Funn ved Seut-elva forteller en grusom historie

Offerplass fra Fimbulvinter avdekket ved Seut-elva.

Denne høsten er det yrende aktivitet av arkeologer i vårt distrikt. Ikke minst er Gjellestad-utgravingen spennende å følge med på, men nå har også Viken fylkeskommune startet med undersøkelser av den vestlige traseen til dobbeltsporet - noe som ga umiddelbare resultater.

I uken som var, har også Kulturhistorisk museum foretatt en hasteundersøkelse av et jorde ved Seut-elva i Råde i Østfold, etter et funn gjort av en privatperson i fjor.

Funnet ble først omtalt av NRK  (ekstern lenke).

Kostnadene til undersøkelsen er dekket av Riksantikvaren.

Nå kobler arkeologene funnet til en katastrofe som rammet verden for 1500 år siden, og som rammet befolkningen like hardt som som Svartedauden.

(Saken fortsetter under bildet)

Arkeolog Jessica MacGraw i felt, på funnstedet. Foto: Gry Catinka Wold
Foto: Gry Catinka Wold

Arkeolog Jessica MacGraw i felt, på funnstedet. Foto: Gry Catinka Wold

Les også:  Tormod fant ukjent gravfelt på 1881

– Spesielt sjeldent

På jordet har arkeologene Margrete Simonsen, Jessica McGraw og Magne Samdal funnet ytterligere tre gullbrakteater. Totalt er det funnet syv brakteater.

– De lå inntil berget ved kanten av jordet. Vi tror at nedleggelsen har vært her, og at dette var en rituell nedleggelse, forteller prosjektansvarlig Margrete Simonsen.

De første gullbrakteatene som ble funnet, lå med noe mellomrom, og har antakeligvis blitt dratt utover med plogen.

– De tre vi fant nå, lå litt tettere enn de foregående funnene som har blitt gjort. De lå her oppe hvor det i dag er en tilnærmet flate helt øverst på jordet. En lå på venstre side av et dike som ble gravd på 80-tallet, og de andre to lå i vollen som ble lagt opp - altså den jorda som lå inntil bergveggen og som ble flyttet da de gravde grøfta, forklarer McGraw.

Denne typen arkeologiske funn, der noe er lagt ned i et hull, kalles depotfunn. Gullbrakteatene, som en en type hengesmykker, stammer fra folkevandringstiden og trolig femhundretallet.

– Dette er et spesielt sjeldent funn, sier Simonsen.

 

(Saken fortsetter under bildet)

Til venstre: Gullbrakteaten tatt opp fra funnsted. Overflaten har blitt renset forsiktig med vann og vi ser at motivet inneholder bl.a. en behornet hesteliknende figur med rytter og ett solsymbol . I midten: En gullbrakteat av type D like etter at den ble funnet. Til høyre: Etter forsiktig rens med myk pensel i vannbad trer dyrefigurene i motivet på D-brakteaten lettere frem
Foto: Jessica Leigh McGraw/Kulturhistorisk museum

Til venstre: Gullbrakteaten tatt opp fra funnsted. Overflaten har blitt renset forsiktig med vann og vi ser at motivet inneholder bl.a. en behornet hesteliknende figur med rytter og ett solsymbol . I midten: En gullbrakteat av type D like etter at den ble funnet. Til høyre: Etter forsiktig rens med myk pensel i vannbad trer dyrefigurene i motivet på D-brakteaten lettere frem. Foto: Jessica Leigh McGraw/Kulturhistorisk museum

Les også: Fant spor etter steinalderen i et hull midt i Råde-skauen (Demokraten+)

Verdifull offergave

Arkeologene mener smykkene kan ha blitt lagt i jorda i forbindelse med uår og dårlige tider, for å blidgjøre gudene.

– Vi tenker jo en offernedleggelse, for det er ikke noen grav eller noe sånt her, forteller Simonsen.

Gullbrakteatene har hemper og kan ha sittet sammen på et stort halskjede. De kan også ha vært brukt som enkeltvise anheng og lagt ned som flere smykker.

– Men er ikke det et vanvittig offer, med tanke verdien det må ha hatt den gangen?

– Absolutt. Det kan du si. Det er vanskelig å si konkret hvem som har eid et så verdifullt smykke. Men vi tenker at disse gjenstandene har tilhørt samfunnets øverste sosiale sjikt, eller personer som har hatt en spesiell rolle i samfunnet. At enkelte har hatt tilgang til det verdifulle gullet og slike spesielle gjenstander som dette, vitner også om spesielle kontaktnett og relasjoner innenfor eliten i Skandinavia. Gullbrakteater er også funnet i graver, de fleste kvinnegraver. Minst ett av funnene fra Råde er preget av slitasje og viser til bruk som hengesmykke eller amulett forut for nedleggelsen.

