Nyheter

Det var den sommeren vi bodde i bilen

Det var den sommeren vi alle skulle oppleve Norge. Og jo da, bobillivet kan sikkert være fint. Men etter en uke i mobilt hjem, kan vi slå fast: Det er ikke for alle. Det var ikke for oss.

Det hadde faktisk begynt å løsne litt. Endelig, etter mange og lange dager i bobil, på motorveier og småveier og på helt ok og litt mindre ok campingplasser, kunne se det ut som om dette, denne onsdagen, ville bli vår dag. Den dagen vi omfavnet campinglivet, og campinglivet omfavnet oss.

Det var nesten blå himmel, og det varte hele morgenen og formiddagen. Sola varmet, og selv om vannet i Oslofjorden utenfor Holmestrand, som av lokalgeografiske årsaker dermed burde beskrives som «Holmestrandfjorden», ikke akkurat holdt Middelhavstemperatur, var det helt greit å vasse litt. Barna var nesten nakne, til og med. Det hadde ikke skjedd for ofte på denne uka vi hadde kjørt, sovet og spist i bobil. Med vekt på «i bobil», som i «inne i bobil».

E18 ut av Oslo skal kanskje, eller kanskje ikke, bli enda større og mer imponerende. Denne dagen var den en elv. Det var ingen drømmestart på ferien for en uerfaren bobil-sjåfør.

E18 ut av Oslo skal kanskje, eller kanskje ikke, bli enda større og mer imponerende. Denne dagen var den en elv. Det var ingen drømmestart på ferien for en uerfaren bobil-sjåfør. Alle foto: Jessica Allande

Men nå så det så meget bedre ut. Jo da, utkjøringen fra campingplassen gikk bare så der også i dag, for det var trangt, og kartleseren/dirigenten av alt som heter rygging og kjøring på trange plasser, barnas mor og sjåførens kone, lurte sjåføren ut på plattingen som hadde tjent oss som terrasse, og da sa det, uunngåelig, «pang», eller mer «knekk». Den halvmorkne plankekonstruksjonen, bearbeidet av regn og atter regn den siste uka, tålte ikke vekta av 3,5 tonn bobil, men det var ingen katastrofe. Det var jo fortsatt sol, og vi ba betjeningen om godt vær, og trolig hadde de fryktet langt verre da utkjøringen begynte og sjåfør og kartleser/dirigent for rygging og trange plasser bjeffet på hverandre og bilen harket og ble kvelt, så de så gjennom fingrene med det hele og ønsket oss god tur videre.

«Jo takk», sa vi, ikke minst sjåføren, som hadde vært langt nede ved ankomst dagen før.

«Dette blir en fin dag. Endelig, og takk for oss!», sa vi, fulle av livsglede.

Og så rullet vi opp en bakke og ned en bakke og endelig hadde vi landeveien foran oss igjen. I sol!

Det var inne i Horten, der vi skulle spise og bare se litt på byen, det begynte å skye over igjen. På så mange vis.

Les også: Campingkongens campingsommer (DA+)

Først kom regnet. Ikke som duskregn, eller som en skur. Det falt store dråper ned på oss, som hagl. Som om noen der oppe lo sine aller største og mest kyniske gledestårer over den ulykken som ventet den lille familien på fire som trodde at de nå mestret dette livet, som i sin naivitet hadde innbilt seg at dette skulle bli en fin dag, ja, starten på en sammenhengende opptur resten av turen i dette hjemmet på fire hjul som de hadde leid da landets grenser ble stengt og alle planer kastet på båten.

Vi hadde selvsagt ikke lært noen verdens ting. Som å lese nye, spennende skilt, som det som sier klart og tydelig at her, folkens, skal det ikke parkeres en eneste bobil. Det skiltet står tydelig på ferjekaia i Horten, men det vet vi nå, men vi visste det ikke da. Den gule lappen i vindusviskeren på frontruta lærte oss, og lærepengen kostet bare 600 kroner. Tross vår rasende kjøretur rundt på kaia for å bevise, om ikke for andre enn oss selv, at nei, faen heller, det finnes da ikke noe skilt som sier at bobiler spesifikt ikke kan parkere: Det finnes. Det er et skilt med et tydelig bilde av en bobil, og en strek over. Men det kunne faktisk virke som om sola var i ferd med å vinne over regnet, og vi var på Norgesferie og hadde budsjett til å tåle mye rart, så vi lot det fare. Atter en lærdom! For en uke, alt det vi lærer, sa vi til hverandre, og så kjørte vi videre. Til neste campingplass.

