Sola steker som om det skulle vært i midt i juni, men inne blant trærne som omkranser eiendommen til kunstnerparet Odd Skullerud og Anne Langsholt Apaydinli, er det svalt og skygge. I dag har de besøk av et annet kunstnerpar. Hans og Simonetta Saenger har vært gift i seksti år, men er nå i ferd med å montere sin første felles utstilling på veggene i Odd og Annes mange stuer.
– Vi har jo jobba parallelt med kunst gjennom mange, mange år nå. Jeg tenkte at nå som det begynner å nærme seg en slag slutt på hele greiene, så hadde vært moro å få vist sammen, sier Hans.
De er åttifire år, begge to. De møttes da de gikk på Statens håndverks- og kunstindustriskole. For Hans var det enkelt å se hva som forente dem.
– Det var jo det rent faglige på den ene siden. Også var det vel det at jeg datt for jenta, da.
Simonetta kommer fra en lang rekke kunstnere. Mormor og morfar, farfar og far. Alle var billedkunstnere. Da hun møtte Hans, var moren litt skeptisk.
– Da jeg kom med Hans, så sa hun “Å nei, ikke flere billedkunstnere i familien, vær så snill”, sier hun, og ler hjertelig over minnet.
Nå er det nesten et helt liv siden de valgte å være sammen.
– Jeg angrer ikke. Jeg har ikke angret en dag, sier Simonetta.
[ «Lange flate ballær»-regissøren: – Jeg gikk i operaen når andre gikk på fotballkamp (+) ]
Tilfeldigheter og hardt arbeid
De har hatt forskjellige uttrykk gjennom sine kunstnerliv. Rundt bordet fylt med kaffekopper og sjokoladekake på tunet til Odd og Anne, forteller de om dem.
For Hans er det grafikk som opptatt mesteparten av hans tid, og etsning har vært hans hovedverktøy. Denne metoden lærte han gjennom å lese og eksperimentere.
– Jeg brukte en lærebok. Der stod det at man etset disse platene, av kobber eller sink, i noe de kalte for kongevann. Det var en blanding av saltsyre og en annen syre, pluss noe eddikvann. Jeg satt i gang og lagde dette her, også preparerte jeg en plate etter oppskriften, og puttet det oppi et kar. Så stod jeg og så på det. Og så så jeg at det begynte å boble i bunn, og poff!
Armene hans skyter i været.
– Så kom det gulgrå røyk opp. Jeg ble nesten kvalt også. Det var mitt første forsøk. Det var ikke særlig vellykket, ler han.
Simonetta husker det godt.
– Da var det gul røyk over hele atelieret, giftig røyk, sier hun, med litt mer alvor enn ektemannen.
– Det var skummelt. Men det skremte heldigvis ikke vettet av meg, og jeg fortsatte å eksperimentere, sier grafikeren.
---
Etsning
- Grafikk er en fellesbetegnelse for ulike reproduksjonsmåter for tekst eller tegning, som lages gjennom trykkplater av ulike materialer. Disse er utformet for hånd.
- Etsning er en grafisk teknikk som baserer seg på å bruke sterk syre for å spise inn i de ubeskyttede delene av en metallplate (kobber/sink). Først legges ett lag med flytende voks over platen og blir satt til å stivne. Deretter risser kunstneren motiver inn i voksen slik at platen under er ubeskyttet. Dette skaper fordypninger i overflaten av platen når den fordypes i syren, som blir dypere jo lengre platen er fordypet. Deretter må platen vaskes og voksen må fjernes før det kan legges på trykkfarge og bildene kan trykkes. Platen vil vanligvis bli ødelagt i løpet av trykkeprosessen.
---
Simonetta har malt med akvarellmaling og oljemaling siden hun var ung. I nesten tyve år satt hun også opp dukketeater for barn. Det startet med en helt spesiell forestilling.
– Vår sønn lå på sykehuset, og vi kunne bare besøke han et kvarter av gangen. Jeg så han stå der og gråte når jeg gikk, og da tenkte jeg at nei, nå skal jeg lage dukketeater. Jeg laget en scene som jeg kunne klappe sammen, og lagde fort noen dukker av avispapir. Så dro jeg på sykehuset, og fikk lov av nonnene til å spille dukketeater på barneavdelingen, forteller hun.
Hun viste en forestilling for skuespilleren Dagmar Myhrvold, og fikk god respons.
– Hun sa “jamen dette må du gå ut med! Lag større dukker, og større scener”, og det gjorde jeg. Og så var det gjort.
[ – Det jeg ønsker med mine malerier er å fortelle om det landskapet jeg har levd i ]
Plass til begge
Det fylles på med kaffe. Sjokoladekaka til Anne faller i smak. Parene har kjent hverandre lenge, og praten mellom dem går så lett og uanstrengt at det er behagelig å høre på dem.
Hans og Simonetta synes det er berikende å være to kunstnere i et samliv.
