Nyheter

Exit 2020 – og takk for det

Denne jula var det vel bare ett naturlig sted vi kunne møte Dagsavisens spaltister og kommentatorer for å oppsummere det helt ekstraordinære nyhetsåret 2020: På Teams.

Bilde 1 av 7

– Hallo! Er jeg inne nå? sier en stemme fra PC-skjermen på hjemmekontoret. Stemmen viser seg snart å tilhøre Arne Strand (76), Dagsavisens tidligere sjefredaktør og fortsatt ivrig skrivende kommentatorveteran. Nå er han direkte inne hjemmefra, der han har sittet og jobbet siden Norge stengte ned 12. mars.

Strand er den første av kommentatorene og spaltistene som kommer til syne på skjermen, i god tid før det digitale «toppmøtet» på Teams starter. Det vil si, vi ser vel egentlig bare deler av Strands hode. Det som ellers dominerer skjermen, er noen flotte malerier, samt noe som ligner på et slags grønt romvesen. Strand myser litt usikkert mot PC-kameraet:

– Ser du meg? Kan du se meg nå?

Vi ser ham veldig godt, men ber ham flytte litt på seg så hele ansiktet vises, vi skal ta skjermbilde etterpå. Sakte kommer hele Arne Strands ansikt på plass i ruta. Han ser blid og opplagt ut, og virker i grunnen veldig klar for å oppsummere det virusbefengte nyhetsåret 2020 i all sin gru.

Likevel blir vi helt stille et øyeblikk.

– Hva gjør vi nå, da? spør Strand til slutt.

– Vi får kanskje bare vente litt på de andre? Hva er forresten den grønne alien-greia du har bak deg?

– Det er et kunstverk, sier Strand med verdighet.

I år er det er faktisk 15 år siden Dagsavisen startet tradisjonen med at avisens interne kommentatorer og eksterne spaltister møtes i førjulstida for å oppsummere nyhetsåret som har gått. «Toppmøtet» har gjerne foregått på Engebret, Dovrehallen eller Stortorvets Gjæstgiveri, omgitt av støyende julegjester som gafler i seg julemat. Ja, noen ganger har støyen og glassklirringen vært så sjenerende at det bare har vært så vidt vi har fått med oss Arne Strands Einar Gerhardsen-anekdoter i sin fulle bredde. Nå, derimot. Nå sitter vi der så stille på skjermen, Arne Strand og jeg. Kontrasten til i fjor kunne ikke vært større. Det er egentlig litt fint. Og SÅ 2020.

Les også: Året Norge mistet dyden

Denne artikkelen er dessuten et resultat av hjemmekontor-journalistikk anno 2020: Vi har intervjuet kommentatorene og spaltistene hver for seg på telefon, så mesteparten av det de sier i denne saken er sagt på forhånd. Men vi ville også gjerne «treffe» dem på Teams. Og der kommer de opp på skjermen, en etter en: Dagsavisens politiske redaktør Lars West Johnsen, spaltist og komiker Sigrid Bonde Tusvik, økonomikommentator og LO-rådgiver Kjetil Staalesen, samt jurist og Twitter-fenomen Magnus Forsberg, som for anledningen stiller med en svær koronavirus-illustrasjon som bakgrunn.

– Jeg var litt redd for at vi ikke skulle huske at vi må snakke om korona, hevder Forsberg.

Magnus Forsberg ble pappa til en liten gutt på forsommeren og har skrevet om da han måtte tilbringe tid på nyfødt-intensiven under strenge koronatiltak. Foto: Privat

Magnus Forsberg ble pappa til en liten gutt på forsommeren og har skrevet om da han måtte tilbringe tid på nyfødt-intensiven under strenge koronatiltak. Foto: Privat

En stund blir det litt small talk om hvordan folk har det på hjemmekontoret. Strands kunstverk blir nøye studert, Staalesen viser fram hjemmekontor-garasjen sin, som for anledningen er pyntet med julelys. Dette har jo virkelig vært et år der vi har fått studert folks hjem og bokhyller i de mange digitale innslagene i nyhetssendingene. En stund var det faktisk tilløp til en offentlig debatt om helsedirektør Bjørn Guldvogs lysekroner, som man så bak ham. Vi har også fått se kjøkkenet til Jonas Gahr Støre og der sett en meget omstridt flaske med Jägermeister på benken.

– Han er jo ikke typen til det, men jeg var kanskje mest overrasket over at noen fortsatt drikker Jägermeister overhodet. Støre har nok gjort mer for salget av Jägermeister i år enn kanskje noen annen siden 30-tallet, tror West Johnsen.