Som hadde rotet bort reservasjonen vår. Vi satt der utenfor porten og så inn på alt det fine og flotte der inne. Det så ut som om de hadde helt rette minigolfbaner, og det var leke på leke på lekeplassen, og kunne vi kanskje skue et hoppeslott der inne? Det var ikke så lett å se gjennom regnet, og uansett var det ikke plass der inne til oss, til sjåføren og dirigenten og de to stadig mer utålmodige guttene på to og fem.

«Videre, videre, alltid videre, det finnes jo andre campingplasser», sa sjåføren, som var i ferd med å gå i kjelleren igjen.

Hadde han ikke drømt om fellesskapet på campingplassene, på å innvies i en ny kultur av de erfarne, av ekspertene og kjennerne som skulle ta ham under sine vinger og innføre ham i denne verden av toalettanker og vannslanger og strøm og gass? Og nå satt han her, på ’nte dagen, uten nye venner, og porten var stengt og det høljet ned. Igjen.

Han hørte det var noe litt ekstra hektisk i stemmen til dirigenten da hun brøyt ham av før han fikk fullført den overdrevne oppmuntringen.

«Men …»

«Hvor har det blitt av vinduet vårt?»

Les også: Liten camper, store muligheter

***

Det var ikke slik ferien skulle bli. Det var ikke dette denne reportasjen skulle handle om. Vi skulle ta tog vi, hele veien fra Oslo til Korsika (ja da, petimeter-leser: Vi skulle ta litt båt også, det går ikke tog helt til Korsika). Og jeg skulle ikke være sjåfør, men passasjer, og barna skulle ha små, lette sekker med sparkesyklene festet på siden, og så skulle vi stanse der det måtte passe oss. I små pittoreske byer, eller store metropoler, og vi skulle ha god tid og ikke være framme før mot midten av måneden. Og jeg skulle skrive om det hele i avisen, for se, hva kan man ikke gjøre i flyskammens tidsalder! Vi har pleid å fly til Korsika, men to små barn er da ingen hindring, skulle jeg skrive, det er bare å ta tog, og slik bygger vi en bedre verden, folkens, ferietur for ferietur.

Så kom viruset. Den miljøvennlige ferieturen gikk fløyten, og den noe mindre miljøvennlige turen til et bryllup i Polen. Jo, det er den minste krisen i den store Koronakrisen, men nå er det ferie, og barna har gledet seg. Så det ble bobil. Det måtte bli bobil, for det har guttene sett på «Peppa Gris».

Og det måtte bli i Norge, for det har Erna sagt. «Bruk denne sommeren til å bli enda bedre kjent med det fantastiske ferielandet som Norge er», sa hun i en tale til nasjonen i mai.

Norge, altså. I bobil. Det kunne da ikke være så galt?

«Vi leier bobil i fire uker».

Det var det jeg hadde sagt, og det pappa sier, det er loven. Nå satt vi der og svettet i forsommervarmen. Fire uker? Det kunne vi bare glemme. Det jeg, pappa, hadde glemt før jeg la ned loven, eller lovte, som det kom til å hete en stund framover, var prisen.

2.500 kroner per dag. 22.000 kroner i uka. 19.000 kroner i uka.

«Skal vi nøye oss med en uke?»

Det skulle vi.

«Se her, denne koster bare 15.000!».

Men det er ikke plass til fire i alle bobiler. Ikke i de minste, de snerte, de vi kunne tenke oss å kjøre. Og det er ikke bare-bare å finne en ledig bobil midt i fellesferien når hele landet skal feriere i Norge. Det var, skulle det vise seg, nesten umulig. Når man var sent ute, fordi prissjokket gjorde det like vanskelig å gå inn på finn.no som det av og til kan være å åpne nettbanken.

Men vi fant da en bil. I Nittedal, en Ford Hobby Siesta. Plass til fire, ikke så gal pris. Det var sol ute, det var faktisk helt latterlig varmt. Vi hadde bil, og ingen husket lenger at fire uker var blitt til mye kortere tid.

