Nyheter

Jon Albert Ihlebæk om livet, tvilen, håpet og trosopplæring

– Jeg burde bedt deg ta hoveddøren og ikke inn via sakristiet, smiler Jon Albert Ihlebæk (67). Sognepresten som i 26 år har hatt sitt arbeid i Domkirken er stolt av kirken – nå har han blitt pensjonist.

Lite visste sjuåringen Jon Albert om livet med prestekappe og stola over skuldrene da han syklet rundt og rundt fontenen foran Vestre Fredrikstad kirke i barndommen.

Utfordrende spørsmål om livet

Det var ikke bruk av liturgiske klær som opptok guttungen fra Apenesfjellet. Med slekt i Degernes og gårdsliv på somrene var drømmen å bli veterinær. Men farens medlemskap i Fredrikstad Metodistkirke ble frøet som utviklet seg til et liv i Guds tjeneste.

– Uten tvil har oppveksten i Metodistkirken og deltakelsen i kirkens speiderbevegelse dannet grunnlaget og retningen for livet mitt.

Med mor fra Moss og far fra Fredrikstad valgte familien med tre barn å bygge hus i Rygge.

– Ungdomstiden i Moss ble en fin tid. Jeg tok konfirmasjonstiden på alvor og ble aktiv i skolelaget på gymnaset. Det å stå for mitt veivalg i livet medførte ofte heftige diskusjoner, både innenfor politikk og religion. Jeg husker det var utfordrende å møte alle spørsmålene.

– Det var mange som deltok i møtene som lagsbevegelsen arrangerte. I en periode ledet jeg også arbeidet. En dag fikk jeg utfordringen fra et annet medlem «Du vil ikke bli prest da?». I tillegg til det enkle spørsmålet hadde setningen fra en eldre mann jeg ble kjent med satt seg fast. «For meg har det vært godt å holde meg nært til Gud», sa han – noe som fikk meg til å tenke på om dette hadde formet personen til den han var?

Les også: Jon Albert Ihlebæk takker av med avskjedsgudstjeneste i Domkirken (+)

(Saken fortsetter under bildet)

###

I 26 år har sogneprest Jon Albert Ihlebæk hatt sitt virke i Fredrikstad domkirke. Kun et steinkast fra kirken, som i 1968 skiftet navn fra Vestre Fredrikstad kirke til Fredrikstad domkirke, trådte han sine barnesko. Foto: Tomm Pentz Pedersen

– I et krevende tidsavsnitt

Jon Albert Ihlebæk har møtt utallige konfirmanter, viet mange par, gjennomført begravelser, gudstjenester, arrangement og møter med menighet og mennesker i ulike livsfaser.

– Den norske kirke opplever frafall og utmeldelse. Hva tenker en nylig pensjonert sogneprest om denne utviklingen?

– Uten tvil er vi i et krevende tidsavsnitt. Kirken har gått fra å være statskirke til folkekirke, og andre kirkesamfunn har funnet sin plass. Samfunnet er ganske annerledes enn da jeg startet opp, men samtidig er det langt på vei en naturlig utvikling som skjer. Skiftet fra kristendomsundervisning i skolen til trosopplæring som kirken selv står for påvirker, det er mange unge i dag som ikke kjenner til kjerneverdiene i den kristne tro. Det merker vi når vi forteller sentrale fortellinger fra Bibelen, det er fremmedstoff for mange. Det gjør at medlemskapet i Den norske kirke ikke blir like aktuelt, og utmeldelse følger.

– Mitt ønske er at foreldre ble mer oppmerksomme på arbeidet dyktige trosopplærere gjør her i Fredrikstad. Med tilbud til barn i alderen fra 0 til 18 år kan man delta på babysang, fritidstilbud etter skoletid, korsang, prøve seg som kunstmaler eller delta på overnatting i kirken – det anbefales.

(Saken fortsetter under bildet) 

###

– Uten tvil er vi i et krevende tidsavsnitt. Samfunnet er ganske annerledes enn da jeg startet opp, men samtidig er det langt på vei en naturlig utvikling som skjer, mener Ihlebæk. Foto: Tomm Pentz Pedersen 

Les også, Solveig Egeland: – Hvor stor må ei hytte være for å nyte en kopp kaffe på trappa? (+)

Tar alles kirkemedlemskap på alvor

– Det er likevel mange som fortsatt beholder medlemskapet i Den norske kirke, men sjelden besøker kirkerommet. Bør man føle på dette?