– Ikke sant, Odd? Du er jo også gift med en billedkunstner, sier Simonetta.
– Jo, svarer Odd, før han stiller et spørsmål tilbake:
– Blir dere litt sjalu på hverandre og sånn?
Simonetta og Hans svarer nei, helt på likt.
– Vet du hva, det spørsmålet har jeg fått noen ganger. Vi har jo vært på noen utstillinger hvor hun har solgt noe og ikke jeg, så har jeg fått det spørsmålet. Men det har jeg aldri følt, sier Hans resolutt.
Det har vært plass til begges kunstnersjel i deres hus, forteller de. Og som Simonetta påpeker har de vært gift i 60 år. Hadde det skåret seg, ville det gjort det for lenge siden.
– Vi kan snakke sammen om bildene våre. Og i og med at vi er opptatt av den samme musikken, så kan vi glede oss over de samme tingene, og vite at vi blir forstått, sier Hans.
– Ja, jeg liker jo Beatles også da, innvender Simonetta.
– Er enig i det at du liker visse musikalske uttrykk som ikke jeg kan fordra, svarer Hans.
– Kjærlighet går på så mange nivåer. Noen tror kjærlighet er bare sex. Men det er interesser og, sier Simonetta.
Så snakker de litt om italienske fløtesangere fra 60-tallet, som får Hans til å flykte og Simonetta til å føle seg atten år igjen. De har støttet hverandre, og vokst med hverandre. Uten sjalusi. Simonetta forteller at det opp igjennom årene ikke har vært sånn for alle.
– Vi hadde en venninne som var gift med en billedkunstner. Han ba henne love at hun aldri skulle begynne å male. Da hun ble nitti år gammel var hun bitter, for at hun ikke hadde fått lov til å male av mannen sin. Han ville ikke ha noen konkurranse. Sånn har det ikke vært hjemme hos oss. Tvert om. Det er han som har vært drivkraften. Hans dyttet meg i gang.
Ferieminner og fulle skap
Det begynner å komme mer liv til tunet. Odd og Annes hund, Jeff, varsler om nettopp det. Det er Hans og Simonettas sønn, Thomas, som skal hjelpe til med å henge opp bilder. Barnebarnet Sarah er også med, sammen med forloveden Max.
Mer kake og kaffe blir raskt fortært, så må det rekognoseres litt. Hvor bildene skal henge, hva som skal henge hvor.
Odd synes det er stor stas at Saenger-paret ville ha deres første, og muligens siste, felles utstilling hos han.
– Vi ble litt smigra over at de ville bruke disse rare stuene her. Vi vokste litt på det. Spør noen om hva vi har brukt denne plassen til, kan vi at Simonetta og Hans har vært her, smiler han. Varmt og helt ærlig.
Det er hyggelig å vise frem tunet, synes han. Og kombinasjonen gode venner og gode bilder, er noe som gleder han.
– De fine interiørene til Simonetta, og akkurat det at de to ikke har stilt ut sammen noen gang. Og at vi får sett tegningene til Hans! De fleste har sett han som grafiker, men ikke som tegner, sier Odd, om hva som gjør den kommende utstillingen unik.
Han legger seg ikke opp i hvor bildene henges. Det får for så vidt ikke Hans heller, som har beveget seg inn i Halvorsrød-stua der deler av utstillingen skal henge. Sønn og barnebarn har full kontroll over det estetiske uttrykket på selve utstillingen.
– Det bør være litt sånn, sier Hans.
– Neida, det skal ikke det vet du, parerer sønnen Thomas.
De småkjekler på en sånn måte som ikke inneholder et spor av alvor. Så blir de enige, og fornøyde.
Simonetta skal stille ut oljemaleriene sine, som er av blant annet skap med duppeditter og duppedatter, som hun forteller at hun er så svak for. Hans sine tegninger skal også på veggen. Ferieminnene, som han kaller dem. Fordi han har tegnet på reisene sine istedenfor å fotografere.
I arbeidet sitt har han gjengitt mye av Østfold-naturen. For Simonetta som kom flyttende nedover fra Holmsbu i Asker, var det ikke gitt at hun så det vakre i den.
– På Holmsbu er det vakre, blå åser og rosa granitt. Da jeg kom til Østfold synes jeg det var platt her. Men jeg har lært gjennom bildene til Hans å sette pris på Østfoldlandskapet, forteller hun.
Mens det summer i stabbur og spiker settes inn, skal hun ut i bilen for å hente noe de trenger. I god fart nedover grusveien tenker hun høyt om utstillingene som skal holdes de neste helgene.
– Det er kanskje sprøtt å holde en utstilling i en alder av 84 år, men hva skal man gjøre? Man kan ikke bare sette seg til.
Utstillingen holdes i Kallerødveien 5 på manstad, 21.-22. august, og 28.-29. august fra klokken 12.00-15.00
[ Lillian (76) med roman om barndomsårene: – Ryktene gikk på Gressvik (+) ]
