Kultur

«Overvåkningskunst» skal gi løft til glemt passasje

Lyskunstverket Mirrorworld endrer form og intensitet basert på hvor mange mobiltelefoner som befinner seg i nærheten. Kunstner Pekka Stokke håper det vil føre til bevisstgjøring både rundt de digitale sporene vi etterlater oss og området verket er plassert i.

De som har vandret gjennom gågata i Fredrikstad de siste par ukene har kanskje allerede lagt merke til det nye kunstverket som har fått plass i smuget opp mot Lykkebergparken, en tidligere mørklagt passasje med Blå Grotte og rådhuset på hver sin side, men som nå altså har fått en stadig skiftende lyssetting.

– Lyskunst vil gjøre det mer tilgjengelig for andre grupper enn sånne som meg, menn i sin beste alder som ikke er redde for å gå i mørke smug. Alle byrom er på en måte segregert, og man kan si at dette ikke har vært noe sted for unge jenter klokka ett på natta, eller eldre damer for den del. Nå vet jeg ikke hvordan det er i Fredrikstad, men sånn generelt er lys en ting som gjør byrom mer attraktive på mange måter, både emosjonelt og med tanke på trygghetsfølelse og trivsel, sier Pekka Stokke til Dagsavisen Demokraten.

Storebror ser deg

Tittelen på installasjonen henspiller på at informasjonen de aller fleste av oss bærer på via telefonene våre plukkes opp av utallige sensorer og antenner, og danner digitale speilbilder som ligger i lag på lag over det fysiske terrenget. Og selv om akkurat dette kunstverket av personvernhensyn ikke lagrer det lille som hentes inn, er hensikten å få forbipasserende til å reflektere rundt dette fenomenet.

– Kunstverket baserer seg på Smartby-sensorer, sånne man bruker for å kommunisere om alle slags data man samler inn for å drive en moderne by – om hvem som er her, hvor mange, hvor fort trafikken går, volum på renseanlegget, vannstanden i Glomma. Men akkurat nå er det bare koblet opp slik at antenna plukker opp hvor mange mobiltelefoner som passerer, og trigger forskjellige scener av lyssetting og bevegelse ut fra det, utdyper Stokke, før han forsikrer:

– Alle dataene er anonymisert og blir «flushet» kontinuerlig, men det er likevel tanken at man skal få en bevissthet om at man er observert. Når man går inn i smuget og det skjer noe med lyset, får man en slags vekker.

Foruten lyskastere som styres av nærliggende datatrafikk, består Mirrorworld av et skilt med noen kryptiske symboler som også skal få folk til å undre, og historien bak dette er passende nok av det kuriøse slaget.

– Det var en printer som hengte seg opp og laget noen fantastiske tegn som ligner på bokstaver, men som ikke er det likevel. Skiltet er gjort lite og plassert høyt oppe, ikke en stor og spektakulær sak du skal stå og beundre. Der er det også en symbolikk i at vi forstår at det er noe der, men vi har ikke tilgang på det. Ett eller annet sted sitter det noen og vet hva dataene våre betyr, men vi er alltid tre skritt unna, sier Stokke.

Samfunnsutviklende kunst

Han tror både de positive og negative sidene ved denne utviklingen vil bli mer og mer utforsket med et kunstnerisk perspektiv i tida som kommer.

– Hvis du for eksempel stopper her oppe, er det lett å sette sammen dataene med tanke på at du er på en elevert posisjon og solvinkelen er sånn og sånn, til «ok, du er en person som liker sol. Da kan vi selge deg en sydenferie i november». Jeg har ikke fantasi nok til å vite hva man kan bruke all dataen til, men vet at man blir profilert hele tida, og at noen tjener penger på at du går ut av døra på morran.

– På den andre siden kan man visualisere datastrømmer som gjør det lettere å opprettholde demokratiske prosesser og hvordan en by fungerer, og på den måten finne ut hva man kan gjøre bedre. Sykkelstier kan flyttes hit og dit, det kan lages et rekkverk der, for det er mange eldre som bruker området. Det er også fristende ting å ta med inn i et kunstprosjekt, og det er allerede flere og flere som tar det innover seg, mener Stokke.

For han understreker at innhenting og behandling av de digitale fotavtrykkene våre samtidig kan bidra til mye bra.

– Som teknologioptimist er det interessant hvordan man får teknologi som gjør at man kan samle inn store mengder data og analysere det for å skape et bedre samfunn, hvis man balanserer det med personvern og demokratiske prosesser. Det er en levende diskusjon som kanskje noen vil tenke over når de går inn i dette smuget – eller bare at det var fint eller stygt lys, smiler kunstneren.

Åpner «nytt» byrom

Det delvis interaktive verket er et resultat av Fredrikstad kommunes prosjekt «Smart-kunst i byrom», som kombinerer den økte satsingen på både kunst i offentlige rom og teknologiske løsninger i arbeidet med byutvikling.

– Fredrikstad kommune har en Smartby-strategi som kort fortalt går på hvordan byen med utgangspunkt i folks opplevelser og behov, tar i bruk ny teknologi for å gjøre byen til et bedre sted å leve og virke i. Den vedtatte Smartby-strategien i Fredrikstad peker på kunst- og kulturfeltet som et av innsatsområdene. Mirrorworld svarer på dette med byromsutvikling fundert på estetisk, funksjonell og teknologibasert kunst, forklarer spesialkonsulent ved kulturetaten og medlem av kunstutvalget, Inger Anne Kilde Storli.

Og plasseringen av kunstverket er nøye gjennomtenkt, for å børste støv av et smug som lett blir oversett når man ferdes i Fredrikstad sentrum.

– Denne passasjen ble spesielt valgt da den i og for seg er et mørkt område som kommunen i flere år har hatt et ønske om å gjøre noe med. Med dette lyskunstverket åpner vi opp korridoren mellom elva og Lykkebergparken, et flott område som flere burde oppleve, og ikke minst kunsten i parken. Samtidig åpnes veien mot elven, hvor vi også kan oppleve Christian Sundes lyskunst, «Undringssteiner» på Dampskipsbrygga, utdyper Storli.

Snubletråd

Også kunstneren selv har forhåpninger om at hans verk vil gjøre at flere oppdager en glemt og skjult plass i Plankebyen.

– Den beste responsen er kanskje den man får fra folk som ikke er verken interessert i eller syns noe særlig om at det legges ut snubletråder av kunst som man blir påtvunget, når de får en opplevelse av at stedet har fått en ny kvalitet som er fin, sier Pekka Stokke.

– Man kan også bruke det som utgangspunkt for diskusjon om ulike sider ved Smartby-teknologi, datastrømmer, kunstig intelligens og maskinlæring – og også på et politisk nivå ha det som et utgangspunkt for ansvaret man har for dataene, måten de brukes på og at mennesker skjermes. Det er selvfølgelig vidløftig og ambisiøst, men hovedpoenget må være at man står på trappa her på kvelden og tenker at man har lyst til å gå ned og kjenne på hva dette er for noe, avslutter han.