Flott og solid operaløft

En utarrangert fabrikkhall, sparsomt dekorert og med tydelige spor av forfall og slitasje, et bygg som har gått over til midlertidig status som kulturbærer for de spenstigste framførelser.

Bakgrunn for Den norske Operas kor, solister og orkester? Ja, og på en måte selvfølgelig. Vi har blitt vant med utradisjonelle tilnærmelser fra Opplev Fredrikstad, Værste og Mediaparken. På så sett føyer dette seg inn i en rekke unike kulturelle begivenheter på utradisjonelle arenaer.

Derfor ingen sensasjon når operasjefen selv forteller at det er i tråd med Operaens egne ideer. Ja, til de grader vellykket at hele ensemblet ”truet” med å komme igjen neste sommer.

- Vi bør se på det som en absolutt mulighet, konkretiserte Bjørn Simensen disse planene etter å ha overvært konsertversjonen av Verdis ”Trubaduren” på samme ukomfortable stoler som alle oss andre.

For komforten på klappstolene for de drøye 800 tilhørerne var nok det eneste negative aspektet ved denne glimrende konserten. En konsert som ble fremført au naturell, svært beskjedent med mikrofoner og forsterkere, lyssatt av Magnus Boyle som steppet inn på kort varsel, og med solister i profesjonell modus.

Naturligvis er størst oppmerksomhet knyttet til bysbarnet Henrik Engelsviken (Manrico). Og samsangen med Ragnhild Heiland Sørensen (Leonora) ble da også et av de absolutte høydepunktene under konserten. Verdi er i trubaduren opptatt av det klassiske triangelen tenor- sopran- baryton. På så sett utgjorde solistensemblet et perfekt sett stemmer for den særdeles dramatiske storyen. Øvrige solister var Ole Jørgen Kristiansen (grav Luna), Mariana Pentcheva (Azucena), Erzebet Ratja (Inez) Carsten H. Stabell (en glimrende Ferrando), Marek Lipok (Ruiz), Arve Marmont- Ramsey (e, gammel sigøyner) og Euesbiu Christea (sendebudet).

- Jeg savner operabussene fra Fredrikstad som Kjell Bertehau Johansen fikk i stand for mange år siden, sa operasjefen. Vi savner operaforestillinger i Fredrikstad.