Jan-Kåre Fjeld slutter aldri å håpe på fred

Det er mørkt i gatene denne onsdagskvelden, 31. oktober i 2001. Jan-Kåre Fjeld, da 44 år gammel, støtter seg på en stokk mens han vandrer gågata i Fredrikstad fra Glade Hjørne – fram og tilbake i en time. Daværende NRK Østfold-redaktør Ulf Morten Davidsen skal ha vært den første som så ham, og han spurte: «Jøss, har du skadet deg, Jan-Kåre»?

– Jeg svarte at jeg går den usynlige fredsmarsjen, og at jeg bruker stokk som symbol på en verden jeg føler meg ustø i, forteller Jan-Kåre Fjeld (63) til Demokraten nå, etter at noen flere enn tusen fredsmarsjer er tilbakelagt. Det pene tallet ble rundet 11. november.

Fjeld hadde gått sin «usynlige fredsmarsj» bare et par ganger, da han fortalte Demokraten at dette var noe han skulle fortsette med så lenge det trengs og så lenge andre deler de samme tankene som ham.

(Intervjuet fortsetter under bildet)

Jan-Kåre Fjeld (til venstre) gikk de første årene Fredsmarsjen med stokk, som her i 2002. Foto: Per H. Forsberg

Les også: På «usynlig» fredsmarsj (publisert 7. november 2001)

Og Selbak-mannen har holdt ord i 19 år. Selv har han gått marsjen for fred et sted mellom 900 og 950 ganger, anslår han. Takket være mange andre «fredssoldater» har ikke en eneste onsdag passert på de 19 årene, uten at gågata i Fredrikstad er blitt fylt med et budskap som Fjeld håper en gang skal erobre verden.

Men han kan da vel ikke tro at de skal få stanset all krig ved å gå fredsmarsj i Fredrikstad?

– Nei, det tror jeg ikke. Men, jo, jeg tror det. Men da må vi være såpass mange her at vi kan bli en politisk faktor. Og hvis man ble det, i alle byer, og folk ikke fant seg i at Norge produserer våpen, og sa ifra om det, er det klart at det ville velte ammunisjonsfabrikken på Raufoss og våpenfabrikken i Kongsberg. Det blir ikke fred i verden av at 10-15 mennesker går med flagg gjennom gågata i Fredrikstad, men det er en påminnelse. Og det kan være en kime til at folk begynner å tenke og faktisk blir aktive på forskjellige måter for å gjøre verden til et bedre sted, mener han.

Fredsmarsjen 15 år: – Vi må ut og si ifra

– Det tror jeg ikke noe på

Jan-Kåre Fjeld ber pent om at vi ikke glorifiserer ham som en ensom fredsforkjemper. Det er budskapet, marsjen og oppslutningen om den han er opptatt av.

Men den fotballinteresserte SFO-lederen og tidligere journalisten og politikeren skryter gjerne av at han har én offisiell A-kamp for Selbak, på idrettsplassen like ved der han vokste opp. Verdens største idrett blir jo ofte sett på som et middel til integrering, forsoning og fred. For eksempel kalles flere av rivaloppgjørene i fotballgale Brasil for «fredens derby».

(Intervjuet fortsetter under bildet)

På Borge skole har de Ute-SFO, som de selv bare kaller «1317 Skøvven». SFO-leder Jan-Kåre Fjeld holder orden mens barna er på vei inn i leirens spisesal, lavvoen, for å varme seg på peis og fiskesuppe i februar 2019. Foto: Martin Næss Kristiansen

Les også: Borge skoles SFO trekkes frem i stortingsmelding (+)

Fjeld tror ikke det er idealisten eller den tidligere RV-velgeren i ham som holder fast på fredsbudskapet. Det startet før det, hjemme i Kjølbergskogen som guttunge.

– Det kan godt hende det er en idealist i meg, men jeg ble også oppdratt til det. Moren og faren min, Elna og Kåre, lærte oss ungene mye om rettferdighet og samhold, trua på arbeidermakt og sånne ting. Men jeg er ganske rød, ja.

Først og fremst er det «alle de ubegripelige lidelsene» krig fører med seg, som engasjerer ham.

