I riktig farvann

Viseadmiralen kommer rett fra sitt nye hjem i Brussel når vi møtes, den siste dagen i januar, over en latte på Kaffebrenneriet i Hegdehaugsveien i Oslo, så uformelt som det kan få blitt med en som har tre gullstjerner blinkende på hver sin hvite, crispe skjorteskulder, som små hemmelige signaler til de som er opptatt av hierarki.

Trettitre år er gått siden hun startet karrieren etter Sjøkrigsskolen, på en fregatt som aldri før hadde vært bebodd av jenter, hun måtte bo på sykelugaren den gangen, i 1987.

I fjor sommer ble hun historisk da hun som første kvinne ble satt til å lede Militærmisjonen, som er forsvarssjefens og den norske regjeringens militære representant i NATO.

Les også: Louise K. Dedichen historisk som første kvinne i NATOs militære råd

Hun startet opp i et blankt 2020. Få dager senere sprengte amerikanerne den iranske toppgeneralen Qasem Soleimani til himmels i et droneangrep.

– Det har vært bratt, sier hun om den første tida i ny jobb, og skråstiller hånda.

– Du merket på hele hovedkvarteret at det var høy puls. Det var sikkerhetspolitisk krevende.

– Jobben min er jo ...

Hun nøler litt, som om hun ser an journalistens forkunnskaper, og velger å starte fra scratch, ikke uten pedagogiske evner etter tolv år som sjef for Forsvarets høgskole.

– Altså NATO … Det er jo en militærpolitisk organisasjon. Jens Stoltenberg er generalsekretær og leder det politiske rådet, der det sitter ambassadører fra hvert land. Og så sitter jeg rundt det militære bordet … for de henter jo inn militære råd i avgjørelsene de tar. Jobben min er å ivareta norske interesser og skape god dialog mellom alle landene.

Hun sitter rakrygget med det kullsvarte slipset som et sverd rundt halsen, og med kommunikasjonsansvarlig sittende tilforlatelig ringside, i knallblå blazer og olabukser, overraskende uformell i bekledningen.

I bakgrunnen synger Elton John «Rocketman», om den ensomme ferden til Mars, og det er lett å assosiere til dama foran oss, som en gang skjøt seg ut fra Fredrikstad, og som har trosset både seksuell trakassering, diskriminering og søksmål før hun landet ved det militære bordet i NATO. Louise Dedichen har i sannhet gått gradene – for oss alle.

En gang jobbet viseadmiralen som ekstrahjelp på «Buksemakeren», Fredrikstads hotteste klesbutikk på 1980-tallet, navnet til tross. De 25 kronene hun fikk i timen rakk hun aldri å se snurten av, lønna var alltid brukt opp på kleskjøp innen måneden var omme.

Portrettet fortsetter under bildet

Det glitrer i de grønne øynene når hun forteller om tenåringssyklusen i hjembyen.

– Lørdagene kom venninnene mine innom, da avtalte vi hvor vorspielet skulle være.

– Hvordan er du på flaska?

Et bryn går raskt opp.

– Altså, var du festglad som ungdom? Jeg hadde ikke tenkt å spørre om dine personlige drikkevaner i dag.

Smilet kommer tilbake, jo da, hun var glad i en fest, eller som kommunikasjonsrådgiveren er snar med å skyte inn, alle er vel det, det er sosialiseringen, det.

Når hun hadde vært med venner på utestedet Hawk, pleide faren hennes å vente utenfor.

– Han følte han måtte passe ekstra grunn på meg. Uvisst av hvilken grunn.

– Var du en wild child?

– Nei. Men jeg var ung. Jeg var ett år yngre enn de andre da jeg startet på videregående.

Etter noen sekunders stillhet fortsetter hun.

– Far var for så vidt streng, men han var også veldig snill. Han døde for ni år siden i går.

– Hadde dere noe usnakka eller noe uoppgjort?

– Nei, da han døde var vi godt forlikte.

– Betyr det at det var en forsoningsprosess mellom dere før han døde?

Stillhet. Blikk ned i bordet. Det skinner i gullstjernene.

– Jeg har ikke lyst til å være sånn superprivat. Men i alle familier er det perioder med uoverensstemmelser. Det var veldig fint å ha et fredelig forhold til faren min da han døde. Han var syk i mange år.

Faren vokste opp under krigen, og opplevde uforvarende å se en beryktet nazist bli skutt og drept av motstandsfolk – en opplevelse han skal ha båret med seg hele livet. Han skal ha hatt et sterkt ønske om at datteren utdannet seg innen Forsvaret.

Hun var nitten da hun startet på Sjøkrigsskolen, som en av tre jenter – maksopptaket den gangen. Også på fregattene hun fikk jobb på etter skolen, KNM Stavanger og KNM Trondheim, var jenter et sjeldent innslag.

– Kan det være lett å ta etter menn når man er en av få kvinner omgitt av menn?

– Ja, det er det. Om jeg tenker tilbake til da jeg begynte, prøvde jeg å være tøffere enn jeg er. Søsteren min reagerte da jeg kom hjem. «Hva har skjedd med deg?» Men sånn er det jo når du er ung. Du er opptatt av å passe inn.

