Nyheter

Formidler alle sidene ved julen

Både det vanskelige og det triste, men også det fine, rare og det eksistensielle får plass når Herborg Kråkevik kommer til Blå Grotte med anerkjente forfattere og musikere.

Hvem: Herborg Kråkevik (46)
Hva: Artist, skuespiller og julehefte-redaktør
Hvorfor: Kommer til Blå Grotte lørdag 12. desember for å spille «Julerosekonsert» med Vigdis Hjort, Vetle Lid Larssen og anerkjente jazzmusikere på laget

Hei! Du kommer til Fredrikstad til helgen, du. Så heldige vi er som får en av de konsertene som ikke ble kansellert!
– Ja, og det gleder jeg meg til. Da jeg var i Fredrikstad i sommer, hadde jeg ikke vært der på sikkert 20 år. Jeg ble så imponert. Alt det gamle og det koselige... For en fin by!

Takk! Vi er jo stolte av den, men nå var det egentlig deg vi skulle prate om. Du har mye på gang nå med blant annet julehefte og sangbok i tillegg til turné. Hvor lenge har du vært i julemodus?
– Ja, det er rart, mange spør meg om det, men selv om arbeidet har med jul å gjøre, så er ikke fokuset helt der. Det handler først og fremst om å lage gode tekster og å få de riktige bidragsyterne på plass. Det siste året har vært spesielt, for da har jeg også spilt inn et album. Jeg har aldri reist på juleturné før, så dette skulle være det første året. Det ble jo et litt dumt år for akkurat det, men jeg kjenner desto mer på takknemligheten. Jeg blir rett og slett enormt glad for å møte publikum. Jeg har spilt to konserter allerede, og det føltes nesten som en åpenbaring å oppleve at det er folk der ute. Med slike intime konserter blir vi også påminnet om hvor viktig hver enkelt er. Med 50 publikummere i salen er hver og en viktig. Jeg har alltid vært litt sånn at unntakstilstand har tiltalt meg; det får fram noe i meg. Men akkurat dette med å bruke tiden på stadig omorganisering i stedet for kreativt arbeid, det kunne jeg godt klart meg uten.

Les også: – Det hender man må bry seg mer om andres barn enn sine egne (+)

Ja, det er det nok mange som kjenner seg igjen i. Klarer du å bevare julestemninga helt inn mot slutten av året?
– Jeg blir ikke metta på stemningen, jeg. I arbeidet mitt tenker jeg mye på hva som er fint, visuelt og tiltalende, men selve jobben er ikke så julete. Der er fokuset heller på å gjøre det bra og få til den gode formidlingen. Det er veldig annerledes på «vår side», og for meg er det ikke annerledes å synge «Du grønne, glitrende tre» enn en annen sang. Det er rett og slett litt teknisk, og det høres kanskje traust ut, men det jo det håndverket som skal til for å gjøre det stemningsfullt for publikum.

Du har sagt at det å gå rundt juletreet er en truet tradisjon. Der følte jeg meg truffet, for jeg har alltid ambisjoner om det, men så blir det nedprioritert. Det er jo synd, for det er veldig samlende, men er det ikke også... litt kleint?
– For noen er det kanskje det, og ingen skal jo tvinges til å gå rundt treet om man ikke vil. Men det er jo en grunn til at vi gjør det. Å holde hverandre i hendene, se opp på en stjerne og gå rundt et pyntet tre. Det er fint! Men det aller viktigste er å synge sammen, for jeg tror vi tenker på en annen måte da. c Det minner oss om hva som knytter oss sammen og løfter opplevelsen til et annet fellesskapsnivå. Det er jo også grunnen til at jeg har brukt mye krefter på julesangboka – med noter i fall man har en gitar eller et piano stående. Da kan du finne de fine sangene og lære deg versene.

