Kultur

Anmeldelse Wardruna: Spinner en mektig vev

Med tradisjonene som ledestjerne og eldgamle sagn som åndelig følge på «Kvitravn», tar Wardruna steget opp i en mørk og trolsk førstedivisjon.

5

Wardruna
«Kvitravn»
Sony

Med sitt femte album har Walruna tatt steget opp fra en voksende internasjonal fanskare i undergrunnen og inn i varmen til storselskapet Sony Music. Skiftet er en pekepinn på at bandets særpregede kombinasjon av folke- og tradisjonsmusikk og metalbeslektede stemninger treffer tidsånden, og en søken etter tradisjoner og det man med litt patos kan kalle «ekte».

At Wardruna-sjef Einar Selvik, som er bosatt i Onsøy, fikk musikken og seg selv inn i HBO-serien «Vikings» har ikke dempet den store interessen rundt bandet i verden utenfor Norge. Og hvordan norrøne klanger og alt nordisk generelt skaper nysgjerrighet, er det ellers mange eksempler på, og ikke bare i musikken.

Les også: – Jeg ble aldri plaga – det kunne jeg fort blitt på Gressvik på 90-tallet, med rødt hår og rullestol (+)

Med «Kvitravn» tar Wardruna et langt steg videre sammenlignet med de foregående albumene i det som er blitt hetende «Runaljod»-trilogien, samt 2018-albumet «Skald» der Selvik mer og mindre alene ivaretok noen av ideene som ligger som grunnlag for hans personlige tolkning av folkemusikkarven. På «Kvitravn» har han beholdt de store episke melodiene, de atmosfæriske og mytiske anslagene, og miksen av akustiske tradisjonsinstrumenter.

Produksjonen er på alle vis dyptloddende og samtidig mektig og ikke minst vakker, gjennomgående like lokkende som en kraftfull og trolsk lur idet sola rødmer. Sistnevnte instrument, så vel i bronse som i tre og never, er en del av inventaret hos Wardruna, men Selvik vektlegger også andre norske tradisjonsinstrumenter.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

###

Kvitravn omslag. Foto: Sony Music

Les også: Koronavennlig bokreise fra sør til nord og tilbake igjen (+)

Fram fra historien og dels glemselen henter han Kravik-lyren fra Øvre Numedal i tillegg til en rekke andre lokale lyrevarianter. Sotharpe og andre strengeinstrumenter er med sammen med et vell av perkusjonsinstrumenter. Selv slår Selvik et slag for bukkehornet, som på mange måter er blitt ett av hans hovedinstrumenter. Måten han forvalter disse instrument- og musikktradisjonene på i tilknytning til andre musikksjangre, gjorde for øvrig at han fikk Egil Storbekkens Musikkpris i fjor. Nå kommer albumet som for alvor setter Wardruna som helhetlig idé på kartet.

«Kvitravn» er et album der folketonene og de eldgamle ritene omskapes med øre for progmetal og tung atmosfærisk elektronika, men dette albumet kan på ingen måte låses til noen av disse sjangrene. På overflaten har de det noen kan kalle et slektskap til de hardeste kantene i bandet Gåte, og til de muntlige overleveringene som ligger i enkelte av tekstene begge bandene bygger på. Rent musikalsk og gjennom bruken av blant annet ringtromme finnes også tråder til for eksempel Heilung, men uten de overdrevne vikingreferansene og middelaldermaskeraden. Wardruna er mer opptatt av symbolikken og dens betydning i en videre forstand, enn av det rent spektakulære.

Les også: Fra «Maskorama» til Melodi Grand Prix

Det gir seg utslag i det atmosfæriske komplekse og de analytiske måtene å nærme seg musikkens kjerne på, uten å gå på akkord med det slående og universelle. Fortsatt slående er vekslingen av Selviks egen vokal og den sterke sangen til Lindy Fay Hella, et av bandets basismedlemmer fra starten av, som blir en innimellom nesten eterisk og lys kontrast til det historiske mørket i ritene og mystikken rundt forestillinger om magien rundt villdyr og natur som preger tekstene og bandets idéverden på dette albumet.

Tittelkuttet «Kvitravn» er en manifestasjon av dette. Her skaper vind og bølger stemningsmessige sammenføyninger, og perkusjon og instrumentbruk understreker nærheten til naturen i Wardrunas stadig mer intense organiske uttrykk. Med ravneskrik, akustiske instrumenter og den nesten rituelle melodien liggende under som en kvernstein som skurer ømt mot fjellet. Naturen blir her nærmest som et instrument i seg selv, slik vi også opplever det på mer stillferdige «Skugge», den umiddelbare «Grá» og «Viseveiding», en sang der Selvik for øvrig setter ord på sin jakt etter nettopp ordene: «Or duldeheimen drog eg ordi/Leitar songar upp or jordi/Vakre visor rann av rignet/Ramme runor let frå løynda».

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Med ravnefjør på staven og runetatovering på armen er Einar Selvik klar med nytt Wardruna-album. Foto: Arne Beck / Sony Music  NTB kultur

​Einar Selvik. Foto: Arne Beck / Sony Music 

Les også: Morgonrode: Folkemusikkens iboende råskap

En klippe på albumet er «Andvevarljod», som klokker inn på over ti minutter. Låten framstår som en mektig syklus spunnet over fortellingen om nornene og rundt forestillingene om hvordan vi mennesker er forbundet med naturkreftene og de omskiftelige dyrehammene – også utover de årene vi tilbringer på jorden. Inspirasjonen ligger åpenbart i fortellinger, sagn og overleveringer man finner både i den samiske kulturen og i de gamle norrøne nedtegnelsene.

Denne låten er videre en hyllest til de skjebnespinnende nornene, til Yggdrasils voktere og hvordan alt i naturen er en del av den samme veven. Komposisjonen og produksjonen ærer også vokalen som Wardruna holder så høyt, her nærmest som brennende musikalske varder langs en forblåst kyst. Kirsten Bråten Berg gjester og arrangerer andre gjestevokalister som ivaretar tradisjonene, som datteren Sigrid Berg, Unni Løvlid, Ingebjørg Reinholdt og bandets egen Hella.

«Kvitravn» er et album som på alle vis ivaretar de esoteriske tilnærmingene og lærdommen rundt fortidens magiske ritualer som Selvik og bandet for øvrig bygger på. Samtidig er det et album som gjennom stemninger, usigelig vakle vokalpartier og slagkraftige melodier nærmer seg det kommersielle gjennom kvalitet og egenvilje. Ingenting vil overraske mindre enn om ikke en ny hærskare av lyttere ser Wardrunas vei.

Mer fra Dagsavisen