Historisk søndag: Om Langhakan og Kjøttkaka

”I de dager da sagbrukene var den dominerende industri, og ungdommen bare hadde to muligheter å velge mellom, enten å bli sagbruksarbeider eller sjømann, levde det et par gode venner etsteds oppe ved Glomma. Den ene var lang og tynn, og hadde en stor fremstående hake, hvorfor han gikk under navn av ”Langhakan”.

Den andre var kort og uhyre bred, intet var langt på ham unntatt armene, men de var til gjengjeld så lange at tommeltottene akkurat nådde knærne når han stod rak. Hvem som først hadde gitt ham oppnavnet ”Kjøttkaka” var det ingen som visste, og ingen spurte om det heller. Det kom vel ”rekannes på ei fjøl” slik som alle de andre klengenavn blant sagbruksarbeiderne.

Disse to motsetninger hadde i mange år hatt samme arbeid, de stablet opp fliseved i favner og trillet den så ut på svenskejaktene som i hundrevis den gang besøkte våre sagbruk. De to passet akkurat til denne jobb. Kjøttkaka lesset på bukken og Langhakan trillet stø og sikker på den enkle planke helt ut til båtluken hvor en skjegget svenske tok imot. Når de ”løa opp” veden tok Kjøttkaka de største børene i sine lange armer, og med tre-fire fanger var favnen halv. Resten greide Langhakan som kunne stå ledig og plassere de øverste lag.

Begge likte godt den ”tidubla renat” som de svenske jakteskippere forsynte dem med for noen ekstrabukker ved i overmål. De drakk dog aldri under arbeidet, men hver lørdagskveld hadde de en liten fest sammen mellom plankestablene - til en eller annen av deres avkom innfant seg med bud fra ”ho mor” at nå måtte de se å dra seg hjem. Om sommeren reiste de på fisketur i en gammel ”taubåt” som de eide sammen. Det ble aldri lenger enn ut til Øra-odden eller Sjøbergbukta etter hvittingen. Så kokte de fisk og drakk svenskebrennevin til de sovnet blidelig inn, og søndagskveld var det så å hale på årene mot strømmen hjemover.

Disse turer var et lyspunkt i den grå tilværelse, og de kunne snakke om dem i dagevis og lengte til neste gang. En høst fikk Langhakan kjøpt en billig børse, det var en diger muskedunder kaliber 5 eller noe slikt av de gamle militærmunnladninger. Nå fikk de to venner en alketur på hjernen enda ingen av dem hadde løsnet et skudd i sitt liv. De knep av noen ører på ukelønnen, kjøpte en flaske krutt, en ditto med haggel og en eske ”dobbelte knallperler”, og tidlig en søndagsmorgen dro de i vei.

Langhakan skulle være kjentmann da han engang som guttunge hadde vært med en tur ut til Akerøya.

– Finner vi bare munningen på Sjælsbusunne, så er vi berja, mente han. De hadde rustet seg godt ut for turen, foruten rikelig med niste hadde de to flasker svenskebrennevin og et dusin øl. Seilet var laget av et par striesekker og til mast brukte de en tykk kantflis som var økset til. Det hele var så noenlunde i stil. Det var bare en tollegang i taubåten så de skiftet med å ro, men båten gikk lett og snart strøk de ut Kjøkøysundet.

Omsider fant de også Sjælsbusund, og da en mattgul høstsol steg opp over Lauersvelgen var de tvers av festningsholmen ved Akerøya. Langhakan fant nå frem ”musjon” og skulle til å la. Han helte en slank krutt i neven, tømte det i løpet og dyttet stry ovenpå. Så en slank haggel med en papirdott utenpå, en knallhette på ”doppen”, og de var klar til batalje. Da børsa var ladd ség det et stort alvor over dem begge. Dette med børsa var noe splinter nytt for dem, og dessuten var de nå kommet så langt hjemmefra at det nærmest var et ”mirakkels” om de kom velberget hjem igjen.

For å friske på motet tok de en dram, som forresten ikke var dagens første og ikke den femte heller. Været var fint og solen speilet sine lave stråler i en blank havflate. Da de nærmet seg Svartskjær reiste Langhakan seg brått opp.