Hun er nøye med å understreke at hun ble møtt med stor vennlighet av sine mannlige kollegaer. Å fortelle at hun også opplevde ubehagelige situasjoner, er noe Louise Dedichen brukte flere tiår på.

At Forsvaret har hatt en ukultur med seksuell trakassering, er noe flere rapporter har vist, senest i fjor, da et førtitalls kvinner og menn krysset av ja på spørsmålet om de hadde hatt ufrivillig sex det siste året.

Som første kvinne i Norge var Louise blitt unevnt til kontréadmiral i 2008, og fått jobben som sjef for Forsvarets høgskole, da hun fikk spørsmål om en tilsvarende sjokkerende rapport. Svaret hennes den gangen var at hun aldri hadde sett eller opplevd upassende oppførsel.

Først i et intervju med A-magasinet i 2014, etter seks år i sjefsstolen, tok hun et knusende oppgjør med ukulturen – og fortalte åpent om sine egne erfaringer.

Om hvordan hun 23 år gammel ble overfalt av en full offiser som kom brasende inn på lugaren, men som heldigvis ble tatt hånd om av en snarrådig vaktsjef. Hun fortalte om nakenbildet av en modell med navnet Louise som hang i maskinrommet på fregatten, og om mannlige kollegaer som skal ha sett på porno i fritidsmessen utenfor jentenes lugar. Og om ikke å vite om mulighetene hun hadde som ung kvinne til å reagere på noe av dette.

Da hun ble konfrontert med løgnene og fortielsene i et DN-intervju, og spurt om hun var feig, svarte hun at det må ha handlet om redsel.

– Kan du fortelle mer om den redselen?

Det er lite ved henne som ser ut til å ville gå i forsvarsposisjon. Hun svarer rolig med å peke på de store linjene.

– Jeg tenker at jeg blir tryggere og mer moden fortsatt, selv om jeg nå er i godt voksen alder. Og det dreier seg også om modenhet i kulturen på arbeidsstedet. Det tar litt tid før det er et klima for å kunne diskutere ting.

– Før metoo-debatten var det kanskje vanskeligere å vite hvor grensene skulle gå, det var lettere å feie ting under teppet og tenke at det var noe man måtte tåle?

Hun har allerede kastet inn flere små korte «ja», sitter framoverlent, er ivrig etter å komme til.

Les også: Louise Kathrine Dedichen var 23 år og en av få kvinner på en båt befolket av menn: - I dag hadde jeg anmeldt ham (DA+)

– Derfor er jeg innmari opptatt av dette med nettverk på tvers av arbeidsplasser, å ha arenaer for kvinner. Det er ting du kan tenke at «nei, det var sikkert ingenting, bare jeg som var litt skjør, bare jeg som sa noe dumt eller hadde en dårlig dag». Men så, når du får prøvd dine synspunkter og erfaringer overfor andre kvinner, så kjenner du kanskje at det ikke var helt greit det du opplevde.

«Nå må ikke du bli en sånn ligestillingsdame», husker hun at ektemannen Per Høiby en gang sa til henne før de giftet seg i 2014, og leverer en temmelig god imitasjon av hans bløde sørlandsdialekt – han som for mange er kjent som kronprinsessens bror og daglig leder av kommunikasjonsbyrået First House.

Hun sperrer øynene ertelystent opp.

– Og jeg tenkte bare ... «litt seint, eller»?

For et eller annet sted på veien ble hun som en gang var redd og ikke helt visste hvilke muligheter det fantes til å si ifra, en uttalt likestillingsforkjemper.

Hun vet ikke helt når det skjedde, men det er noe med tjenestereisen til USA i 1991, da sjefen for Sjøforsvaret sendte henne dit for å finne ut av kvinnenes stilling i forsvaret der, og Louise for første gang møtte en kvinnelig admiral – også hun ved navn Louise.

Hjemme igjen skrev Louise rapport med sine anbefalinger til Sjøforsvarets ledelse, om militære døgnåpne barnehager og nulltoleranse for seksuell trakassering.

Det er også noe med å bli mamma til to jenter og sy sin egen graviduniform. Hun var 25 år gammel og jobbet på KNM Tordenskiold, kursavdelingen til Sjøforsvaret i Bergen, da hun ble gravid med sitt første barn.

– Graviduniformen jeg fikk utdelt, så ut som noe fra 1950-tallet, humrer hun.

En venninne av henne som jobbet i SAS hadde fått utdelt en langt nettere variant da hun gikk gravid – nå lånte Louise den, sprettet av SAS-knappene, sydde på Sjøforsvarets, og gikk til sjefen og sa hun gjerne ville bruke den istedenfor.

– Han ble jo helt perpleks. For en admiral den gangen, for tretti år siden, å ta stilling til hva en gravid kvinne skulle gå med … han sa bare «Jajaja, det er greit». Jeg leverte den inn på kleslageret, så sydde de en kopi der.

Les også: Danket ut alle gutta

Hun setter høyre pekefinger i kafébordet.

– Og den kjolen, det er den kjolen som deles ut i Forsvaret i dag.

