes.

– Jeg skrev en bok om arkitekturen her i Fredrikstad, og da studerte jeg hvorfor ting har blitt som det har blitt. Jeg fikk nesten litt sjokk da jeg kom opp på Domus-taket over Torvbyen, for da så man bare grått. Parkeringsplasser eller betongbygg, og nesten alle var like høye, ikke noe spennende.

– En fin by kan gjerne ha en fasade mot himmelen også, men hvis man setter en maks etasjehøyde blir jo alt opp dit. Hvis en god byplan kan plukke ut hvor noen viktige bygg får lov til å bli høyere, tror jeg ikke det er skadelig så lenge de kommer på rett plass, sier Klavestad, men skynder seg å legge til at han syns Fredrikstad alt i alt er en veldig fin by som han er stolt av.

[ Over 60 år med Fredrikstad-historie gjennom pressefotografenes linser (+) ]

Sanselige Vaterland

I arbeidet med både denne utstillingen og tidligere i kunstkarrieren er det særlig ett område i hjembyen han ofte oppsøker for å komme i riktig modus.

– Jeg skal ikke si hver kveld, men flere ganger i uka går jeg meg en tur ned til Vaterland. Det er et favorittsted, for der er det noe som trigger sansene. Når jeg kommer ned dit og det er mørkt, akkurat der elva og havet treffer hverandre, du får en spesiell lukt som tas opp i tåka. Det blir en atmosfære, med lys fra fyr, båter som ligger og laster, små trivelige hus, brostein i gatene. Du får en veldig stedskarakter, og da kan jeg gå rett hjem og male et bilde, forteller Klavestad ivrig.

– Det er noen steder jeg går for å få inspirasjon, og andre jeg gremmes over. Det er litt interessant. Noe av det jeg syns er med på å skape gode steder, når man går i et kvartal, er at det er litt delt opp – ikke ett bygg over et helt kvartal.

Et byrom trenger ikke være et helt torg.

—  Lars Ole Klavestad

Når han blir bedt om å trekke fram noen eksempler fra begge ender av skalaen, uttaler han følgende etter litt betenkningstid.

– Den nye blokka nede ved Kråkerøybrua … Ut mot elva der er det en lang fasade, ikke én dør, ingenting som skjer mot bryggepromenaden. Balkongene er små, og det går ikke an for allmennheten å gå inn i et uterom der. Alt er avvisende, på et så viktig sted. Det handler om mangfoldigheten, og Nygaardsplassen er på mange måter det stikk motsatte, som har fått til den oppbruttheten, mener Klavestad.

– Og så syns jeg Stortorvet her i byen har blitt veldig bra, særlig fordi man har fått inn dette med levende vannarrangement. Det trigger alle barn, flytter på seg og det skjer noe.

[ Bengt (74) begynte å male som pensjonist: – Man får jo noen perspektiver på livet ]

De små byrommene

Ellers har han svært lite til overs for passasjen mellom de to byggene som utgjør kjøpesenteret Torvbyen, som han betegner som en livløs transportetappe. Det er likevel også andre høydepunkter å trekke fram.

– Den røde sofaen i gågata, selv om den har vært litt dårlig fulgt opp i det siste, syns jeg er et godt eksempel på et bra, lite byrom. Det er litt annerledes, det har en karakter og en farge. Det kan være enkelt å henvise til når man skal møtes. En liten morsomhet, og det kan også bare et litt spesielt tre med en fin benk under være. Et byrom trenger ikke være et helt torg.

– Jeg var også ute på det nye boligområdet på Bruket på Gressvik, og det syns jeg var veldig bra. Der er det lagt til rette for liv mellom husene, med beplantning, og skalaen på husene var god, roser Klavestad.

En fin by kan gjerne ha en fasade mot himmelen også.

—  Lars Ole Klavestad

Men for dem som forventer å kjenne igjen spesifikke plasser og bygg i Fredrikstad eller andre byer i ett av de 59 maleriene når utstillingen åpner fredag, må opphavsmannen legge en liten demper på stemningen.

– De er fra fantasien, så det handler mer om tematikken, og det er den som har interessert meg. Jeg var inne på tanken å plukke ut konkrete steder, lekte med titler som hadde med stedsnavn å gjøre, men så ble det litt for konkret, fastslår han.

[ Ulrikke Brandstorp og Grace Bullen filmdebuterer i samme film ]

Går gjennom grønt og grått

Som del av utstillingen vil Klavestad også tilby en byvandring torsdag 16. september, der starten går ved galleriet hans, før man beveger seg over elva til sentrum.

– Det blir et litt mer historisk perspektiv, om parkene, trærne og alt det som er mellom husene. Fredrikstad har fire store byparker pluss Brattliparken, og de er essensielle i en litt stor by. Jeg planlegger en grunnhistorie, men tar ting litt på sparket, og jeg har aldri sett at det har vært en sånn type vandring her i byen før, forteller kunstneren.

Han kan også røpe at en stor og grå plass omgitt av mye grønt, som har fascinert ham i lang tid, blir et sentralt stopp på denne ruta.

– En av mine favorittplasser i byen, som har et veldig uforløst potensial, er det eneste runde krysset her i byen – Phønixplassen. Det er et supersentralt kryss, for der møtes på en måte den nye og gamle byen, og det er masse viktige bygninger – biblioteket, Phønix, domkirken. Du har den gamle kongeveien, kirkeparken og så har du det runde krysset som egentlig er et veldig spennende punkt, men så er det bare en asfaltplass der ingen helt vet hvor de skal kjøre, smiler Klavestad.

[ Harald Zwart: – Jeg gikk i operaen når andre gikk på fotballkamp (+) ]