– Det her må jeg skrive en roman fra!

– Jeg skal på åkrene og mase på noen arkeologer, forklarer forfatter Vidar Sundstøl i bilsetet foran, vel vitende om hva det innebærer helt eksakt: Å se og tråkke på at noen graver i bakken.

– Men det kan ta hundre år til neste gang noe sånt skjer igjen! må vi skjønne.

Les også: – I ytterste konsekvens er det fiskerinæringens framtid som står på spill (Demokraten+)

Måtte skrive

Årlig drar forfatteren på arkeologisk ekskursjon.

– Både privat og som forfatter er jeg fryktelig opptatt av landskaper generelt. Det jeg egentlig har skrevet aller mest om, er landskaper, forteller han. Å se og tråkke på landskapene fungerer litt som næring for skrivingen. Et veldig konkret eksempel er resultatet som kom ut av en tur til Avaldsnes på Karmøy sommeren 2017, og utgravingen av restene av en kongshall fra høymiddelalderen.

– Det å få se på slike ting, det er det vanskelig å sette ord på, den opplevde nærheten man får til landskapet, både senere, og for seg selv, forteller han.

– Jeg tenkte at det her må jeg skrive en roman fra! På grunn av hele den enorme betydningen, og hvordan hele stedet er lada med historier, fortellinger og myter. Da visste jeg ikke hva den skulle handle om i det hele tatt. Men så reiste jeg tilbake dit litt senere, og var der et par dager. Jeg gikk rundt der om natta, gikk ut på neset der ved den gamle kirka, og sto der og så, og sånn. Så reiste jeg hjem igjen og begynte å skrive, forteller Sundstøl med stor entusiasme.

Resultatet er nettopp skrevet ferdig, og kommer ut like over jul. Boka har tittelen «Jeg sank».

Les også: Mamma Signe om Drillos drømmedebut som landslagsvikar: – Døm hadde Øssia slått au! (Demokraten+)

Historiske Østfold

Akkurat nå er det utgravingen av vikingskipet på Jellhaugen utafor Halden som står for tur. Sundstøl var her allerede i fjor og kikket på plassen som skulle graves i. Det har gått mye i Østfold og Indre Østfold, og det er det gode grunner til:

– Østfold er det fylket i Norge der det eldste sporet av mennesker er funnet, kan han informere. Tretten av Norges adelige setegårder ligger her, men også en høy andel av bevarte middelalderkirker – visstnok det eneste Norge satt igjen med etter 500 år med fremmed styre etter Svartedauden:

– Svenskene og danskene skal ha gjort alt de kunne for å rive ned kongeborger, kongegraver, og monumenter. Alt av vår identitet og kultur, forteller han.

Les også: Slik fikk rusmisbruker Robin (48) hjelp av ung musikerduo (Demokraten+)

Mektig kortids-kongerike

– Middelalderstaten Norge var veldig kort. 200 år kanskje, toppen. Men i den perioden er det et veldig selvstendig kongerike. Og med store utbygde diplomatiske forbindelser, helt ned til Nord-Afrika, og som omfatter Shetland, Island og Færøyene, Grønland, Hebridene, og Orknøyene. Det er stort og forholdsvis rikt og mektig. Men så går det i dass etter svartedauden, ettersom kongeslekten dør ut, forteller Sundstøl videre.

– Vi ble rammet spesielt hardt under Svartedauden, fordi vi var så få folk, at den statsbærende eliten som i det hele tatt kunne operere et statsapparat var så liten, at nesten alle som kunne lese og skrive, døde ut. Det var stort sett fattige fillefranser igjen, småflirer han, mens vi kjører forbi stedet der Håkon Håkonsen ble unnfanget, Varteig.

Å reise i Inga fra Varteigs fotspor, har han forresten – eller bør vi si selvfølgelig – også gjort.

Les også: Groteske funn på grensa: – Helt utrolig at sjåførene tør

Inspirerende landskap

Snart er vi på plass ved Jellhaugen. Her står Sundstøl og betrakter åkeren. Foreløpig er det lite til skip å se. Men det å være her er spesielt nok i seg selv:

– Et landskap som du ikke vet noe om, er utrolig mye mindre enn et landskap du går igjennom i visshet om at her har folk sett det på en helt annen måte, fordi man har tenkt at her har «de og de» naturformasjonene betydd «sånn og sånn», og man har dyrket «de og de» gudene ved «de og de» elvene. Slik blir et landskap mer levende i både rom og tid. Og det er en stor opplevelse, synes jeg.