– Nei. Jeg tar menneskers kirkemedlemskap på alvor. Tvilen følger alltid med troen, så sant du er ærlig som menneske. I møte med livets stormer og skiftende vær er troen hele tida i bevegelse, men hos meg er trosandelen større enn tvilsandelen.

– Samtidig skal jeg innrømme at det har vært situasjoner hvor jeg ikke har forstått Gud. Jeg hadde en krevende situasjon rett etter studiet. Tida som feltprest sto for tur, med to barn i livet fikk min kone brått en blodforgiftning. Beskjeden fra legene på Ullevål var tøff å høre: «Vi vet ikke om vi greier å berge livet hennes».  Da husker jeg at jeg virkelig måtte tenke meg om - man er jo på jakt etter det meningsfulle, stå i en flyt og være Guds medarbeider – så opplever du å snuble, og bli ropt til side. Nå gikk det heldigvis bra, men det ga meg en plattform, noe som ikke kun er en teori for meg - men et erfarent levd liv i møte med en Gudstro.

Som prest er du med i alle livets faser. Samme hva som skjer lukkes ikke håpets dør hos meg, sier Ihlebæk.

– For oss prester er det en pendelbevegelse fra vielser til mennesker som har mistet barnet sitt. Håpet er at jeg har fått bidra ved å gå ved siden av menneskene i en slik situasjon og peke på en vei.

Les også: – Da Henrik løp rett opp i armene mine første gang vi møttes, var jeg solgt

– La døren stå på gløtt, åpen for det umulige

Etter studiet ved Menighetsfakultet og tida som feltprest har Jon Albert Ihlebæk vært sjømannsprest i både Hamburg og San Francisco. Perioden fra 1984 til 1990 ble som en forlenget praksisperiode forteller han.

– Min ti år eldre kollega møtte alle mennesker med respekt. Enten man var akterutseil, hadde havnet på Reeperbahn, blitt værende igjen som gammel krigsseiler eller var innom sjømannskirken etter utallige timer på veien behandlet han alle likt. Jeg håper hans holdninger har påvirket hvordan jeg har utført mitt arbeid.

(Saken fortsetter under bildet) 

###

Familien Ihlebæk gikk en spennende tid i møte på vei inn i Sjømannskirken i Hamburg. Her foreviget i 1984 - Turid, Jostein, Andreas og Jon Albert Ihlebæk. Foto: Privat 

17. mai 1989 fikk sjømannspresten Jon Albert en erfaring som han mener har vært viktig i ettertid når han har stått overfor mennesker som trenger håp i sine liv.

– Som sjømannsprest i Hamburg reiste jeg to ganger i året til Øst-Berlin og besøkte nordmenn som bodde i Øst-Tyskland. Det var mange norske kvinner der i årene etter andre verdenskrig. Jeg møtte dem gjerne i adventstida og på vår nasjonaldag. Jeg opplevde en frykt-kultur i møte med dem både enkeltvis, og da vi var samlet til middag. På vei tilbake etter samvær med dem, så jeg barn leke i gatene i Øst-Berlin, samtidig så jeg hvor gjennomkontrollert alt var.

– På vei mot Vest-Berlin, gjennom Berlin-muren på selveste 17. mai, tenkte jeg: Unger – kanskje dere er frie om 60-70 år. Det gikk tre måneder før muren begynte å vakle. Vi vet hva som hendte videre. Denne hendelsen har satt dype spor i meg, og jeg henter den ofte fram som en indre motor når det blir spørsmål om noe som synes umulig, menneskelig sett. La døren stå på gløtt, åpen for det umulige - har jeg ofte tenkt i mange senere situasjoner.

(Saken fortsetter under bildet)

###

En julaften tok den unge sjømannspresten Jon Albert Ihlebæk med seg familien om bord i M/S Trans Fennia. Med et elektronisk orgel, gaver og aviser bidro de med sang og julaftengudstjeneste ombord. En tante var også med på skipsbesøket. Foto: Privat

– En sak som har modnet seg

– Vier du homofile, par som har vært gift tidligere?