I år blir julen annerledes enn alle andre år, men hva kan vi gjøre for å gi den litt ekstra julemagi – for det har vi vel fortjent?
– Jeg er ellers veldig opptatt av alle de negative tingene med teknologi, men det er jo fantastisk at vi med digitale tjenester kan synge sammen med besteforeldre. Det er en stor velsignelse akkurat i år. Alle blir glade dersom noen ringer deg på bursdagen din og synger bursdagssangen, men vi kan jo gjøre det samme i julen. Og så syns jeg vi skal sette av tid til å gjøre det vi liker. Selv er jeg veldig glad i alt det fine som kommer på radio i julen. Folk glemmer kanskje radioen, men den er undervurdert. Som å høre juleklokkene fra hele landet. Det kan være med på å skape litt høytid for deg selv. Samtidig vet jeg at dette er lett for meg å si som har familie og liv rundt meg også i år.

Les også: Biskop Atle Sommerfeldt: – Jeg er en godhetstyrann (+)

Du har med deg Vigdis Hjorth og Vetle Lid Larssen på turné. Kan du si noe om hva slags perspektiver de tilfører konsertene dine?
– De er så bra! Vi spilte sammen i går, og det er så kjekt for meg å sette meg ned og høre på dem. De får begge fram mange sider av julen. Vigdis leser en tekst som hun skrev til det aller første heftet, om en mor som kjemper for å holde seg edru. Det er et litt uvanlig perspektiv, for vi er ofte mest opptatt av hvor fælt alkoholisme er for andre enn alkoholikeren selv. Vigdis leser så bra. Inni hjertet sitt en plass tror jeg at hun er en skuespiller. Vetle og jeg snakker sammen om Jesus som historisk figur og om verdiene vi har fått med oss fra denne historien – uavhengig av tro. Vetle er både frekk og morsom og sier gjerne litt uventede ting. Han er en av de få jeg kjenner som kan fortelle en novelle uten at det blir konstruert. Han forteller en historie han selv har skrevet, som heter «Den magiske øsen». Jeg kan ikke røpe hva den handler om, man må nesten bare komme og høre.

Spennende! Og mens vi snakker om gode historier – hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?
– «Den afrikanske farm» av Karen Blixen, den leser jeg med jevne mellomrom. Ikke hele, men noen avsnitt her og der. Hun er en av mine favorittforfattere, og jeg finner trøst i hennes måte å løfte ting opp på. Når hun skriver om sine store tap, farmen og kjærligheten, så ser du sorgen mellom linjene mens hun skriver om takknemligheten og tilhørigheten. Det er noe enormt inspirerende i det.

Hvilken superkraft skulle du ønske du hadde?
—Å reise i tid hadde vært utrolig spennende. Da kunne jeg spurt Karen Blixen og Sigrid Undset om ting. Og så skulle jeg gjerne reist fram i tid også, om jeg kunne dratt ti år fram for så å komme tilbake og si at «Det går bra, klimaet og kloden blir ikke så ødelagte som det ser ut til nå». Det hadde vært fint!

Hvem var din barndomshelt?
– Ronja Røverdatter. Hun var tett på en sånn figur som jeg syns var helt eventyrlig.

Hva gjør deg lykkelig?
– Å være ferdig på scenen og det har gått bra, det er en uforklarlig god følelse.

Hva gjør du når du skeier ut?
– Da går jeg på en veldig god restaurant og spiser og drikker noe jeg ikke har råd til.

Helt til slutt: hvilke tre personer ville du invitert til middag?
– Ikke Karen Blixen i alle fall, for hun hadde dominert for mye og ikke gitt plass til de andre. Nei, jeg ville hatt min gode venn Lydia, som ikke lever lenger. Hun var 98 år da vi møttes og er det mest inspirerende mennesket jeg har kjent. Så ville jeg hatt med sanglæreren min som gikk bort for noen år siden. Vi jobbet blant annet sammen da jeg gjorde My Fair Lady, og jeg savner henne veldig. Og så mannen min. Det er så sjelden vi får tid til å tilbringe en hel kveld sammen på den måten.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Demokraten og alle Dagsavisens utgaver, se våre abonnementstilbud her.

Mer fra Dagsavisen