76-åringen på Slevik er oppvokst på Gressvik og familien hadde hytte på Slevik. I oppfølgeren «De sterkeste bånd» er barndommens skoleår viktige, og feriene på hytta.
– Mange lurer på hvordan jeg har klart å skrive to bøker under pandemien. Hastverk har det ikke vært - men jeg har sittet foran tastaturet omtrent hele dagen, og lest korrektur om kvelden. Ingen ni til fire jobb, forteller Warem.
[ Oppfylte forfatterdrømmen 75 år gammel ]
Barndommen på 50-tallet
Vi møter Lillian Warem og ektemannen Bjørnar hjemme i hagestua på Slevik. For den voksne delen av våre lesere er det kan hende noen som husker etternavnet fra små avisannonser på 1970- og 80-tallet. Kreativitet og skriveglede har nemlig vært hennes kjennemerke i mange år. Ønsket du en personlig sang til konfirmasjon, jubileum eller bryllup bidro Lillian mer enn gjerne.
I fjor kanaliserte skrivegleden seg i bok – oppfølgeren lot ikke vente på seg.
– Selv om «De sterkeste bånd» er en fortsettelse om jenta fra havgapet, kan begge bøkene leses separat. På slutten av første bok bosatte hovedpersonen seg på Gressvik, og her utspiller historien seg. Livet slik jeg husker det fra 50-tallet, ispedd egen idérikdom.
Satt på med Dr. Andersen
Lillian Warem skriver romaner, og siste utgivelse er heller ingen lokalhistorisk bok. Men mange av tidsbildene er slik hun selv husker det. Det gjør at du raskt blir dratt inn i handlingen og nikker gjenkjennende når veinavnene Kapperstien og Klevbakken, i tillegg til blant annet doktor Andersens virke, veves inn i historien.
– Det var ikke mange som hadde bil i mitt nabolag. Det nærmeste noen gutter, og tøffe jenter, opplevde fart på Storveien – var å kengle på Gressvikbussen. Det vil si å henge bakpå bussene og skli bortover på beksømstøvler. For min del husker jeg spesielt godt når doktor Andersen skulle kjøre rundt til pasientene sine på kvelden. Vi sto utenfor og ventet til han kom for å kjøre runden. Da ropte vi: «Få sitta på a?». Han sa nesten alltid ja, og tøyset med oss, minnes Warem.
Historien i Warems romaner er bygget opp rundt moren oppvekst og liv. I siste bok er både venner, tidligere lærere og medelever skrevet inn. Omskrevet med forsiktighet og omhu.
– Jeg vil takke alle mine barndomsvenninner for at jeg har fått bruke navnene i boka, og dikte slik jeg selv vil. «Ingeborg» er meg, de som vet hvordan jeg har vært har nok ikke problemer med å se det. Jeg var vimsete og fant på mye rart, smiler hun.
– Lærer min, Anni Fensbekk, så den drømmende lille jenta. Men tok godt vare på dem som kavet litt. Hun fokuserte på hver enkelt elevs gode sider, og oppmuntret meg til å skrive.
[ Fjells reise tilbake til etterkrigstidas Gamlebyen ]
Skygger fra 2. verdenskrig
Fortellingen begynner når Lillian Warem startet i førsteklasse. Oppveksten på 50-tallet var god, men noen skygger hang igjen etter 2. verdenskrig. «Tyskerhat» og «tyskerunger» ble snakket om i nærmiljøet.
– Ryktene gikk på Gressvik. Det var selvfølgelig ikke bra å ha en fortid hvor man sympatiserte med nazistene, men barn skal jo ikke lide under dette. Barn ble nektet å få gå i bursdager på grunn av foreldrenes feilgrep. Men vi må ikke fordømme på denne måten, da kommer vi ikke videre i livet.
Det har blitt to bøker på ett år. Tilbakemeldingene er udelt positive. Kystmuseet og flere biblioteker har kjøpt inn begge. På eget forlag utgir ekteparet Warem bøkene som er ført i pennen av Lillian. Salget gjør de selv og leverer bøker rundt omkring i Fredrikstad-distriktet til lokale kjøper. Utenbys sendes bøkene med posten.
– I fjor satte pandemien en effektiv stopper for min planlagte signeringsrunde, nå håper jeg den kan bookes inne ved juletider, sier Warem.
– Med produksjonshastigheten du har vist hittil regner jeg med at en ny bok er på trappene. Selv om pandemien ser ut til å være på hell?
– Tja, det er noen temaer som allerede har begynt å feste seg i hodet, svarer Lillian.
– Jeg tror bok nummer tre kommer, skyter ektemannen Bjørnar inn, som har ansvaret for ombrekking av konas manuser.
– Det kan hende hovedpersonen skal få ansvaret for noen fosterbarn. Det er åpenbart enkelte paralleller her til dagens rasisme og utenforskapet mange opplever – og min mors vanskelige oppvekst. Jeg er i en modningsprosess, så vi får se hvilken retning historien går, avslutter Lillian Warem som legger til en spesiell takk til alle som har hjulpet henne med å få bokprosjektene i land:
– En stor takk til mannen min Bjørnar, Antonia Sacco Karlsen, Anni Vorsaa Winther, Berit Stangeland og Eli Olsen for illustrasjon.
