Eva (62) tviholdt på jobben mens hun hadde omsorgen for sin demenssyke mann. Til slutt sa det stopp

Av: Merete Jansen / FriFagbevegelse

Evas tankefulle blikk går rakt gjennom de regnvåte panoramavinduene og lander et sted langt bortenfor sentrum av Sandefjord. Bak henne i den lyse stuen troner en enorm kontrabass som har begynt å få sprekker i det gyllenbrune treverket. Ett av flere instrumenter mannen Geir (73) likte å spille på mens han fortsatt bodde der.

Hun ønsket å ha ham hjemme så lenge som mulig. Hun ønsket også å jobbe så lenge som mulig, for hun elsket arbeidet med lederutvikling i Statens vegvesen og var en mye brukt kursholder. Til slutt gikk det bare ikke mer.

Da Geir kom på sykehjem høsten 2018, var det gått fem år siden han ble diagnostisert med alzheimers. De siste årene hadde Eva vekslet mellom å være helt og halvt sykemeldt.

Les også: Ny forskning: – Blodprøve kan avsløre tegn på Alzheimer mange år før symptomene oppstår

Mange som tar et tak

Beregninger fra Pårørendealliansen viser at det til enhver tid er rundt 800.000 pårørende her i landet.

SSB har beregnet at disse bidrar med arbeid hjemme som tilsvarer minst 110.000 årsverk, til en verdi av rundt 40 milliarder kroner, om man legger til grunn lønnen til en helsefagarbeider.

Det er omtrent halvparten så mye som det kommunene selv stiller opp med på dette området.

Er man hjemme med sykt barn, har man krav på ti fraværsdager med lønn i løpet av et år. Må man derimot følge syke foreldre til legebesøk, er man oftest avhengig av forståelse fra sjefen om det ikke skal gi trekk på lønnsslippen. Man har i utgangspunktet bare krav på ulønnet permisjon i ti dager.

Tre mil fra Sandefjord, i Tønsberg, opplever seksjonssjef Heidi Andreassen med jevne mellomrom at ansatte blir borte fra jobben i Helfo fordi de må ta seg av foreldre eller ektefeller. Mange som jobber der, er kvinner i alderen 40 til 60 år. Hun anslår at en av tre har syke foreldre som må pleies.

Heidi er opptatt av å tilrettelegge så godt som mulig i slike situasjoner. For å klare det, er hun avhengig av en god dialog med de ansatte.

– Hvis noen blir sykemeldt, har jeg ikke noe krav på å vite årsaken. Men hvis man ikke får i gang en diskusjon med den det gjelder, blir det vanskelig å legge forholdene til rette. Det meste kan løses med et godt samarbeid!

Saken fortsetter under bildet.

Heidi Andreassen kjører ofte fra Tønsberg til Oslo for å besøke faren på sykehjem eller delta i møter med sykehjemsledelsen. Foto: Ole Palmstrøm

Syk av stress

En av Heidis ansatte, som vi kaller «Anna» siden hun ikke ønsker navnet på trykk, har hatt stor glede av disse samtalene. Hun brukte tidligere mellom 20 og 27 timer i uken, utenom full jobb, til å ta seg av foreldrene som bodde hjemme. Etter hvert fikk den ene plass på sykehjem, men det bare økte stresset og arbeidsmengden, siden foreldrene led sterkt av å være borte fra hverandre etter 59 års ekteskap.

– Noen dager holdt jeg på å svime av på ettermiddagen, på vei hjem fra jobb.

Smertene hun følte på, viste seg å være en betennelse i spiserøret og magesekken. Trolig en direkte konsekvens av alt presset hun hadde levd med. «Anna» ble sykemeldt. Bare to måneder senere døde begge foreldrene, med fire dagers mellomrom.

Nå er «Anna» tilbake i jobben sin i Helfo og er veldig glad for det.

– Jeg kjenner på en indre ro som jeg ikke har hatt på mange år.

Samtidig lurer hun på hva de gjør, de som ikke har det like greit på jobben som det hun selv har.

– Jeg tror nok mange kan ende opp med å bli uføre!

Sjefen i samme situasjon

En av grunnene til at «Anna» møtte så stor forståelse hos sjefen sin, var kanskje at Heidi har vært, og fremdeles er, i en liknende situasjon selv. Allerede da hun gikk gravid med sitt første barn, for drøyt 20 år siden, fikk hun syke foreldre som ikke klarte seg selv.

Et par år senere fikk hun barn nummer to som er lettere psykisk utviklingshemmet.

Da hun skulle være hjemme med datteren, hadde hun krav på sykedager frem til hennes 18-årsdagen . Slik var det ikke de gangene foreldrene trengte hjelp.