– Så det er du som har designet Forsvarets mammauniform?

– Designet og designet. Det var vel mer et tyveri, sier hun og ler.

Halvannet år etter ble hun mamma for andre gang. Ved flere jobbsøkerunder i Forsvaret skal familiesituasjonen ha blitt brukt mot henne. «Slå opp i likestillingsloven», repliserte hun ved én anledning, og fikk jobben likevel.

En mann overtok jobben hennes ved Forsvarets høgskole. Men det gror godt etter henne. Nesten halvparten av lederne ved Forsvarets høgskole er kvinner.

– Jeg var veldig fornøyd med det. Og det FÅR man til vet du, hvis man vil. Jeg er opptatt av at om man ikke setter seg mål, så får man det i hvert fall ikke til. Det er helt legitimt å sette mål om god kjønnsbalanse.

– Jeg mener vi kommer til bedre løsninger når vi tar inn perspektiver fra folk som har ulik bakgrunn og har ulikt kjønn. Jeg mener at mangfold i seg selv er avgjørende for gode beslutninger. Og dette VET vi jo, forskning viser det.

Rent bortsett fra å ha blitt forsøkt nektet jobb et par ganger på grunn av dem, synes hun barna aldri har vært til hinder for å gjøre karriere.

– Det går fint det, det går an å sette grenser. Tross alt så går barna foran.

Les også: Kvinnelig kontreadmiral går til filmen

I dag er Anette og Susanne Bastviken 29 og 28 år gamle, og er bloggende miljøaktivister på radicalbroccoli.com. Ansiktet lyser opp når hun forteller om dem.

– Å være mamma er det største og beste i livet. Jeg har et veldig nært forhold til døtrene mine. Jeg er veldig glad i dem og veldig stolt av dem.

Tilbake i Brussel venter blant annet den krevende oppgaven med å modernisere organisasjonen. En god dag på jobben må ha inneholdt latter, mener hun. Men sjefen for Militærmisjonen kan også bli veldig sint.

– Det går fort over, sier hun og knipser et høylytt knips, et sjeldent klokkerent knips som nærmest gir gjenklang i kaféveggene.

– Hva gjør du da, skriker du? Kaster du ting?

– Nei, det gjør jeg ikke. Men jeg tror ikke det er tvil om hvorvidt jeg er sint. Jeg blir sint hvis …

Hun stopper litt opp, før hun fortsetter kontant.

– Løgn er det aller verste jeg vet. Der er jeg nådeløs. Og så blir jeg sint, eller kraftig irritert når noen ikke leverer.

– Jeg blir nesten litt svett i hendene her. Er du en streng sjef? Streng som din far?

– Nei, men jeg er nok veldig tydelig.

– Hva tror du han ville ha tenkt, om han hadde fått oppleve at du ble den første kvinnen til å lede det militære bordet i NATO?

– Jeg er helt sikker på at far ville ha vært veldig stolt. En annen ting er at jeg garantert ville ha ringt ham i tilfeller der jeg er i tvil om hva jeg bør gjøre. Sånn hadde vi det. Jeg søkte hans klokskap.

– Hva ville du ha sagt til den unge versjonen av deg selv, til hun som bodde på sykelugaren?

– Jeg ville kanskje ha sagt det samme som jeg sier til mine døtre: Dere vet selv hva som er forskjellen på rett og galt – husk bare på å være dere selv og hold fast på det.

Fem favoritter

Musikk: Jeg er veldig glad i å høre på jazz når jeg er alene. Ellers hører jeg på spillelister som oppdateres daglig med mye dansbart.

Film: Jeg ser gjerne serier, for tiden er jeg besatt av «Big Little Lies».

Bok: Jeg er glad i å lese mye forskjellig. Ble henrykt over Agnes Ravatns bøker. Hun skriver vanvittig bra.

Mat: Jeg er imponert over hvor mye digg mat som finnes i den veg­anske verden. Ut over det er jeg glad i fisk, svak for ost og iskrem.

Sted: Jeg drømmer meg hjem til hytta på Hvaler og skjærgården i Østfold.

Fakta: 

Louise Kathrine Dedichen

• Født 30. april 1964, som nummer to i søskenflokken.
• Vokste opp i Fredrikstad med mor, far, to søstre og en bror.
• Utdannet på Sjøkrigsskolen etter videregående skole i Fredrikstad. Har senere studert ved BI Bergen, Universitetet i Oslo og College Interarmées de Défense i Paris.
• Mamma til Anette og Susanne Bastviken. Giftet seg med Per Høiby på Hankø i 2014. Bonusmamma til Joachim og Julie Høiby. Fire bonusbarnebarn.
• Ble i 2008 utnevnt til kontréadmiral og var med det den første kvinnen i Norge på admiralgradsnivå.
• Engasjert i likestillingsarbeid med bidrag i boken «Hvem spanderer?» av Isabelle Ringnes og Marie Louise Sunde, og som ambassadør for deres #hunspanderer-kampanje.
• Leder Militærmisjonen i Brussel, som Norges øverste militære representant i NATO og historiens første kvinne i militærkomiteen.

Kilder: Wikipedia og forsvaret.no