– Jeg har aldri tenkt på meg sjøl som en stjerne

Hvem: Jon-Ivar Nygård (47)
Hva: Ordfører i Fredrikstad (siden 2011) og medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre (siden 2014)
Hvorfor: Har sagt ja til å stille som kandidat for Ap ved stortingsvalget neste høst. Det vil innebære et sprang over i rikspolitikken etter et tiår som ordfører.

Etter at nyheten sprakk, har du fått veldig mye anerkjennelse i sosiale medier. Atle Ottesen har skrevet at du er den dyktigste politikeren han kjenner, og Siri Martinsen sier vi vil bli representert av en politiker med høy tillit. Går det til hodet på deg?
– Nei, det tror jeg faktisk ikke. Jeg er ganske nøktern av meg, skjønner du. Og så har jeg holdt på såpass lenge at jeg vet at det der er litt sånn opp og ned. Det er vel heller ikke så oppsiktsvekkende at partikolleger gir en kred, særlig ikke når man har jobba tett sammen i mange år. Men jeg setter pris på det.

Siri Martinsen: – Læringskurven har vært enormt bratt (+)

I kommentarfeltene er uttrykket «broiler» brukt. Kjenner du deg igjen i den beskrivelsen?
– Ja, i den forstand at jeg begynte tidlig med politikk, så er jo det riktig. Jeg har også hatt en kort yrkeskarriere i kommunal sektor og har en utdanning i bunn, så jeg er ikke helt innafor den beskrivelsen. Men det er ikke så langt unna heller, tror jeg. Den type debatter er jo alltid interessante, for hvis du skal ha unge politikere – som jeg en gang var – så må man jo begynne tidlig. Og hvis du da skal fortsette med politikk, så.. Ja, ja. Da fortsetter du jo.

Har du kjent på at du savner en fot i det «ekte» arbeidslivet?
– Nei, fordi jeg har hatt det, og det er heller ikke for sent å få det igjen. Jeg er ikke gift med politikken for evig og alltid, men det er klart at jo lenger tiden går, jo mindre «brukbar» i arbeidslivet er man jo. Da måtte jeg i så fall gjort noe helt annerledes.

Ja, hva skulle det vært da?
– Ha'kke peiling.

Ingenting du har drømt om?
– Nei, jeg kunne sikkert hatt en lederjobb i offentlig sektor, men jeg kjenner ikke på noe sug etter det.

Sjefredaktør Jon Jacobsen i Fredriksstad Blad har også gitt deg kudos og beskriver deg som «stjerna Nygård».
– Jeg så det. Det er jo hyggelig, men jeg har aldri tenkt på meg sjøl som en stjerne. Jeg har selv sett på kolleger i denne rollen (som ordfører, journ. anm.) som nesten uunnværlige en gang i tiden, men så viser det seg alltid at ingen er det. Verden kommer til å tikke og gå fint videre både for Fredrikstad Arbeiderparti og for Fredrikstad kommune.

Men har han rett i at dynamikken vil endre seg både i lokalpolitikken og i det lokale Ap?
– Det er nok riktig. Når noen forsvinner ut, skal noen andre fylle den rollen. Noen får opprykk, og det er helt sikkert også riktig analyse at en opposisjon vil forsøke å markere seg tydeligere når det kommer nye folk, fordi man kanskje automatisk føler seg mer jevnbyrdig. Da skal man ikke glemme at etter 1926 så er det ikke mange valg Arbeiderpartiet har tapt, og det har vært uten meg de fleste har vært vunnet. Dette er en veldig Ap-dominert by, både med og uten Nygård, tror jeg. Selv om det er sånn i lokalpolitikken at personer betyr mer, så betyr nok fortsatt politikken mest.

Eksperter på karriereutvikling sier ofte at du er utlært i en stilling når du har vært i den i mer enn fem år – som en av de lengstsittende ordførerne i Fredrikstad var det kanskje på tide med nye utfordringer?
– Jeg tror ikke på sånne eksperter, jeg.

Nei?
– Nei, det der tror jeg er veldig individuelt. Det er ikke sånn at jeg ønsker meg bort fra Fredrikstad. Men når jeg har drevet og fuska litt i det rikspolitiske faget gjennom sentralstyret i Ap i mange år, og når det nå åpner seg en mulighet fordi Fredrikstad, som den største byen i denne valgkretsen, nok må ha en plass ganske høyt opp og jeg blir spurt, så tenker jeg at det er veldig spennende å få nye utfordringer. Det kan være bra for byen vår fordi det ikke nødvendigvis er bra for en ordfører å sitte for lenge, det kan være bra for partiet vårt med tanke på rekruttering, og det kan være bra for meg.