Moren, som døde for sju år siden, satt nesten ti år i rullestol og var helt uten språk. Hun bodde med mannen sin som var ufør og selv hadde store helseproblemer. Først for tre år siden fikk han fast sykehjemsplass i Oslo.

– Bare siden jeg begynte i Helfo for fem år siden, har jeg blitt varslet seks ganger om at han ligger for døden og har lagt fra meg alt for å forte meg inn til Oslo. I tillegg vil sykehjemmet ofte ha de pårørende med på møter. Disse legges alltid midt på dagen, og da blir det ikke tid til å være på kontoret den dagen.

Heidi har en jobb som gjør at hun kan ta igjen en del av det tapte hjemmefra og på ettermiddagen. Andre har ikke samme mulighet for fleksibilitet. Håndverkere og alle som jobber med mennesker, for å nevne noen.

Les også: Demens rammer hele familien

Velger sykemelding

Undersøkelsen Pårørendealliansen gjennomførte i 2017/18, med svar fra over 6000 personer, viser at 20 prosent har den samme muligheten som Heidi for å jobbe hjemmefra. Det pårørende ellers gjør for å få kabalen til å gå opp, er å ta i bruk helger, ferier og avspasering.

– Vi ser at mange først bruker av egen tid. Etter hvert tyr de kanskje til permisjoner og så kommer sykemeldingene, sier daglig leder Anita Vatland i Pårørendealliansen.

28 prosent i undersøkelsen har brukt egenmeldinger for å kunne være hjemme. Halvparten så mange har hatt legemeldt sykefravær utover 16 dager.

De første årene klarte Eva Haukedalen seg med de 10-talls dagene i året hun kunne ta omsorgspermisjon med lønn, som en del av virksomhetens personalreglement. Avtalen med nærmeste leder var basert på tillit, hun trengte ikke be om fri hver gang hun skulle følge mannen til legen. Samtidig jobbet hun stadig mer hjemmefra og trappet kraftig ned på reisevirksomheten.

Det siste var uansett helt legitimt, siden Vegvesenet bevisst prioriterte mer møtevirksomhet via Skype. Slik fikk hun dagene til å henge sånn noenlunde sammen. Men til slutt ble det så slitsomt at legen sykemeldte henne 50 prosent.

– Det hjalp godt. Samtidig var det synd å måtte gi fra seg en rekke viktige og interessante oppgaver. Det var et ganske umenneskelig press. Jeg ønsket å gjøre en god jobb, men kom i en vanvittig lojalitetskonflikt.

Les også:

Gikk ikke lenger

Selv da mannen trengte hjelp med det aller meste, prøvde hun å tviholde på jobben som hun var så glad i og der hun følte seg sterkt ønsket. Helt til det ikke gikk lenger.

– Omtrent samtidig med at han havnet på sykehjem sommeren 2018, gikk jeg rett i bakken, sier Eva.

Heidi Andreassen skjønner godt behovet for å holde fast ved jobben. Hun har selv følt på det, både i forbindelse med egen og foreldrenes sykdom.

– Man føler seg fort utenfor hvis man er borte en stund!

Seksjonslederen er opptatt av at egne ansatte i hvert fall ikke skal ha dårlig samvittighet for at de må være borte.

– Dette sliter på mange. Først har de fravær på grunn av barna, så får de foreldre som skranter, og man strekker ikke til noe sted. Jeg sier til de som jobber her, at har de først fått fri en dag, da skal de legge jobben helt bort.

Les også: Svevestøv kan gi demens

Nytt overskudd

Etter noen år med veksling mellom hel og halv sykemelding, gikk Eva Haukedalen i høst av med førtidspensjonering, og hun har etter hvert samlet nok krefter til å gjøre nytte for seg igjen. En dag i uken tar hun seg av barnebarnet i Oslo, og hun jobber frivillig for både Røde Kors og Nasjonalforeningen for folkehelsen.

– Det er godt å gjøre noe meningsfylt. Samtidig er det en lettelse at jeg nå kan ta meg av Geir når det passer, uten å være i skvis mellom jobb, trening og alt annet.

Akkurat nå forbereder hun to konserter med visegruppen Geir og hun tidligere var en del av i over 20 år. Plunder og AS Hæft skal opptre med 12 sanger på et par sykehjem. Gitargrepene sitter fortsatt hos Geir, teksten er det verre med.

– Vi gjør det hele på hans premisser. Når han skjønner hvilken sang vi skal i gang med, nynner han fornøyd med.

Lest denne?: Å spise dette kan øke risikoen for Alzheimers med 75 prosent