Opplevelsen kan også bli så stor at det er vanskelig å prioritere når man først vil skrive om det, slik det ble med hans kommende roman:

– Det er så mange fortellinger, graver og fortidsminner knytta til Avaldsnes, at da jeg tenkte jeg skulle begynne å skrive, var det så vanskelig og jeg måtte heller tenke på hva jeg skulle ta vekk.

Les også: «Eldre liker best gammel musikk – er det ellers noe nytt?» (+)

Inspirert av sagafortelling

Men en fortelling har Sundstøl landet på. En fra Olav Tryggvasons saga i Heimskringla, om seidmennene som forsøkte å trolle kristningskongen Tryggvason og hans nye Gud vekk fra Karmøy. Men de ble selv tatt til fange, satt på Skrattaskjær, i Karmsundet, rett utafor Avaldsnes kirke, der tidevannet steg opp og druknet dem. Den kjente illustrasjonen «Seidmennene på Skrattaskjær» viser de fire hodene som stikker opp av vannet. Det har bitt seg fast i Sundstøl:

– Det ene hodet stirrer inn i tidshorisonten med en pupill som ser ut som den kunne brenne hull i boken og i tida, og alt, sier han.

«Jeg sank» handler påfallende nok om en forfatter som drar til Avaldsnes for å skrive en bok om den nevnte tegningen og om den seidmannen med øyet som Sundstøl hengte seg opp i. Forfatteren blir stadig mer oppslukt av tegningen, og inntatt av seidmann-personligheten.

– Den er skrevet på en sånn måte at man kan lese det som en form for psykisk sammenbrudd. Det man kaller schizofren. Seidmannen overtar personligheten hans. Men, det kan også leses som et siste moment i en gigantisk magisk handling, der seidmannen kommer tilbake tusen år etter og det er «payback time». Det er nesten mer en grøsser, mer enn en psykologisk thriller, mener Sundstøl.

Les også: Nå kan du se utgravingen av Gjellstadskipet på nært hold (Demokraten+)

Lei ansvarsfraskrivelse

Men tilbake i krimsjangeren, er han ikke. Krimsjangeren sa Riverton-prisvinneren seg ferdig med allerede i 2018. Han mener fortsatt det samme som da: Den preges av mangel på personlig stil, og er lite tilfredsstillende for ham selv:

– Det mener jeg i høyeste grad. Og det verste er at det gjelder ikke bare i krimsjangeren, heller. Men den er i seg selv så kommersiell og strømlinjeforma, at der er det veldig tydelig. Men det er mer sånn jeg ser samtidslitteraturen: Det er en type enighet om hva som er viktig å skrive om. Alle stirrer i samme retning. Alle ser på de samme tingene. Nå kommer det til å komme mange korona-romaner, for eksempel. Det er forfattere som ikke evner å se i andre retninger enn der alle andre ser. Du kan ikke skylde på hva publikum vil ha, men det gjør jo forfatterne selv. Det synes jeg er en total ansvarsfraskrivelse: Å skylde på publikum for hva man selv skriver. Du kan ikke det hvis du velger at det skal være yrket ditt, og det er retningen du valgte i livet, sier han tvert. Fascinert av tid

Han har også lite til overs for den historiske romanen som sjanger.

– Den historiske romanen har ingen respekt for tid. Den påstår at «nå er vi tusen år tilbake i tid». Men det er lettere for oss å bygge et romskip og reise til Saturn, enn å kunne reise ett sekund tilbake i tid, sier han.

– Jeg skriver romaner som forholder seg til noe for tusen år siden. Jeg tenker på tid som fenomen, og fortid som fenomen.

Denne øvelsen gjorde han med sin forrige roman «Oseberg», der han brukte Oseberg-skipet og et romskip som bilder på reise inn i døden.

– Jeg elsker å få eldgamle bilder som det der levende inn i en samtidskontekst. Det er noe med det absolutt tapte og utilgjengelige i fortida som er spennende. Sporene av det. Det uoppnåelige og ugjennomtrengelige med fortida. Begynner man å tøye på tidsbegrepet kan man tenke mye over hva tid er. Tid er kanskje ikke det man tror det er. Men samtidig som vi hevder at vi vet noe om det, så er det helt umulig å få opplevd fortida. Det er det mest umulige av alt. Derfor fascinerer det meg.

Les også: Elev ved barneskole i Fredrikstad koronasmittet