Bra for deg på hvilken måte? Har dette vært en ambisjon lenge, er det en del av en større ambisjon?
– Nei, ikke nødvendigvis. Det er jo bedre å gå selv, i stedet for å sitte til noen andre finner ut at du bør gå. Da har du sittet for lenge. Jeg har nok tenkt på det at når du er ordfører da har du rimelig hektiske dager. Stort sett er de ikke like, men det er ikke til å komme bort i fra at når du går på det åttende året, så kommer de samme jubileumsfestene på nytt igjen. Det blir en viss form for rutine, og det tror jeg ikke er bra for dynamikken her lokalt. Og kanskje heller ikke for meg.

Det blir en ny og annerledes arbeidsdag.
– Helt annerledes! Jeg har hørt mye om det på forhånd, og har tenkt litt på det. Uten at jeg kjenner til konkrete navn, har jeg hørt historier om ordførere som er vant til å være i «the limelight», så kommer de inn på Stortinget og blir glemt. Det må man nok være mentalt forberedt på. Av de 169 stortingsrepresentantene, så kjenner befolkningen kanskje navnet på 10-15 av dem, og mediene kjenner kanskje 40. Du blir ikke nødvendigvis synlig i den offentlige debatten der inne, men det er heller ikke det eneste viktige. Det er også et håndverk det å vedta lover, forskrifter og proposisjoner i Stortinget.

Og så får du mulighet til å påvirke andre ting. Har du noen ambisjoner om hva du ønsker å utrette?
– Nei, det er nok litt tidlig, men det jeg ser i lokalpolitikken er at spillereglene og det som gir rom for utvikling i lokalsamfunnet, det bestemmes faktisk nasjonalt. Det handler om kommuneøkonomi, som er et kjedelig ord for alt som handler om helse og velferd, utdanning og oppvekst – de nære tingene – og det å prioritere fellesskapet. Det handler jo selvfølgelig også om disse svære, nasjonale prosessene knyttet til for eksempel veier og jernbane som kan være veldig lange. Det har jeg sett fra denne siden av bordet. Det er mange interessante temaer, men jeg er først og fremst opptatt av det som er kjernen i Arbeiderpartiets politikk som handler om å skape like muligheter for alle innbyggerne i Norge.

I vinter meldte stortingsrepresentantene Marianne Martinsen og Jette Christensen at de ikke søker gjenvalg, og interne forhold ble nevnt som grunn. På hvilken måte vil du være en bidragsyter til kulturen blant Aps stortingspolitikere?
– Det er jo sånn i alle organisasjoner at man ønsker å bygge gode kulturer som gjør at alle føler seg inkludert og sett og har tilhørighet, men det er ikke til å komme bort i fra at etter den runden Arbeiderpartiet var gjennom knyttet til #metoo, så ble det åpenbart noen sår. Sånn er det, og det må lappes på. Ja. Jeg kan sikkert være en av mange som kan bidra til en styrket kultur, men det er partiledelsen og særlig kanskje partikontoret, som må ta et større ansvar for og legge til rette for det.

Men du har vel en bevissthet rundt det?
– Ja, men jeg opplever egentlig… Nå kjenner ikke jeg miljøet i stortingsgruppa, så jeg har ingen referanserammer til det, men jeg opplever i hvert fall der jeg deltar sentralt, for eksempel i sentralstyret, at det er gode kulturer og inkluderende miljøer, og at det ikke er noe skisma eller ukultur som har blitt beskrevet av andre at det har vært andre steder. Men det kan ikke jeg verken avkrefte eller bekrefte, for jeg kjenner ikke det miljøet sånn. Dessuten er det sånn at mediene er mer opptatt av dem som ikke vil være med videre enn dem som vil være med videre. Mange av de unge, dyktige kvinnene i Arbeiderpartiet sier at de gjerne tar en tørn til. Det er ikke riktig at alle unge kvinner forlater Arbeiderpartiet som følge av #metoo. Det er mange som står på, og det er mange som er med videre.

Les også: Alle Giske-varslerne på Stortinget har forsvunnet ut

Martin Kolberg stiller heller ikke til nyvalg, så du får ikke jobba med ham.
– Nei. Jeg kjenner Martin litt da, men det er synd. Han er en artig blanding av helt og antihelt i arbeiderbevegelsen, og jeg har alltid hatt veldig stor sans for ham. Han er jo en av dem som Svein Roald Hansen har samarbeidet med i mange år, de er jo samme generasjon også. Det er en tid for alt, og engasjementet stopper nok ikke selv om de gir seg på Stortinget.