– Du tror at fordi Jonas Gahr Støre drikker Jägermeister, så tenker folk: «Da må jeg også ha det?» spør Forsberg.

– Kanskje det kan bli en ny mote? foreslår Strand.

– Apropos Støre, blir det han eller Trygve Slagsvold Vedum som blir statsminister neste år – hvis det blir regjeringsskifte?

– Ja, regjeringa ryker, men ikke på grunn av korona, tipper West Johnsen.

– Jeg er helt sikker på at det blir regjeringsskifte, regjeringspartiene ligger veldig dårlig an, sier Strand.

– Blir Sp størst i valget, vil det nok bli en diskusjon om hvem av dem som blir statsminister. Jeg tror det blir Støre, og jeg tror han vil bli en mye bedre statsminister enn opposisjonsleder. Han har klart seg dårlig som det, han har ikke fått sving på tingene. Vedum har derimot styrket seg voldsomt dette året.

– Trygve Slagsvold Vedum stilte jo opp i underholdningsprogrammet «Maskorama». Kanskje Støre burde gjort det samme?

– Jeg tror ikke han er typen til det. Du skal ikke gjøre ting du kanskje ikke behersker. Du bør gjøre det som er naturlig for deg!

Men rent bortsett fra at 2020 har vært et skikkelig digitalt Teams- og Zoom-år, hvordan skal man sette ord på et så ekstraordinært krise- og annerledesår? 2020 begynte ellers med landesorg og Ari Behns begravelse 3. januar. Siden kom den beinharde konflikten i Solberg-regjeringen om hjemhentingen av IS-kvinnen og hennes barn, noe som førte til at Frp marsjerte ut av regjering. KrF spaserte lykkelig inn, der til og med den før så røde, tidligere KrF-leder Knut Arild Hareide ble med på Ernas blå lag sammen med Høyre og Venstre. Imens ble nyhetene om det såkalte «Wuhan-viruset» i Kina verre og verre, og da de norske vinterferiegjestene i Østerrike og Nord-Italia begynte å vende hjem i slutten av februar, var pandemien virkelig i gang i Norge. Fiskeriminister Geir Inge Sivertsens (H) avgang og Trine Skei Grandes plutselig sorti som Venstre-leder ble så vidt registrert midt i all dramatikken foran nedstengningen av Norge 12. mars, og siden har vi sett koronaviruset spre seg over hele kloden. I skrivende stund nærmer vi oss 1,7 millioner døde av covid-19. Over 72 millioner er registrert smittet, og ellers liberale demokratier praktiserer både portforbud og lockdown. Hva skal man si om et slikt høydramatisk år?

– At Frp forlot regjeringen: Det føles som om det er 100 år siden! bemerker Forsberg.

Arne Strand går for det enkle og innlysende, han gidder ikke pakke skrekkåret 2020 inn i flotte formuleringer:

– Det har rett og slett vært et fryktelig år, sier han.

– Det har vært et dårlig år for folk, for økonomien, for næringslivet og for politikken. Bedrifter har gått over ende, 200.000 har blitt arbeidsledige, skoleungdommen har sittet hjemme, alle har vært rammet. Dette har vært det verste året siden 2. verdenskrig. At «koronaen» ble kåret til årets nyord, er talende. Jeg har aldri før opplevd at en sak, koronaen, har gjennomsyret så å si alt som har skjedd dette året. Det minner meg litt om EF-/EU-årene 1972 og 1994, men da visste vi jo at det ville ta slutt med folkeavstemningen, sier Strand.

Espen Nakstad, en av våre smittevern-helter i 2020. Foto: NTB

Espen Nakstad, en av våre smittevern-helter i 2020. Foto: NTB

Les også: Arne Strand slutter. Not.

Wow. Når Arne Strand sier at dette har vært det verste året siden krigen, er det med en viss autoritet. Det spøkes jo med at han vært med så lenge at han mest sannsynlig fulgte med da Nygaardsvold-regjeringen måtte rømme landet i 1940, men det er selvsagt ikke sant. Til gjengjeld er det sant at han har dekket eller deltatt i hvert eneste norske valg siden 1969. Det er over 50 år, det.

– Hadde du i din villeste fantasi trodd 2020 skulle bli slik som dette?

