Nyheter

Generalen av Gamlebyen

Han starter et nytt foretak hver gang han åpner munnen. Nå begynner det å bli dårlig plass i topplokket. – Her oppe er det bare ståplasser igjen, sier litteraturfestivalsjef Wiggo Andersen.

Bilde 1 av 2

Han elsker folk, han elsker historier. Og hater oppmerksomhet. Det blir tydelig når kamera kommer frem, og han vrir seg beklemt på stolen.

Han ble «røsket tak i» tidlig i livet, som han sier selv. Dratt ut etter armen, så røft at armen aldri ble som den skulle.

– Den vokste bakover, la seg på ryggen. Men den fikk meg ut av militæret. «Menig Andersen er unntatt tjeneste da han ikke kan hilse militært», sto det i papirene. Selv om jeg ble operert som åtteåring og ikke har vondt, oppfører ikke armen seg normalt.

Det siste kan sies om resten av mannen også. Han oppfører seg slett ikke normalt for en mann på 62 år, som nylig har gått i pensjon etter 45 år på reisefot. Han skulle holde seg hjemme etter at han pensjonerte seg. Men han holdt på å reise ut igjen allerede i våres.

Et høydepunkt i livet

Da hadde juryen i Ord i Grenseland-prisen bestemt årets pris skulle gå til Mahvash Sabet for boken «Fengselsdikt». Sabet, som hadde overlevd 10 år i iransk fengsel, og som sitter i husarrest.

– Det er rett og slett ikke trygt. Det er ikke sikkert hun får lov til å reise av UDI. Frykten er at noen skal stoppe henne før hun kommer til flyplassen.

– Stoppe henne?

– Ja. Å reise ut av landet, inneærer en fare for hennes eget liv. Jeg tør ikke å gå ut med noe før hun sitter trygt på flyet til Norge, sier han en dag i august. Hvis Sabet ikke kommer, er det første gang i festivalens historie at en prisvinner ikke kommer til seremonien.

– Jeg vurderer å dra ned selv.

To dager før festivalen startet og prisutdelingen fant sted, ble det klart at hun faktisk fikk komme. Det ble mange tårer den kvelden da hun leste fra sin egen bok for et fullsatt Teglhus.

– Å møte henne ... jeg har ikke ord, sa Wiggo etterpå, og vi skjønner det var et definitivt høydepunkt i livet.

Vannlopper leser ikke bøker

Wiggo Andersen så mye han skulle ha sagt at han avbryter seg selv like ofte avbrutt av telefonen. Han har for mange ideer. Noen av dem har blitt realisert, og andre ble aldri noe mer enn en tanke. Han har for mange ideer, sier han, og du tror han.

– Kristin (kona, journ. anm)er den praktiske av oss. Jeg kan for eksempel kjøre en traktor frem og tilbake på vingården, men jeg er ikke teknisk anlagt, kan han si.

Og i en annen setning:

– Er ikke den gøyal? (peker på en liten kagge som står på skrivebordet)

– Når vi lager Kongeakevitten får han alltid den første flasken, sier han, og det er underforstått at «han» er kong Harald. Og du tenker at han har fortalt dette før i gode venners lag. Hans liv, hans reiser, en historie engasjert fortalt i førsteperson.

– Jeg går ikke i dybden på ting. Det har jeg konstant for liten tid til. Derfor leser jeg ikke bøker. Eller jeg leser jo, men jeg er ikke den lesehesten som folk tror. Jeg beveger meg på overflaten, som en vannloppe.

Han plukker opp et eksemplar av Kjetil Bjørnstads «Verden som var min, tyvetallet».

– Det står visst to sider om meg et sted i denne boka, sier han og tvinger coversidene fra hverandre mens han blar litt frem og tilbake i midten et sted.

– Du har ikke lest den boka heller?

– Nei. Men jeg regner med at han skriver om meg med respekt.

I fars sted

Som liten gutt i Lisleby hadde han verken mål eller retning for livet. Han og vennene lekte i gatene og spilte løkkefotball til de ble ropt inn til middag. Det var aldri snakk om å «bli noe».

– Jeg hadde en veldig fin barndom og vokste opp i et typisk arbeiderhjem på Lisleby. Mor jobbet på Stabburet og far på Fredrikstad Mekaniske Verksted. Helt ordinært arbeiderhjem i sekstitallets Fredrikstad.

Men helt ordinært var det faktisk ikke. For på den tiden var det slettes ikke vanlig at far i huset satte seg på sengekanten og fortalte natta-eventyr.

– Han leste ikke bøker, han fortalte om verdenshistorien, om ukjente byer, om kriger. Også sang han Evert Taube, og han sa «du må ut og reise, Wiggo. Du må gjøre det som jeg aldri rakk».

I 45 år har han reist i sin fars sted. At Temareiser ble så stort, er litteraturens «feil».

– Vi får et forhold til de stedene vi leser om. Ofte har forfatteren levd der en tid, og kan historien. Jeg ville tilby folk å lære byene å kjenne sammen med forfatterne, og tenkte å sette opp et par turer i året med kulturformidlere som guider.

Det tok ikke lang tid før han skjønte at de tok feil. De måtte sette opp 80-90 turer i året.

– Det tok jo helt av.

Etter å ha bodd deltid i Lofoten, deltid i Fredrikstad, deltid i Sør-Afrika og deltid i Sverige, er det Gamlebyen han til slutt landet i. Etter at han pensjonerte seg fra reiselivet har han fått bedre tid til å finne på enda flere ting. Men de fleste er innenfor en viss radius av byen.

– Jeg vet ikke hvordan dagene blir. Men jeg vet som regel hvor jeg skal begynne.

Det er høst. Solen varmer, men i skyggene lurer kulda. For Wiggo og kona Kristin har tiden kommet til litteraturfestivalens etterspill, to måneder med regnskap og rapporteringer.

– Å gå inn i Gamlebyen er som å tre inni en klostergård. Som å senke sjela ned i et varmt bad, der tiden står stille. Jeg tror det er det som trekker disse store navnene hit. Forfatterne elsker denne byen. Det er som en tidsreise. Man kjenner det med en gang man går gjennom inngangen.

Det er lett å bli lyrisk i Gamlebyen. Men Wiggo Andersen har ingen planer om å skrive bok.

– Boken om meg selv hadde vært 150 sider med blanke ark. Og den skulle hett «Men tankene mine får du ikke».

LES OGSÅ: Risikerer livet for å komme til Gamlebyen

Mer fra Dagsavisen