Hvem har du lært mest av politikken?
– Da jeg begynte, var det nok først og fremst de som var lokale ledere her nede. Svein Roald Hansen er en av dem. Åpenbart. Men også Wenja Ringen som var AUF-leder da jeg kom inn der en gang i tiden. Det blir nesten litt urettferdig å bare nevne noen, men skal jeg nevne noen, er det nok de to. Og Ole Haabeth.

Les også: Fredrikstads første kvinnelige Ap-leder er død (+)

Hvilken bok har betydd mest for deg?
– Tror ikke jeg klarer å si én bok. Jeg har ikke én skjellsettende opplevelse av en bok. Jeg har lest mye, men vil ikke si at jeg har en bok som har vært mest betydningsfull i mitt liv. Noen av de bøkene jeg først fikk leseglede av var krim av Alistair MacLean som handlet om andre verdenskrig. Ikke noe komplisert litteratur, men det var da jeg gikk fra Hardy-guttene til et annet nivå. Nå leser jeg mye biografier, og en som er veldig bra er «Underbara dagar framför oss» om Olof Palme. Det er en mastodont, men den er bra fordi den ikke bare beskriver Palme, men også er en god beskrivelse av Sverige helt fra mellomkrigstiden og fram til moderne tid. Den vil jeg nok trekke fram.

Hva gjør deg lykkelig?
– Veldig banale ting som at folk rundt meg har god helse og lever gode liv, at barna klarer seg og samboeren har det bra. At familien er frisk og rask.

Hvem var din barndomshelt?
– Jeg tror faktisk det var Gro Harlem Brundtland. For meg så var hun en slags helt. Det at hun var en tøff dame med bein i nesa var selvfølgelig en del av det, men mest av alt at hun var partileder av Arbeiderpartiet. Jeg vokste opp på Sellebakk, og det var ingen som stemte på noe annet der oppe. Ikke som jeg visste om i alle fall.

Hva misliker du mest ved deg selv?
– Jeg har nok en tendens til å være selvrettferdig noen ganger, og er ikke alltid ydmyk nok. Jeg prøver å jobbe med det. Jeg er ikke noen arrogant type, tror jeg, men jeg kan nok være litt sånn at jeg må ha siste ordet. Det er ikke noen god egenskap. Ikke nødvendigvis i hvert fall.

Det var et godt svar – blottet for snikskryt av typen «jeg gir for mye av meg selv».
– Ja, men man må jo være ærlig.

Joa, absolutt. Hva gjør du når du skeier ut?
– God mat og god drikke. Ofte er det sjømat og hvitvin. Indisk mat er jeg også glad i.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?
– Det aller meste, jeg har gått i utallige demonstrasjonstog, men sosial rettferdighet er selvfølgelig viktig for meg. Og likeverd. Jeg har gått i 1. mai-tog siden jeg var 16 år, så det blir jo noen.

Så du begynte å gå i 1. mai-tog som 16-åring?
– Ja, jo... Nei! Det er jo helt feil det jeg sier nå, for på Sellebakk gikk jo alle ungene i 1. mai-tog også. Merkelig nok hadde arbeiderbevegelsen i Borge et samarbeid med pinsemenigheten Sion. Da var komboen sånn at vi gikk i 1. mai-tog, og så gikk vi til Sion, fikk barnetime-godtepose og en halvtime foran en flanellograf med et kristent budskap. Arbeiderbevegelsen og kristenorganisasjonen var godt samskrudd der.

Er det noe du angrer på?
– I livet? Ja, det er det sikkert, men jeg er ikke sånn som går og ser meg tilbake. Det er kanskje litt anger knyttet til at jeg ikke fikk gjort hovedfaget helt ferdig; det angrer jeg litt på.

Hva skulle du brukt det til?
– Det er et godt spørsmål. Jeg vet ikke. Men bare det å ha fullført og ha den i boks…

Jeg burde sikkert gjort bedre forberedelser her, men hva var hovedfaget i?
– Statsvitenskap, og jeg var godt i gang med det, men jeg valgte å flytte hjem hit til Fredrikstad for å bli delvis frikjøpt som politiker. Det viste seg fort at å være frikjøpt i en viss prosentdel ikke blir reelt. Du blir fort slukt av oppgavene.

Og da ble det ikke tid til overs til studier?
– Jeg hadde ikke disiplin nok til det.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
– Det er vel hyggeligst å stå der med samboeren sin?

Følg Demokraten på Facebook!