Kultur

«Familie handler ikke om biologi, men om kjærlighet»

For «Snøfall»-skaperne Hilde og Hanne Hagerup er denne jula spesiell, ett år etter pappa Klaus døde.

Bilde 1 av 3

– Familier kommer i alle varianter. Det trenger ikke være biologiske bånd, det kan være de folka man kjenner seg ekstra knytta til, sier Hilde Hagerup.

– Og alle kan gjøre feil. Også julenissen. Han straffer ikke, men prøver å tilgi, sier Hanne Hagerup.

Med det har de to søstrene oppsummert hovedbudskapet i årets julekalender for barn på NRK, «Snøfall».

Serien, som ble sendt for første gang for tre år siden, handler om foreldreløse Selma, som oppdager at selveste Julenissen er bestefaren hennes. Endelig får hun en familie, noe hun alltid har drømt om. Men kanskje er det ikke i nisselandet Snøfall hun hører hjemme likevel, men sammen med sin i utgangspunktet nokså kalde adoptivmor Ruth?

– Det er en kjærlighetshistorie mellom Selma og Ruth. Selma må hjem, og Ruth må åpne hjertet sitt, forklarer søstrene Hagerup.

Spesiell jul

De to skrev manus til «Snøfall» sammen med faren sin, Klaus Hagerup. Den 20. desember for ett år siden døde han av kreft, bare 72 år gammel. Da hadde han vært syk i rundt ett år.

– Sorgen forsvinner ikke, selv om det har gått et år, sier Hanne.

– Men hverdagen går kanskje mer rundt etter hvert. Forrige jul var helt ... begynner Hilde, og må lete etter ordene.

– Da var vi midt i sjokket. I år er det vanskeligere å forutsi hvordan jula blir. Jeg har grua meg litt på grunn av det. Jeg har vært litt nervøs for hvordan det blir uten pappa. Men nå tror jeg det blir bra. Vi viderefører noen av pappas tradisjoner. Baker mandelflarnene han bakte med sin pappa. Alle i vår familie er veldig glade i jula, sier Hanne.

Teater og bok

Det overrasker ingen som har sett «Snøfall». Store deler av serien utspiller seg tross alt i Julenissens eget rike like før jul. Noe foregår i et magisk antikvariat fylt med overraskelser, i det ellers grå VU – Verden utenfor.

«Snøfall» er også blitt teaterstykke. Og i høst kom boka, skrevet av Hilde og Hanne Hagerup, og illustrert av Ane Gustavsson.

– Vi gikk tilbake til kjernehistorien, og så skrev vi den på nytt, i bokform. Det blir mye bedre enn å gjenfortelle TV-serien scene for scene. Og så kommer Anes illustrasjoner med så mange nydelige detaljene og løfter boka i tillegg, sier søstrene.

– Illustrasjonen de holder opp, viser Ruths antikvariat, fylt av bøker og nips og kuriosa. I hylla der står det for eksempel en kopi av «Så rart», farmor Inger Hagerups klassiske dikt- og reglesamling for barn. Til et annet kapittel har Gustavsson tegnet Mørke, en dunkel skog som Selma og vennene må gjennom for å redde Julenissen som den slemme Winter har kidnappet.

Klok nisse

Historien i «Snøfall» er nemlig litt skummel. Bedrageren Winter prøver jo å ødelegge julemagien. Heldigvis vinner de gode kreftene til slutt. Og Winter unngår straff. Julenissen tilgir ham.

– Julenissen er klok, en slags høyere makt som forstår mer enn andre forstår, sier Hanne.

– Det har man jo hørt om tidligere, uavhengig av religion, sier Hilde.

– De grunnleggende ideene i «Snøfall» har vært de samme helt siden starten, lenge før vi presenterte ideen for NRK og arbeidet med serien startet. Det er fint, at vi har klart å holde fast ved grunntanken, sier Hanne.

Stort apparat

Det var Hanne Hagerup som hadde den opprinnelige ideen om Selma og Julenissen, og tenkte at den burde bli en julekalender som hun, storesøsteren og faren kunne utvikle sammen.

– Det var kjempegøy å lage serien sammen. Og veldig intenst, sier hun.

– Da det etter mange runder med innsalg ble klart at NRK ville lage serien, fikk «Snøfall»-teamet et eget rom i en av brakkene. Hanne og pappa og jeg kom og gikk vi som vi ville, sier Hilde.

Det gjorde også produsenter, regissøren, og alle de andre som må til for å lage en TV-produksjon i 24 episoder.

– Det var et innmari stort apparat. Tidvis litt vanskelig å holde fast i historien. I kjernen. Familie handler ikke om biologi, men om kjærlighet. Vi kava litt i blinde der en stund, før vi fant igjen tråden, sier Hanne.

For det gjorde de. Første runde «Snøfall» ble NRKs mest sette kalender noensinne. TV-kritikerne var også begeistra.