– Nei. Jeg trodde slike pandemier var utryddet, jeg. Jeg trodde vi hadde medisiner for å slå sånt ned og at vi hadde en beredskap som kunne ta seg av det. Det var jo helt feil. Vi hadde ikke en koronaberedskap, viste det seg. Men både FN og WHO hadde advart om at dette kunne skje. Gro ledet et utvalg, hun, som så på det og advarte om det, men det var det jo ingen som hørte på, sier Strand, som en gang i tida hadde en pause fra sitt presseliv og jobbet som tidligere statsminister Gro Harlem Brundtlands statssekretær.

– Så som så ofte før: Vi skulle hørt mer på Gro?

– Ja, vi skulle det! knegger Strand.

Da Dagsavisens spaltister møttes i 2016, ble de enige om at det året langt på vei var et «annus horribilis». David Bowie, Prince, Leonard Cohen og en rekke andre kjentfolk døde, det var flere terrorangrep, det ble ja til brexit i Storbritannia, og Donald Trump ble president i USA. Men hvis 2016 var et annus horribilis, hva i all verden skal man kalle dette helvetesåret 2020?

Les også: Var 2016 et «annus horribilis»?

– Det der framstår jo nå som helt grenseløst naivt, sier Kjetil Staalesen muntert om 2016-oppsummeringen.

– «Nå kan det bare bli bedre», liksom, og så bæng! kommer 2020! Typisk norsk, det der, sikkert, vi ante ikke hvor godt vi hadde det. Ja, lite visste vi!

– Vi kan kanskje kalle 2020 et «annus super-horribilis»? foreslår Forsberg og legger til:

– Dette viser i alle fall at man ikke skal slenge rundt seg med de mest alvorlige ordene før man faktisk har bruk for dem. «Helvetesåret», sier du, kanskje vi skal bruke det, det er litt mer folkelig.

– Jeg har i år hørt folk si at de helst bare vil spole rett forbi hele 2020?

– Ok, men hvor langt skal vi spole? Til våren, til sommeren, lenger? Ingen av oss vet jo hvor lenge denne pandemien varer. Jeg tror dessverre det vil skje ganske mye dritt i 2021 også, i alle fall i første del av året. Brexit rundt nyttår hjelper ikke, jeg føler meg heller ikke sikker på at USA er i en slik tilstand at massevaksineringen vil gå smertefritt der, det er så mye som kan skje rundt om i verden ... Jeg tror starten på 2021 blir verre enn 2020, sier Forsberg dystert.

Så legger han likevel litt mer optimistisk til:

– Men det er jo et slags lys i tunnelen, med lovende vaksinenyheter.

– I min siste spalte i Dagsavisen kalte jeg 2020 for et «annus horribilis pandemesis», sier Sigrid Bonde Tusvik og tenker på artikkelen «Jeg gruer meg til 2021».

Les også: Jeg gruer meg til 2021

– Eller kanskje vi skal kalle 2020 noe i retning av «annus starte på nytt igjen-is»? For det er jo som om vi har restartet jordkloden i år. Alle har stoppet litt opp. Slik sett syns jeg det blir feil å si «horribilis». For selv om det er en dødelig pandemi, syns jeg dette også har blitt en påminnelse om hva som er viktig for oss i livet. I år kan vi si til oss selv: «Det er ikke du som har det verst.» Altså, vi i Norge som ikke er eldre eller har underliggende sykdommer, vi kan nesten ikke kalle 2020 for et «annus horribilis». Vi burde heller kalle det «et ransakelsens år», mener Tusvik.

– Med 10.000 milliarder på bok er det aller minst synd på oss i hele verden. Paradoksalt nok har majoriteten aldri hatt det fetere, mens mange har mistet jobb og livsverk, sier West Johnsen.

Les også: 2019: Et skammens år

Men sjokk og vantro! For nå kommer Sigrid Bonde Tusvik med en rystende avsløring. Hun er ellers en spaltist og satiriker som er godt plassert på venstresida. Men i år kan hun ikke la være å hylle den borgerlige Solberg-regjeringen for måten den har håndtert koronakrisen i Norge på.

– Ja, jeg har jo omtrent blitt høyrevelger av denne pandemien, noe som er litt slitsomt for meg. Jeg bruker helseminister Bent Høie som mindfulness. Jeg har blitt helt avhengig av pressekonferansene hans og hans monotone, deilige stavangerdialekt. Det roer meg ned. Erna har dessuten styrt skuta like bra som resten av de kvinnelige statslederne der ute i verden, og det syns jeg vil skal hylle henne for, sier Tusvik.