Nei, det er ikke Korsika, ikke Bastia og turen over fjellet til Calvi, og kanskje en reise med toget hele veien til Ajaccio, om vi får ånden over oss. Ikke utsikten fra Bonifacio over til Sardinia. Men det er Lier, og Svelvik og Holmestrand og Horten, og visst kan vi ta ferja over til Østfold, gutter, høres ikke det bra ut?

Vi begynte å glede oss, skikkelig. Dette måtte vel bli bra?

Les også: Norgesferie? Her er 10 spektakulære norske overnattinger (DA+)

***

Det var solskinn da vi kjørte den lille, smarte elbilen vår fra sentrum øst i Oslo og oppover Groruddalen. Vi gaula og sang, alle fire, for nå var ferien endelig i gang. Dag på dag i et hjem på hjul!

Regnet begynte først da vi gikk ut av bilen i Nittedal for å, for første gang, ta vårt midlertidige hjem i skue. Det 3,5 tonn tunge dieselvidunderet som vi skulle kalle «hjemme» de neste sju dagene.

«Må vi rygge ut herfra, tror du?», hvisket min kvinne til meg da vi så bilen stå parkert utenfor det lille huset.

Utkjørselen var trang, det var ingen tvil om den saken. Men jeg rakk aldri tenke så langt, for det var noe i tonen hennes. «Vi» som måtte rygge ut hørtes unektelig ut som «du», altså «jeg». Vi hadde ikke snakket om det, for vi pleier å dele på bilkjøringen. Men var hun ikke veldig ivrig på at jeg skulle kjøre ut til Nittedal i dag? Hun tok barna, liksom, og jeg bilen? Og dette ansvarsfraskrivende jeg kunne ane i tonen, denne tydelige opplevelsen av at hun pekte på meg … hadde hun faktisk ikke tenkt å kjøre?

Jeg sto der i regnet og fikk opplæring i å fylle vanntank og tømme septiktank og gass inn her og strømmen der, og denne går på gass men denne på strøm, og jeg hørte ordene og kjente at jeg ble våt, men jeg kunne bare se på den enorme bilen foran meg, og jeg skjønte at jeg burde ha tenkt gjennom dette, men nå sto vi her, eller: nå sto jeg her, og det var tydeligvis slik at jeg, som knapt har kjørt noe større enn en stasjonsvogn, og det var mange år siden, var sjåføren. Alles liv, mine barns, mitt eget og alle de andres der ute på veien, lå i mine hender.

Enda en morgen. Enda et håp om blå himmel. Enda en dag med skuffede barneøyne idet det skyer over igjen.

Enda en morgen. Enda et håp om blå himmel. Enda en dag med skuffede barneøyne idet det skyer over igjen.

«Ja, ja», tenkte jeg og noterte på telefonen et eller annet jeg allerede glemte da jeg skrev det ned.

«Det skal i alle fall ikke regne så mye framover. For det har yr.no sagt».

Det regnet så mye da vi måtte grave ut bilen etter at bileieren – heldigvis, det var ikke meg – hadde rygget seg fast i den løse grusen i utkjørselen, at det skulle ta meg et døgn og bli tørr og varm igjen.

Det regnet voldsomt da jeg, livredd, svingte bilen inn ved kirka på Kampen for å fylle den med klær, leker, mat og alt annet som bare var med for å gjøre den tunge doningen enda tyngre.

Det plaskregnet da vi kjørte ned mot sentrum, forbi botsfengslet, og det var kanskje like greit, for da rakk vi knapt å se bilen som nesten kjørte inn i siden på oss fra høyre, i vill fart.

Guttungen, som vi måtte plassere i forsetet fordi det bare var plass til et barnesete bak i bilen, ble først livredd. Så ble han opptatt av rettferdighet, for slik kan man ikke kjøre, og enda mindre når pappa sitter som en tinnsoldat bak rattet og ser tydelig stresset ut.

«Han må i fengsel, pappa», sa guttungen.

«Ja. Heldigvis skjedde det nær fengselet. De kommer sikkert ut og tar ham nå, mens vi kjører videre».

«Bra».

Men så god er jo ikke denne vår verden.

Det regnet ikke på E18 på vei ut av byen. Det fosset ned. Hele motorveien ble til en elv. Det kjørte busser forbi med passasjerer som rodde doningen de satt i nedover motorveien, med årene ut av vinduene på vikingvis. Teslaene trykket på amfibieknappen og ble til elektriske sportsbåter, og minstemann i baksetet kunne sverge på at han så Noahs ark.