– Det hjelper faktisk å være familie, at vi kjente hverandres smak og stil. Vi hadde tillit til hverandre. Hadde jobba med pappa før begge to, sier Hilde.

(Saken fortsetter under bildet)

Forfatter Klaus Hagerup (1946-2018) sammen med Siri Skjegge­dal, som spiller hovedrollen Selma i «Snøfall». Hun var 11 år i 2016, da bildet ble tatt. Foto: NTB Scanpix

Forfatter Klaus Hagerup (1946-2018) sammen med Siri Skjegge­dal, som spiller hovedrollen Selma i «Snøfall». Hun var 11 år i 2016, da bildet ble tatt. Foto: NTB Scanpix

Entusiasme!

Det sier noe om søstrene, så klart, men kanskje enda mer om Klaus, som også skrev flere bøker om mat og vin sammen med sin kone, keramiker Bibbi Børresen. Det er ikke gitt at man har lyst å jobbe sammen med foreldrene sine. Selv ikke i en forfatterfamilie som Hagerups, der både farmor Inger, pappa Klaus og onkel Helge, og flere av Helges barn – det vil si Hilde og Hannes søskenbarn – er forfattere.

– Dette er vanskelig å snakke om. Men pappa var en veldig fin pappa. Han var så god på entusiasme! Vi vokste opp med en far som alltid ville lese det vi skrev. Selv om han egentlig var for trøtt, sier Hilde Hagerup.

– «Jeg leser i morgen», sa han om han var sliten. Så ringte telefonen ti minutter senere. Da hadde han lest med en gang likevel. Og så ville at vi skulle høre på det han skrev. Han leste tekstene sine høyt, og venta på reaksjonen. Helst jubel, ler Hanne.

– Ja! Om vi ikke lo, ble han litt sånn «hm, jaså». Men han ville alltid lese mer likevel. Lette alltid etter det som gir energi og glede i arbeidet, sier Hilde.

Glad i folk

Søstrene smiler og ler masse selv når de forteller om faren.

– Pappa var utrolig god på å fokusere på det han likte. Det har jeg prøvd å ta med meg. Når du leser noe, kan du henge deg opp i det som ikke funker. Eller du kan snakke pent om det som gjør det. Velger du å snakke med entusiasme om det som er bra, får du mer av det også, sier Hilde.

– For å skrive sitt beste må man ha det gøy, sier Hanne.

– Helt enig. Men entusiasmen må ikke være falsk. Man må kunne stole på at man vil hverandre vel, sånn på ekte, sier Hilde.

– Pappa var vår aller største fan. Åh, det er så rart at han ikke er der lenger! Jeg har nettopp lært meg å lage sylte. Før ville jeg ringt pappa og fortalt, og så ville han vært imponert og entusiastisk. Alt var gøy for ham.

– Han var så glad i folk! Ble alltid kjent med alle i butikken. De som jobba der. Og alle kundene. Prata med alle. Favorittstedet hans var å dra på Meny og prate med folk og smake på alle smaksprøvene, sier Hanne.

– Haha, ja! Det hadde jeg nesten glemt! Og så var han glad i lodd. Vi snakket alltid om at han hadde sånn vinnerflaks. Og det hadde han. Men mest fordi han alltid kjøpte så utrolig mange lodd. Fra alle lag og foreninger. Han kunne ikke gå forbi. Syntes det var så spennende å se om han kunne vinne, sier Hilde.

Heder og minner

Glede og entusiasme. Det blir oppsummeringen, igjen og igjen.

– Pappa ble så utrolig glad for Brages hederspris, som han fikk kun en måned før han døde. Da var han for syk til å ta imot prisen, så det måtte vi gjøre. Men vi kjørte rett fra forlaget til sykehuset med den. Han var kjempefornøyd! forteller søstrene.

«Han har en unik evne til å formidle barne- og ungdomsperspektivet innsiktsfullt, troverdig, ømt, og veldig ofte vidunderlig humoristisk, og på en slik måte at fortellingene også treffer den voksne leseren midt i hjertet», skrev Brageprisjuryen i sin tale.

– Vi er kjempeheldige som har så mye igjen etter pappaen vår. Alle bøkene. Lydbøker – som jeg ikke har hørt på enda, men det kommer nok. Bilder, til og med filmer. Det er en spesiell situasjon i forhold til mange andre som mister noen de er glad i, sier Hilde.

Mange fans

Spesiell også siden Klaus Hagerup og bøkene han skrev, kanskje særlig serien om Markus, hadde så mange fans.

– Det har vært veldig fint å se hvor mye pappa betydde for andre. Og litt vanskelig, når jeg selv har vært på det tristeste. «Det er vi som er lei oss», liksom, «han var ikke din pappa». Men det er mest hyggelig. Pappa selv satte utrolig stor pris på fine ting folk sa om ham mens han fremdeles levde, sier Hanne Hagerup.

– Vår sorg er vår sorg uansett. Ikke over på ett år. Men endret, sier Hilde Hagerup.

Mer fra Dagsavisen