Spaltist og komiker Sigrid Bonde Tusvik på sitt hjemmekontor.
Foto: Privat

Spaltist og komiker Sigrid Bonde Tusvik på sitt hjemmekontor. Foto: Privat

– Med sin kvinnelige intuisjon og styrke har hun passet på det norske folk på en ganske moderlig måte. Hun har kommet med strenge regler om hva vi kan gjøre og må svare på dumme spørsmål fra VG-journalister: «Ok, bare ti stykker i juleselskap, men hva vil egentlig det si?» Det er som når mora di forklarer deg en regel som du egentlig klarer å skjønne sjøl. Det må være helt absurd for Erna, å måtte drive på med barneoppdragelse for fem millioner barn. Hun har vært streng, men hva var alternativet? Vi kan ikke sitte her og klage på dette.

– Fram til sommeren syns jeg regjeringen håndterte det bra, sier Strand, i en uvanlig anerkjennende tone når det dreier seg om en borgerlig regjering.

– De reagerte hurtig og kom med riktige og kraftfulle tiltak som traff bra. Men da sommeren kom og vi nærmest trodde det var over, var de for raske med å slippe opp. Det betalte seg i at vi fikk en annen bølge nå i høst. Så der bommet både regjeringen og helsemyndighetene voldsomt på hva de kunne gjøre. Nå ser vi mer uenighet og debatt blant partiene om koronatiltak. Sånn det bør være, mener Strand.

– De har hatt en vanskelig jobb, med mye gassing og bremsing, sier West Johnsen.

– Her er det bare å gi kred til regjeringen, det har gått utrolig bra i Norge, sier Forsberg.

– Som jurist har jeg likevel vært kritisk til sider av regjeringens utvidede fullmakter. Vi burde også stille spørsmål ved om de kunne vært bedre forberedt. Vi hadde en stund Norges første dedikerte beredskapsminister, hva i all verden har hun fått gjort? spør Forsberg og tenker på Ingvil Smines Tybring-Gjedde.

Hun ble utnevnt til samfunnssikkerhetsminister i januar 2019, men gikk av da Frp forlot regjeringen i januar 2020.

I stedet ble Tybring-Gjedde i år mest kjent som både fornærmet og vitne i Bertheussen-saken, som gikk for retten i høst. Der sto tidligere justisminister Tor Mikkel Waras samboer, Laila Bertheussen, tiltalt for angrep mot ham som statsråd.

– Dette var vel en av få saker i år som ikke handlet om korona, sier Forsberg.

– Vi hadde jo også Nicolai Tangen-saken og striden om hans ansettelse som ny sjef for oljefondet, og så hadde vi jo en liten lederstrid i Trøndelag Arbeiderparti ... Men Bertheussen-saken fulgte jeg med på, det har jo vært en helt spinnvill sak, mener Forsberg.

– Saken er så latterlig og klovnete at man glemmer hvor alvorlig den er. «Laila fra Lødingen» og hennes vesker og tusjer overskygget at det dreier seg om grove trusler mot en statsråd og en stortingsrepresentant og at noen har tent på en justisministers bil, mener Forsberg.

Dommen i Bertheussen-saken faller i januar. Det samme gjør dommen i saken der Utøyas naboer har saksøkt staten fordi de ikke ønsker et 22. juli-minnesmerke på Utøya-kaia. Dette er også en sak som har preget 2020.

– Og ikke glem Y-blokka! En tragedie at den ble revet, mener Forsberg.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Men ellers har 2020 stort sett bare vært korona, korona, korona. Arne Strand mener at selv den amerikanske valgkampen mellom seierherre Joe Biden og Donald Trump ble en eneste stor pandemidekning og at hele Stortingets vårsesjon handlet om å lage krisepakker til bedrifter og andre som trengte det. Særlig kulturlivet, reiselivet og hotell- og restaurantbransjen har vært hardt rammet og ropt høyt om krisepakker.

Dagsavisens økonomikommentator Kjetil Staalesen er enig i at krisepakkene måtte til, men avslører at han er atskillig mer kritisk til Solberg-regjeringens håndtering av kriseåret 2020 enn de andre.

– Men økonomi som utgangspunkt, så vil jeg si at 2020 var det året Norge lånefinansierte. Det er tatt opp enormt med gjeld i 2020, både i privat og offentlig regi. Erna Solberg og regjeringen har brukt enormt med penger dette året, men de har gjort det på den norske måten: Lånt dem fra framtidige generasjoner, sier Staalesen og tenker på oljefondet, eller «Statens pensjonsfond – utland» (SPU), som det egentlig heter.

