– Før var det nesten en slags antikapitalistisk vandring

– Man får en pause fra seg selv. Kan gå i timevis uten å tenke. Det er fint, sier Joanna Rzadkowska til Dagsavisen.

Hun er psykolog og forfatter av to diktsamlinger. Nå har hun skrevet vandrefortellingen «En flyktig frihet». Den har undertittelen «Veien til Santiago de Compostela», og skildrer Rzadkowskas månedslange pilgrimsvandring de rundt åtte hundre kilometerne fra Saint-Jean-Pied-de-Port i det sørvestre hjørnet av Frankrike til hovedstaden i Galicia i det nordvestre hjørnet av Spania.

– Det er en vakker tur gjennom storslått natur, godt tilrettelagt og med stopp i mange flotte steder. Selvsagt kan man gå lange turer andre steder også, i inn- og utland, og Santiago de Compostela-vandringen er blitt nokså turistifisert. Men den er fin også, sier hun.

Sammenheng

Ruta til Santiago de Compostela er en av verdens best kjente kristne pilgrimleder. Ifølge Wikipedia gikk nær 350.000 mennesker hele eller deler av vandringen dit i fjor. De fleste er katolikker, men også protestanter, folk fra andre religiøse bakgrunner, og ateister går ruta. Noen bare som en kultur- og naturopplevelse. Andre av religiøse og eksistensielle grunner.

– Samfunnet legger veldig til rette for at man blir fragmentert. Å gå en lang tur gjør at alle fragmentene får tid til å komme sammen. Man må ikke ha et stort spørsmål man trenger svar på. Men kanskje ser man sitt eget liv litt mer i sammenheng når man får tid til å tenke seg litt om. Kanskje lar man være å ta valg bare fordi de ligger i samfunnets forventninger, men finner en vei man selv faktisk står for, sier Joanna Rzadkowska.

Les også: Når Instagram blir kladdebok (DA+)

Markedskrefter

I «En flyktig frihet» skriver hun om mennesker hun møter på veien, og om hvorfor de vandrer. En mann grunner på om han skal bli i ekteskapet, en kvinne lurer på hvor hun er på vei i karrieren. En tidligere rusmisbruker har funnet Gud og vil bli prest, en annen unggutt er mest opptatt av å fyke igjennom de åtti milene raskest mulig, som en slags idrettsprestasjon.

– De ulike pilgrimstypene har vært der alltid, fra de frommeste asketene til de som drakk vin og gikk på bordell underveis. En ting som hadde endret seg på de ti årene mellom at jeg gikk første og andre gang, var imidlertid at mye var blitt dyrere. Før var det nesten en slags antikapitalistisk vandring. Man kunne bo gratis og få tak i veldig billig mat. Nå har markedskreftene innhentet pilgrimmene. Større komfort og flere transportmuligheter gjør kanskje vandringen mer tilgjengelig for flere, for eksempel for eldre og folk som ikke er i stand til å gå så langt. Men det er synd om det betyr at de fattigste ikke lenger kan være med, sier forfatteren.

Familieforventninger

Da Joanna Rzadkowska gikk til Santiago de Compostela første gangen, var hun 20 år, katolikk, og i en livskrise.

– Jeg kommer fra en polsk legefamilie. Veldig mange av barna i polske legefamilier blir leger. Det skulle jeg også. Men så gikk det gradvis opp for meg at jeg for det første ikke hadde særlig anlegg for det, og for det andre ikke ønsket det i det hele tatt. Jeg begynte på medisinstudiet, men droppet ut. Plutselig fløt alt fritt, jeg kunne bli hva som helst. Underveis i vandringen merket jeg at jeg trodde mindre og mindre. Etter en måned på beina, var jeg blitt ateist. Troen bare slapp taket i meg, sier Joanna Rzadkowska.

Tror på noe

Den andre gangen var vandringen hakket mindre eksistensiell. Joanna Rzadkowska er nå ferdigutdannet psykolog. Siden forrige vandring har hun dessuten gitt ut diktsamlingene «Gjentakelsestvang» og «Luftmensch», skrevet tekster og anmeldelser i flere litterære magasiner, og engasjert seg politisk.

– Psykologer er kanskje litt ekstra ateister. Noen av de religiøse synene folk har hatt i historien, er enkle å forklare om man har studert hjernen. Det er vanlig å hallusinere idet man sovner eller er i ferd med å våkne opp. Jeg har ikke angret på at jeg ble ateist. En av tingene jeg skjønte da jeg gikk turen om igjen ti år etter, er at alle tror på noe, også om de ikke tror på Gud. Jeg tror på menneskeverdet. At naturen har en egenverdi. At samfunnet må innrettes på en måte som er bedre for mennesker og for natur. Slik vi holder på nå, er ikke bærekraftig. Det er også en tro.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Demokraten

Bok-selskap

Første Santiago-turen gikk hun med en venn. Den andre hadde Rzadkowska flere mannlige litterære følgesvenner: Den strengt grublende kristenfilosofen Augustins (354-430 e.Kr.) «Bekjennelser», den elleville Helvete-delen av Dante Alighieris (ca. 1265-1321) «Den gudommelige komedie», den russiske forfatteren Tolstojs (1828-1910) tidvis ganske fortvilede «Skriftemål», og de amerikanske partygutta Ernest Hemingway (1899-1961) og Jack Kerouac (1922-69) reise- og utlandsskildringer.

– Jeg leste Augustin og Tolstoj fordi de hadde gjort motsatt erfaring som meg: De ble religiøse. Men jeg måtte jobbe med meg selv for ikke å psykologisere Augustin og alle hans nevroser. Å stjele en søt pære som barn er for eksempel ikke tegn på spesielt syndig natur slik jeg ser det. Tolstoj mener at om det ikke er noe liv etter døden eller mening med døden, så er selvmord beste metode ut. Jeg kommer ikke til samme dramatiske konklusjon der heller. Men det var gøy å lese underveis, ikke minst Dantes elleville versjon av helvete, et sted han putter inn alt han kan av mytologi og samtid og religion. Hva er menneskets verste mareritt? Dante har noen forslag.

Store bragder

I «En flyktig frihet» skildrer Joanna Rzadkowska flere av reaksjonene hun får når hun forteller troende at hun var katolikk, men ble ateist. Noen blir skuffa og sinte, noen vil omvende henne tilbake, andre stiller med åpnere sinn.

– Jeg syns fremdeles religion er interessant, og har mange troende venner. Men jeg merker også at det ikke er noen vei tilbake dit for meg. Det hadde vært nydelig om det fantes et liv etter døden, en mulighet til å møte igjen besteforeldre og andre man har mistet. Men jeg tror ikke på det. Slik jeg ser det nå, er religion en av menneskehetens store bragder, et eksempel på at tanken trumfer materien. Imidlertid har den blitt misbrukt som maktmiddel, som opium for folket, men religiøs følsomhet har også fått menneskene til å utføre fantastiske ting. Ta for eksempel den svære gotiske katedralen i den spanske småbyen León, som ligger langs pilgrimsruta. På 1200-tallet, da katedralen ble bygget, hadde byen kun fem tusen innbyggere. Likevel fikk de det til. Jeg får ikke tilbake troen på Gud av å gå der inne og kikke opp i de funklende glassmaleriene. Men jeg får tilbake troen på mennesket.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Demokraten og Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.