– Der ligger e ælke gett, ro mer te høyre.

Begge skalv i spenning ved knekket av den digre hane.

– Ligger ho oppe inå? hvisket Kjøttkaka. Langhakan svarte ikke, bare stirret forover med børsa halvt i anlegg. Så ség han sammen i knærne.

– Dægeren det var bare et væle gett, det så grangivelig ut som e ælke ista.

– Du har fått for mange drammer.

Kjøttkaka lo.

– Holl kjæften på dæ Kjøttkaka, å ro så vi kommer ut i ælka.

Langhakan satte seg ned og la børsa over knærne, men så kom fingeren nær avtrekkeren, der lød et veldig drønn og Kjøttkaka skvatt opp og slapp årene.

– A f ... feller det deg din fordømte Langhaka, ska du skyte folk istellefor ælke? Hæ?

Langhakans ansikt så ikke intelligent ut da han satt og så på dundrebørsa.

– Har'u sett sånt a gett, jæ glømte å ta ner hanan å så kom jæ nær slåttepinnen ...

– Du er full din tosk å gælen au, du er fali å væra sammen me! Ta årene så ska jæ skyte.

Langhakan hadde fått et sjokk, han puslet seg frem i årene mens Kjøttkaka grep kruttflasken for å la påny.

– Å mye kru ska jæ ha i?

– Det vet du vel sjøl du som ær så flenk.

Langhakan var fornærmet.

– Jamen du lærte jo tå han Blengsekal i går å det har vel ente jæ no greie på ... er det nok?

Han holdt frem en bred arbeidssliten neve med en slank krutt i. Langhakan svarte ikke. I innett harme stoppet Kjøttkaka i børsa på en slump, fikk knallhetten på og speidet utover mot Trestenene.

– Se der a gett! Langhakan holdt på årene og pekte på en stor spissnebbet alke som nettopp var kommet opp med en sild i nebbet.

Det var fint hold og Kjøttkaka laget seg til for å ta den på kornet, han siktet og grinte og sveivet opp og ned med børsa, men skuddet kom ikke og da alken hadde svelget silda og rystet fjærene litt stakk den ned etter en ny sild.

– Åffer i all væla skjøt du ikke din tosk! Nå var det Langhakans tur til å bruke kjeft. Kjøttkaka stirret ned på børsa i stum fortapelse.

– Jammen glømte jæ å dra opp hanen gett, haru sett slikt.

– Hahaha!

Langhakan lo.

– Je trur ve er omtrent like flinke gett ... trur du ente det du au.

Solen skinte og sjøen lå blank. Etter hvert stakk det opp alke både her og der, og etter et par timers tid hadde de pint livet av to.

– Nå har vi e hver gett, nå reiser vi i land å kokær kaffe, sa Kjøttkaka.

–  Ja å steker kjøttkaker ... ha-ha.

– Håll kjæften på dæ din fordømte Langhaka heller ska jæ brekke skafte på dæ.

– Hahaha!
Dette var den almindelige tone mellom de to venner, men det gjorde intet brekk i vennskapet. De padlet i land på Vesleøy, kokte kaffe og koset seg med øl og svenskebrennevin. At de hadde 5-6 timers stiv roing mot strømmen hjemover tok de med ro, det hørte med i programmet den gang.

A.J”

Kilde:

– Smaalenenes Social-Demokrat 27. november 1936

Søndager deler vi i Demokraten en tekst hentet fra vårt rikholdige arkiv. Denne søndagen er det sjømann, småbruker og muligens Kråkerøys beste historiekilde fra nyere tid, Alfred Jensens ord som får nytt liv. Alfred Hedvin Jensen var født 21.mars 1873 og døde 21. februar 1961. Alfred er opphavsmann til navnet "Blomsterøya". Han var født og oppvokst på Ødegården – eller Øgården som han selv foretrakk å skrive navnet på småbruket der han også kom til å ende sine dager i 1961. Hans far var født så tidlig som i 1815 og han refererer ofte til ham – og ofte også til sin mor – som kilde når han skal fortelle om livet på Kråkerøy i gamle dager, et tema han som skribent i byens aviser gjennom et langt liv aldri ble lei av å behandle. (Fra www.kråkerøy.net)