Ulf Tolfsen
Fredrikstad
På snarveien gjennom Torsnes-skauen får jeg inntrykk av å kjøre gjennom en krigssone i Syria. Flere store stubber og noen få trær står igjen etter skogsmaskinenes herjinger. Veien som var slett og fin for noen tiår siden ser nå ut som bombet og ødelagt av artilleri. Den er trolig det verste eksempelet, men det finnes mengder av andre dårlige hullete veier som lider av investeringstørke.
Ved Alshus på Kråkerøy og ved Borgar har man imidlertid gått «bananas» med bevilgningene og bygget fantastiske sykkelstier med omfattende grunnarbeider. Over flere måneder har en mengde arbeidsfolk med tunge maskiner jobbet og «svidd av» ti talls mill. Vel hjemme lyser en artikkel mot meg; «Kommunen regner med et underskudd på 150 - 200 millioner kroner».
Av hvilken grunn? I utgangspunktet er «kommune-apparatet» til for å drive «bedriften Fredrikstad» og serve borgerne. Fredrikstad har over 82.000 innbyggere og rundt 6.200 kommunalt ansatte. Minst 30 prosent flere per innbygger enn i EU-land som Sverige og Tyskland. Og her ligger vel mye av forklaringen til pengebruk og budsjett. Vi snakker om milliarder til drift, leieutgifter, kontorplasser, pensjon og lønninger. Trolig en for stor prosentandel til administrative stillinger. Hvis tilfelle, forklarer det også hvorfor en for liten del av pengene går til konkrete prosjekter og tjenester.
LEDER: «Sykehjem-beboerne Fredrikstad glemte»
I løpet av få år har antall offentlig ansatte doblet seg. Effekten er selvforsterkende og et resultat av byråkratiets natur. Man skylder på EU og nye lover og regler, men det må da snart gå an å forenkle og rasjonalisere. Det verste er jo at kommunen lett forventer at økte kostnader til drift og lønninger må dekkes ved økte skatter og avgifter. Politikerne har i årevis snakket om å rasjonalisere, men ingenting skjer. Mye skyldes trolig motkrefter fra ansatte og fagforeninger og at man «må ikke nok» - en kommune går ikke konkurs og legges ned.
Av en eller annen grunn har banker og private firmaer fått til nødvendige «slanketiltak». Mange eksperter, blant annet fra Handelshøyskolen påpeker at det i Norge, og spesielt i det offentlige, har utviklet seg en ukultur rundt møter og produktivitet. Man «møter seg i hjel» og altfor mange som ikke trenger info er med. For ofte gjentar man ting fra forrige møte. Kort og godt overkjøres man av referater og rapporter uten konklusjoner. En litt tøffere tone og konstruktiv uenighet er sunt.
LES OGSÅ: Liland-saken: En 50 år gammel drapsgåte (Demokraten+)
Tidsforbruket til meldinger, telefon, mail og tunge rapporter er dessuten direkte skremmende. Dette kan bekreftes av de fleste. Et vanlig svar ved henvendelser er ofte; «Nei han/hun er dessverre i møte». I dagens verden med mobiler og laptoper skulle man tro at det økte produktiviteten, men nei! Antall offentlig ansatte har jo tvert imot doblet seg i løpet av de siste ti år.
Hadde det ikke vært for oljeindustrien ville vi i år ikke hatt overskudd på handelsbalansen. Dette kan ikke fortsette med «det grønne skiftet» - når inntektene reduseres. Jeg ble sjokkert over at man i Oslo skryter av en forventet null prosent produktivitetsforbedring! Siv Jensen minnet Raymond om at de fleste private bedrifter regnet med 5 og 10 prosent.
En annen ting som er uforståelig er sykefraværet i det offentlige. Et sted mellom 6 og 10 prosent er vanlig. På Sykehuset Østfold Kalnes snakkes det om opp mot rekordhøye 15 prosent. Vi er sykest i verden? Det merkelige er at i det private aggressive næringsliv med tøffe lange dager er sykefravær under fem prosent. Forskjellen er vel at man i sterkere grad er styrt av kundekrav. Kundene står tross alt direkte bak lønningene.
Frihet under ansvar og faginteresse skaper motivasjon og trivsel. Det er skremmende å tenke på at mellom 400 og 600 av kommunens 6.200 til enhver tid er sykemeldt. En reduksjon til fem prosent vil resultere i kun 310 sykemeldte og en besparelse på mellom 90 og 280 millioner kroner. Ved en moderat produktivitetsforbedring kombinert med en fem prosent reduksjon av ansatte ved naturlig avgang, kunne man spart ytterligere 250 millioner kroner. Det må ha vært mye bedre å kanalisere overtallige inn i verdiskapende næringsliv enn «ikke produktiv» jobb i kommunen? Dette betinger imidlertid mye mere satsing på næringsutvikling. Får man fart på dette kan mye slitsom og forurensende pendling til Oslo reduseres. Prosentandelen rapport og møtereferat skrivende for ansatte må ned i forhold til de som produserer tjenester.
Via internett har vi tilgang til uendelig info, men hvorfor ikke begrense infomengden til et minimum for å gjøre jobben? Glem heller ikke at data/telefon/internett og «sky-lagring» er et mye større miljøproblem enn bilen. Det er «hårreisende» at 40 prosent av Norges energiproduksjon vil kreves til dette!
MENINGER: «Andre bilister og skattebetalere skal vel ikke sponse elbilen?»
Jeg er ikke ute etter jobben til folk, men vi må tenke mere produktivitet og lønnsomhet i kommunal/offentlig sektor. Det er vel heller ikke rimelig at offentlig ansatte skal være mere skjermet mot oppsigelse enn folk i næringslivet. En omstrukturering og en aktiv næringspolitikk må til, hvis ikke har vi innen noen år 10.000 ansatte i kommunen og høyere skatt, uten å produsere flere tjenester. Man får mange lærere, sykepleiere, «arbeidsfolk», veier og eldreomsorg for de 500 millionene som er mulig å spare ved en omstrukturering og modernisering - uten å heve skatter og avgifter.