Økonomispaltist Kjetil Staalesen viser fram hunden Gaston og garasjen sin, der han har etablert hjemmekontoret sitt.
Foto: Mimsy Møller

Økonomispaltist Kjetil Staalesen viser fram hunden Gaston og garasjen sin, der han har etablert hjemmekontoret sitt. Foto: Mimsy Møller

– Hadde vi ikke hatt pensjonsfondet, hadde vi måttet låne pengene annet sted. Vi har finansiert import, og sånn har vi holdt det gående. Regjeringen har kjørt på med enormt ekspansive budsjetter, for å holde folk rolige, hadde jeg nær sagt. Ingen bryr seg om at vi må betale alt dette tilbake, og den regningen er det framtidige generasjoner som må ta seg av, mener Staalesen, som håper ikke landets arbeidsledige og permitterte drar kredittkortene sine for mye, selv om de sliter med trang økonomi i år.

– Men da gjør de jo bare det samme som regjeringen, så vi bør ikke dømme dem for hardt, sier Staalesen og legger til:

– Det er mange som har det tøft nå, og det blir verre før det blir bedre.

En ting er i alle fall spaltistene og kommentatorene rørende enige om: Espen Rostrup Nakstad er toppen. Den assisterende direktøren for Helsedirektoratet er sammen med Folkehelseinstituttets direktør, Camilla Stoltenberg, de store, smittevernfaglige profilene i år.

– Jeg går i fakkeltog for Nakstad, sier West Johnsen.

– Suveren type. Folkelig, rolig og trygg. Alt annet enn en teknokrat med pulsklokke og meglersjargong til rett tid, sier han.

– Nakstad er helt strålende! samtykker Strand.

– Jeg liker ham, han har også en sånn behagelig mindfulness-stemme, som Høie, sier Tusvik og legger til:

– Jeg håper han kan lage en sove-app en gang, der han sier: «Alt blir bra, verden vil bli normal igjen.» Da får alle sove. Så får vi bare håpe det ikke blir med Nakstad som med Churchill: At vi om 60 år finner ut at han gjorde en feil, og så må vi rive statuen av ham ...

– Jeg syns det har vært så fint å ha en så dyktig fyr som Nakstad til å opplyse oss, en figur som ikke har noen underliggende eller vikarierende motiver, slik politikere gjerne har. Man sier det er dumt å avskaffe monarkiet, fordi kongen er en samlende skikkelse ... begynner Forsberg.

– Sitter du her og sier at du vil ha Espen Nakstad som president i ny republikk?

– Jeg visste dette ville bære galt av sted ...! For å være helt ærlig, håper jeg Nakstad forsvinner når dette er over og at vi ikke plutselig får se ham i «Skal vi danse». At alt det Per Sandberg har gjort i år, blir det Espen Nakstad gjør i 2022. Han kan heller forsvinne til vi trenger ham igjen.

Vi er i ferd med å avslutte spaltist-toppmøtet på Teams. Det har vært hyggelig, men det er ikke fritt for at vi håper vi kan møtes fysisk på Stortorvets Gjæstgiveri neste år, vaksinerte, friske og opplagte. Da paneldeltakerne først dukket opp på skjermen, spurte vi dem:

– Hva syns dere egentlig om å møtes digitalt, slik vi har gjort så mye dette året?

– Helt håpløst! ropte Strand muntert.

– Alt blir så veldig to-the-point. Det blir ikke så mye slinger i valsen, sa West Johnsen.

Dagsavisens politiske redaktør Lars West Johnsen på hjemmekontor. Han savner arbeidslivet, sier han. Foto: Privat

Dagsavisens politiske redaktør Lars West Johnsen på hjemmekontor. Han savner arbeidslivet, sier han. Foto: Privat

– Det er vanskelig å vitse og være kreativ. Alt blir så ryddig, sa Tusvik, men la til:

– Samtidig, Arne, så er det jo kjempegøy å få se hvordan du har det bak deg i stua di. Det ville jeg aldri fått sett ellers. Sånn sett er det jo en glede å få snakke med deg nå og samtidig se en svær, grønn alien bak deg, et flygel og noen nydelige malerier ...

– Flygelet må retusjeres bort! sa West Johnsen.

– Vi er Dagsavisen! Jeg bare minner om det.

Les også: Strand, Tusvik, Ulstein og co. om 2018: – Et kronisk norsk år

Mer fra Dagsavisen