– Altså, vi vet jo ikke hva krig er, så jeg vet ikke hva som er verst. Men vi har jo fantasi og empati, og kan sette oss inn i noe av det. Jeg aner ikke åssen det er å bli skutt, jeg, eller hvordan det er å få en bombesplint i panna eller magen. Og blø i hjel. Men jeg tror det er vondt. Jeg tror ikke det er en eneste produsent av våpen som synes det hadde vært så veldig artig å få den bomba i hue sjøl, med ungene sine rundt. Det tror jeg ikke noe på. Det er en grusom industri, og det er grusomme, ideologiske bakgrunner for krig. Og noen ganger ren ondskap. Vi må stoppe, vente, sette oss ned og snakke, invitere.

– Men hva hadde skjedd om vi ikke tok til våpen mot Hitler, vil sikkert noen spørre. Var han å snakke til? Han var nok ikke det, erkjenner Fjeld.

Meninger: «Menneskerettigheter, håpsarbeid og adventstid»

Praten og stokken

Men det var nettopp praten som ledet ham til å handle for fred tilbake i 2001. Natt til søndag før den første fredsmarsjen hadde han fest hjemme hos seg selv. Terrorangrepet i New York halvannen måned tidligere hadde ikke sluppet taket i ham. Det hadde heller ikke den påfølgende amerikanske invasjonen av Afghanistan.

Bare noen uker etter terrorangrepet mot World Trade Center i New York i 2001, og USAs påfølgende inntreden i Afghanistan, ble Fredsmarsjen i Fredrikstad til. Foto: William Kratzke, AP / NTB

– Da tippet jo verden, kunne det virke som. Alle snakket om det og var redde for at 3. verdenskrig skulle bryte ut. Så slo det meg at vi kan ikke sitte her og preke om det. Vi må jo være mennesker av verden, som tar tak i dette selv. Det første som falt meg inn var at jeg skulle starte fredsmarsj den kommende onsdagen. Jeg husker jeg diskuterte med Frode Hansen, den tidligere FFK-keeperen. Han skulle skrive bok om hvordan mennesker bør te seg mot hverandre, og jeg sa «flott, gleder meg til å se den». Og jeg lovet at jeg skulle gå fredsmarsjen hver onsdag fra seks til sju så lenge jeg lever, forteller Fjeld.

Meninger: «Hjelp til kristne og muslimske flyktninger?»

Spaserstokker ble brukt i fredsmarsjen i flere år. Så ble det flagg, fakler og blomster etter hvert. Nå er det stort sett flagg, som regnbueflagget med det franske ordet «paix» (fred) påtrykt. Jan-Kåre Fjeld viser oss flagget der han har slått seg ned i den røde sofaen i gågata, installasjonen som kunstner Helena von Bergen framsnakket som Fredrikstads svar på «Speaker's Corner». «Sofakroken», som skulpturen egentlig heter, er også en del av det kommunen kaller Kjærlighetsløypa i Fredrikstad sentrum. Her går det fint an å slå av en prat. Eller å passere med et budskap.

– Det er det vi har gjort – tatt gata i bruk og vist folk at det går an når man trenger å fortelle om saker som er nødvendig å gjøre noe med.

– Hva har dere oppnådd?

– Marsjen blir jo bare symbolsk hvis ikke flere er med. Det tok vi til etterretning da vi markerte ti år, og startet innsamlingsaksjonen «12 mill Race», hvor det klart definerte målet er å samle inn 12 millioner kroner i løpet av jubileumsåret, for å hjelpe folk rundt i verden med å få skolegang, barnehage, helsesenter og liknende. Vi har ikke klart 12 ennå, men har samlet inn noen millioner og har faktisk hjulpet til med slike ting i land som Kenya, Zimbabwe, India, Albania og Guatemala. Å gi folk et bedre liv er et virkemiddel til å bygge demokrati, og det er også et skritt i retning fred, poengterer han om den pågående aksjonen.

Les også: Helge (73) har Gamlebyens skakkeste vegg (+)

– Fylte hele gata

Selv er fredsmarsjens far en av 12 tidligere mottakere av Amnestys lokale fredspris, som denne uka ble tildelt Eva-Lotta Sandberg. Prisen gikk til Fjeld i 2009.

31. oktober i 2001 gikk han alene de første 45 minuttene, før samboeren, hennes barn og en felles venn ga ham selskap det siste kvarteret. Noen andre har gått fredsmarsjen alene, men det har ikke skjedd ofte, mener Fjeld. I snitt anslår han at 10-12 personer er med hver gang. Det er ikke hans marsj, men alles marsj, påpeker han.