– Jeg har hatt forbønnshandling i Domkirken for et par som var gift borgerlig. Å vie homofile er en sak som har modnet seg fram over mange år, både i arbeid med Bibelen og i møter med mennesker som i fortvilelse ringte anonymt til kirkens SOS, dessuten i møte med mennesker overalt hvor jeg har jobbet, både i Norge og utlandet.

– Jeg har også viet par på nytt, som har levd skilt noen år, men som ville forsøke å starte et samliv igjen. Det er veldig hyggelig. Kirken er stedet å gå til, både når noe ikke gikk som man håpet og trodde, og et sted for å kunne begynne et samliv på nytt. Jeg har også hatt forbønnshandlinger for sølvbrudepar som spør om å få komme til kirken og få velsignelse over samlivet sitt. Det skjer i det stille med noen nære til stede.

Les også: – Min yngste sønn trodde at lærerne ikke visste at det gikk an å være homofil

(Saken fortsetter under bildet) 

###

– Vie homofile er en sak som har modnet seg fram over mange år, både i arbeid med Bibelen og i møter med mennesker som i fortvilelse ringte anonymt til kirkens SOS, forteller Jon Albert Ihlebæk. Foto: Tomm Pentz Pedersen 

– Vi må spørre oss fram

– Som guttunge husker jeg domprost Buhaug med lignelsen om skuta på vei inn Vesterelva i tett tåke og styrmannen som ikke visste helt hvor de var i elveløpet. Men etter hvert utbrøt kapteinen lettet: «No ser eg kjerka». Han fikk lanterna i Domkirke-spiret å navigere etter. Har du noen bilder som kommer til å bli ditt «ettermæle»?

– Altertavla i Metodistkirken har gjort inntrykk på meg. Kirkemaleren viser her en Kristus-skikkelse som kommer mot menigheten, men under føttene hans er det malt en tykk strek – integritetsgrensen. Stig aldri ubedt inn i menneskers liv, det er jeg opptatt av. Vi må spørre oss fram, invaderer jeg eller går jeg ved siden av deg? Brudepar får ofte høre om dette bildet av meg.

Presten koronatelefon

– Hvordan har koronapandemien påvirket kontakten mellom prest og menighet?

– Det har vært en spesiell tid. Vi savnet å komme sammen, men jeg brukte mye av tiden til å ringe både sørgende og andre.

– Er det mange som er engstelige og tar kontakt?

– Under koronautbruddet opprettet kirken en lokal kontakttelefon. Sammen med kolleger hadde jeg telefonvakt, men opplevde først mot slutten av utbruddet i våres at flere «våget» å ringe presten. Ja, det er noen som er virkelig engstelige for livet sitt, mens ganske mange har gitt uttrykk for at de ikke tør delta på arrangement og gudstjenester, noe de savner.

Skrivende saksofonspillende pensjonist

Jon Albert Ihlebæk er nybakt pensjonist og forventer nå en litt «slakkere» tilværelse. Hvor lenge den tidligere sognepresten kommer til å nyte sitt otium er sannsynligvis et åpent spørsmål.

– Jeg tror faktisk jeg ganske snart kommer til å savne den «jevne pulsen» i arbeidet. Det er ofte behov for vikarprester, og Sjømannskirkens engasjement av «vinterprester» kan være alternativer jeg kommer til å vurdere, vi får se hva tiden bringer.

Med en pianospillende kone, musiker-sønnen Andreas og yngste sønn Jostein som er journalist er det likevel én plan Ihlebæk har tenkt å gjennomføre som pensjonist:

– Jeg har lyst til å skrive mer – og dessuten lære meg å spille saksofon. Et flott instrument som har fascinert meg i mange år.

###

Det liturgiske antrekket med alba (fotsid hvit kappe), stola (farget bånd) og singulum (hvitt belte) har fulgt Jon Albert Ihlebæk på hele reisen. Fra skipsandakter til julegudstjenester om bord, til besøk på boreplattformer. Foto: Tomm Pentz Pedersen

Mer fra Dagsavisen