Folkevandringstida avløser i følge Wikipedia romertiden eller romersk jernalder som arkeologisk og historisk regnes fram til de store migrasjonsbølgene og omveltningene i Europa rundt år 400.

Epoken har fått navn etter de store migrasjonene på det europeiske kontinentet, og spesielt hunernes og goternes vandringer fra 300-tallet og utover. Det er store endringer i Norge også, i bosetningen, og i gravskikk. Grunnlaget for nye maktstrukturer dannes i slutten av folkevandringstid.

Arkeolog Margrete Simonsen (innfelt) er en av de tre som har stått for utgravingen på Seut. Hun mener det er sannsynlig at nedleggelsen av det fantastiske gullsmykket kan ha sammenheng med Fimbulvinteren i folkevandringstiden. Foto: Margrete Simonsen / Gry Catinka Wold

Et offer i Fimbulvinter?

I tillegg var det andre forhold som gjorde perioden utfordrende for det nordiske folket på den tida.

«Den vinteren som kalles Fimbulvinteren kommer. Det driver snø fra alle kanter. Det er sterk kulde og vasse vinder. Ingenting har glede av sola. Det er tre slike vintre – uten somre i mellom,» skriver Snorre i sin bok Edda.

– Det er en periode med veldig store klimatiske vanskelige forhold. Det er et vulkanutbrudd, ca 535-36, og uår som følge av det. Vi vet fra i  Europa er det tre somre uten normalt solskinn. Og så kommer det flere pestbølger etterpå. Vi tenker at det er en sammenheng her. At de har lagt ned offeret for å komme i kontakt med maktene, og blidgjøre gudene, få kontroll over naturkreftene.

I følge Forskning.no er ikke Fimbulvinteren en myte, og omkring halvparten av menneskene i Norge og Sverige døde som følge av mange år med uår og tragedier. Og det er nettopp i denne tida at arkeologene tror offernedleggelsen ved Seut-elva har skjedd.

– Arkeologisk, det er dette funnet sjeldent. Det er nåla i høystakken, sier McGraw.

– Og det er sjelden vi har gjort undersøkelser av depotfunn. Det var var veldig mye som kom inn på 1800-tallet, når folk jobbet mer med jorda, sier Simonsen.

Men de siste hundre årene har slike funn nesten aldri blitt gjort.

I følge Per Ditlof Fredriksen, førsteamanuensis ved Institutt for arkeologi, konservering og historie på Universitetet i Oslo, er den første delen av denne historiske perioden for en merkelig stille tid i Norge; det finnes veldig få arkeologiske funn fra årene 550 til 650, påpeker han i artikkelen Hundre års tystnad på Norgeshistorie.no.

Faktaboks

  • Gullbrakteater en spesiell type hengesmykker i form av medaljonger med hempe som har preg eller motiv kun på én side, og dateres til folkevandringstid (ca. 400-550 e.Kr.).
  • Ca. 900 brakteatfunn er kjent og har blitt funnet i Norge, Sverige, Danmark, Tyskland og England
  • Fra Norge har vi 160 brakteatfunn fra før. Disse er både fra depotfunn, gravfunn og enkeltfunn
  • Når to eller flere brakteater er nedlagt sammen, kalles det et depotfunn. I Skandinavia er det funnet i overkant av 90 depotfunn med brakteater. Depotfunn forstås som en offernedleggelse
  • Gullbrakteater kan deles inn i fem ulike grupper som kalles A, B, C, D og F-brakteater. De eldste, kalt A-typen, er etterlikninger av romerske keisermedaljonger med et menneskehode i profil og bokstavliknende tegn. Det utvikles etter hvert en særegen nordisk tradisjon med andre motiver, men likevel med elementer fra antikke forbilder
  • Av nordiske motiver opptrer både menneskefigurer, dyr, symboler og runer, runeliknende tegn og etterlikning av latinske innskrifter
  • Figurer eller sceniske framstillinger kan knyttes til mytologiske skikkelser kjent fra norrøn, førkristen gudelære. Det er først og fremst Odin, men også Tyr, Balder og Loke som er avbildet. Noen brakteater kan ha sjamanistiske framstillinger
  • Trolig vært anvendt som en form for amuletter, oppfattet som magisk, beskyttende og ondtavvergende objekter
  • Av dyrefigurer opptrer firbente, hesteliknende­ dyr med horn, samt fugler, og andre båndformete dyreskikkelser