– Det viser seg at når det har skjedd noe stort, som etter angrepet mot Charlie Hebdo i Paris, vekkes engasjementet. Da kom det jo mellom tusen og femtenhundre mennesker hit for å gå fredsmarsjen. Vi hadde alliert oss med Fredriksstad Blad, som pøste på med saker og kommentarer. Da fylte vi hele gata her, og kunne ikke gå fram og tilbake som vi pleier. Da Israel gikk til angrep på Gaza i 2009, i julehelga, var vi vel rundt 650. Så mange er opptatt av at vi skal ha en fredelig sameksistens. Vi kan ikke ha krig og terror, fastholder Fjeld, og viser til at det finnes liknende initiativ flere steder.

– Jeg kjenner folk rundt i verden som gjør det samme, og har blant annet vært med i Portland et par ganger, hvor de har holdt på siden 2006. Jeg vet også om en marsj i Minneapolis, som startet i 2002 og går, som oss, hver onsdag mellom seks og sju ved Mississippi River. De har akkurat det samme motivet.

Les også: Derin (15): Det gis for mye oppmerksomhet til det som er negativt på Selbak (+)

– Da klikka det for hele gjengen

– Med det sterke engasjementet du har i deg generelt – hva er det nærmeste du selv har vært å starte en «krig»?

– Jeg lappa til kompisen min en gang, husker jeg, da vi var 15 år, men da ertet han meg fælt.

– Men nei, det første jeg kommer på at lagde skikkelig fyr i teltet, skjedde under et bystyremøte for noen år siden, da vi i Bymiljølista fremmet et forslag. Det var trange tider for kommunen, og vi foreslo at bystyrerepresentantene skulle gi fra seg godtgjørelsene sine for det møtet. Det var snakk om et par tusen kroner per representant og utgjorde vel til sammen litt over 100.000 kroner. Vi foreslo at det kunne gis til en ungdomsklubb eller noe sånt, hvor det kunne gjøre en forskjell. Det var et forslag fra Jørgen Søderberg Jansen, som jeg tok tak i: Det er det verste bystyremøtet jeg har vært med på. Og det er ikke mange morsomme bystyremøter, slår Jan-Kåre Fjeld fast, og forteller videre:

– Da «klikka» det for Arbeiderpartiet, som vi var og er i koalisjon med, og det klikka for hele gjengen – også for SV og alle samarbeidspartiene bortsett fra Pensjonistpartiet. Da fikk jeg så øra hang, rett og slett. Det var flere som mente at jeg var helt idiot. Jeg ble forbannet og følte meg urettferdig behandlet. Det er mulig forslaget vårt var en håpløs måte å gjøre det på, men vi mente det bare godt. Så ble vi kalt populister og brønnpissere. Der var vi helt totalt på kollisjonskurs. De eneste som kom bort til meg etterpå og sa noe godt, var faktisk to fra Høyre, som mente at dette måtte vel kunne la seg gjøre. Vi som kranglet som verst fikk ordnet opp etterpå. Vi måtte jo bare sette oss ned og snakke sammen. Det er det det handler om. På en annen plakat vi bruker i fredsmarsjen står det «preke, ikke krige».

Jan-Kåre Fjeld kan snakke i timesvis når temaet er krig og lidelse. Foto: Martin Næss Kristiansen

Meninger: «Å vinne, det er en følelse som utkonkurrerer det meste. Uansett premie»

– Hvor lenge har du tenkt å fortsette med å vandre gjennom gågata hver onsdag?

– Så lenge jeg kan, selvfølgelig. Til jeg dør? Da får folk trille meg rundt i en stol etter hvert, da. Jeg lovet det, jo. Og jeg synes fortsatt det er veldig viktig å fremme fredsbudskapet. Noen steder tåler de til slutt ikke ondskapen, og satser livet i kampen for fred. Det trenger ikke vi. Men vi kan si hva vi mener. Og her har vi til og med rett til det. Det blir som sommerfuglens vingeslag, som kan flytte på luft og til slutt skape en storm. Eller at mange bekker små kan bli til en svær elv. Det er jeg helt sikker på at er riktig – helt sikker, sier Fjeld.

Han legger til:

– Og så tror jeg folk synes det er litt stilig at vi aldri gir oss, samme hvor rart noen kan synes det er. Og den utholdenheten vår kan du jo overføre til hva som helst. Demokraten har jo holdt på i 100 millioner år, på tross av alle mulige rare greier som har skjedd. Så det er noe med å tro på at det går an, og alliere seg med dem som tror på det samme, slutter han.

Les også: Førsteårs-student Oda (23) var redd for å miste grepet: – I løpet av tre uker så jeg to personer