Historisk søndag: Alene

Alfred Jensen

Jeg husker så godt fra mine guttedager en gammel fisker som jeg av og til fikk være med på sjøen. Han var en av disse typiske sjøulker som man bare treffer en og annen igjen av langs skjærgården nå, en av de mange seilskutegaster som på sine gamle dager ikke hadde annet å ty til enn et fiskesnøre, og kanskje et par flyndregarn og en bakkeline.

Jeg husker ham bare som den gamle krokete, men uhyre bredvoksne kjempe, med gråsprengt skjegg og hår under sydvesten. Noe annet hodeplagg tror jeg knapt han eiet de siste halvsnes år han ferdes på sjøen. Hver lørdag tok han seg en rus, buldret og holdt litt leven, men ellers var han det godmodigste menneske en kunne treffe.

Han ble tidlig enkemann med tre gutter og to piker hvorav bare et par var konfirmert da konen døde. Så tok han en eldre svenskepike til å stelle huset, og livet fortsatte som før. Etterhvert som barna ble voksne reiste de vekk fra det fattige hjem, og tilslutt satt da de to gamle igjen i den gamle grå stuen tett ved sjøen. Det var slik jeg kjente dem, han døde da jeg var 17-18 år gammel.

Som nevnt så fikk jeg være med ham ut på ”Mulen” etter makrellen av og til. Det livet ham opp, å ha med en i farkosten selv om det bare var en guttonge. Han snakket med meg som med en voksen mann, og jeg minnes at hans prat som regel gikk ut på, at han var alene.

– Alene, alene, kunne han si, alle er reist og ingen tenker på en gammel krok - alene, alene.
Jeg vet ikke hvorfor jeg har kommet til å minnes den gamle fisker så ofte nå i det senere. Det har vel sine årsaker. Først og fremst kanskje det at jeg skal forsøke å gjøre meg fortrolig med å være overflødig. Det er ikke så greit når en har hengt i hver eneste noenlunde helsedag fra en var fjorten og fremover et halvt hundre år, og visst med seg selv å være et nyttig medlem av samfunnet, og så plutselig kjenne seg som et null.

Når ens tanker til stadighet har dreiet seg om det foreliggende arbeide - når en kanskje har lengtet etter en ny mandag for igjen å, kunne reise planke for planke - reise et lite monument over øks, sag og hammer, hvor et par unge kunne begynne sitt eventyr, da blir en unektelig litt melankolsk når verktøyet skal pakkes ned i kassen for godt.

Det er som om øks og hammer, som før fikk liv i ens hender, protesterer mot å bli lagt døde og nytteløse ned mellom sag og høvel, og en får en følelse av at de er en del av en selv, en del med skjult liv og tanker. Men det er en fordømt løgn! En vakker dag kommer øks og sag opp igjen og vi begynner på nytt.

Det har hendt slik før. En annen grunn til at den gamle fisker rant meg i minne er vel det at flere av dem som i ferien har koset seg under det gamle epletre, og dannet muntre whistlag om kveldene, nå har reist for å ta fatt på striskjorta igjen. Gode, forståelsesfulle mennesker, som ikke bare tenker på å kose seg selv, men også på å gjøre det hyggelig for andre.

Det kjennes dobbelt vemodig ut nå da en selv ikke kan henge i fra morgen til kveld. Det er vel også, slik at jo eldre en blir jo mer pris setter en på å ha hyggelige mennesker om seg. Det er ikke stor stas i å være ”de ensomme gamle”. Men pytt, sommeren er ikke forbi ennå og flere står på tørn for å gjeste gamlestua. Og når vår gamle jord har gått en halv tørn rundt solen så står en ny vår og en ny sommer for døren, med nye herlige turer i skjærgården sammen med gamle og nye venner.

Sa jeg gammel? Langtifra! Ennå er det langt til de fire snes, og far rodde til byen med fisk da han var 84. Men allikevel, det er ikke til å komme forbi at en kjenner seg litt utenfor når en ikke lenger kan ta sin tørn som før, og det tar nok sin tid før man blir innstillet på å måtte resignere. Så får man da ta det beste ut av livet som det er, og noe av det beste er sommeren på land og sjø sammen med mennesker som sprer hygge om seg og fryder seg over livet. 
A. J.

Kilde:
- Smaalenenes Social-Demokrat 27. juli 1937

Hver søndag deler vi i Demokraten en tekst hentet fra vårt rikholdige arkiv. Denne søndagen er det sjømann, småbruker og muligens Kråkerøys beste historiekilde fra nyere tid, Alfred Jensens ord som får nytt liv. Alfred Hedvin Jensen var født 21.mars 1873 og døde 21. februar 1961. Alfred er opphavsmann til navnet "Blomsterøya". Han var født og oppvokst på Ødegården – eller Øgården som han selv foretrakk å skrive navnet på småbruket der han også kom til å ende sine dager i 1961. Hans far var født så tidlig som i 1815 og han refererer ofte til ham – og ofte også til sin mor – som kilde når han skal fortelle om livet på Kråkerøy i gamle dager, et tema han som skribent i byens aviser gjennom et langt liv aldri ble lei av å behandle. (Fra www.kråkerøy.net)

LES OGSÅ:

Historisk søndag: Historien om Langkjakan og Kjøttkaka (Demokraten +)

Historisk søndag: Barna møtte opp på skolen med et stykke av en skifertavle og en griffelstump (Demokraten+)