Guttungen i forsetet jublet hver gang vi sprutet ned bilene på siden av oss, og enda mer hver gang frontruta vår ble så full av vann at sjåføren, hans livredde far, ikke så noen verdens ting.

Sjåføren jublet ikke. Han var merkelig lite snakkesalig. Han angret. På hele opplegget. Men tenkte også at det kan jo faktisk ikke bli verre enn dette. Og yr.no hadde lovet helt ok vær resten av uka.

Stor bobil, trange gater. De eneste svette øyeblikkene på turen fant sted da sjåføren ble grepet av panikk over tyngden og størrelsen på kjøretøyet han var ansvarlig for.

Stor bobil, trange gater. De eneste svette øyeblikkene på turen fant sted da sjåføren ble grepet av panikk over tyngden og størrelsen på kjøretøyet han var ansvarlig for.

***

Det har stått en del saker i avisene i vår og sommer om prisen på en ferietur i Norge. Oppsummert: Det er ganske dyrt å feriere i Norge. Det er vel og bra og bli enda bedre kjent med det fantastiske ferielandet Norge, som statsministeren oppfordret oss til. Men er det alle forunt?

Vår reise er ikke billig. Vi snakker rundt 15.000 for leie av bil i en uke. Omtrent 3.000 for leie av plass på ulike campingplasser. Drivstoff – som vi ikke brukte mye av, der vi cruiset rundt Oslofjorden (nei, ikke for å spare verden for våre dieselutslipp. Det handlet om stresset sjåfør som ville kjøre så lite som mulig) – kanskje 1.000 kroner. Så kommer mat. Selv om bobilen har et fullt utstyrt kjøkken, er det fristende å spise lunsj langs veien. Det blir fort 1.000 kroner dagen i ekstraordinære utgifter til mat også.

Og alt det uforutsette. Bot i Horten. Og hva skjedde egentlig med vinduet vårt?

Vi havner fort på 30.000 kroner for en ukes bobilferie i Norge. Minst.

Er det dyrt? Det kommer jo an på hva man sammenligner med. En reise for en familie på fire til fine hotell eller villaer med svømmebasseng på den franske rivieraen eller på den italienske Adriaterhavskysten, koster mer. En reise til Sunny Beach i Bulgaria havner mye lavere. Vår interrailreise til familiens leilighet i utenfor Bastia på Korsika ville ha kostet mindre.

Les også: Fjellturer uten koronatrengsel (DA+)

30.000 kroner for en familie der både mor og far er permitterte eller har mistet jobben som følge av viruskrisen eller andre av kapitalismens kriser og sykluser, er mye penger. Altfor mye for mange. Så finnes det jo andre muligheter for å bli bedre kjent med fantastiske Norge. Bytte av leilighet, fordeling av bruksrett på familiehytte, telttur.

Men det er nok ikke en helt urimelig påstand at Norgesferie ikke er for alle. At det fantastiske ferielandet Norge blir bedre jo mer du har i lommeboka. For å si det på den måten: Det gikk med noen tusen da vi besøkte dyreparken i Kristiansand for noen uker siden.

Men minst like viktig her og nå, med regnet som fulgte oss uansett hvor vi dro, uten å ta hensyn til optimismen til yr.no: Hva har Sunny Beach, Adriaterhavskysten, den franske rivieraen og Korsika til felles? Eller Yucatán-halvøya i Mexico, Kanariøyene og Alanya i Tyrkia?

Ja, nettopp: Sol.

Det var det heller lite av den uka vi kjørte bobil. Var vi ikke våte, så var vi kalde. Mest av alt var vi begge deler.

Og snart skulle vi ha grunner til å gråte, også.

Kaffe hjelper på det meste, også på småhustrige sommerdager. Denne dagen så lys og lovende ut ganske lenge, helt til regnet kom. Og det som verre var. Mye verre, faktisk.

Kaffe hjelper på det meste, også på småhustrige sommerdager. Denne dagen så lys og lovende ut ganske lenge, helt til regnet kom. Og det som verre var. Mye verre, faktisk.

***

Vi hadde det litt gøy. Den første campingplassen vi kom til, i utkanten av Svelvik, var fin og rolig. Det var ganske lite folk der. Knapt noen i campingvognene som står der året rundt, med spikertelt og forseggjorte plattinger og til og med egen beplanting i tilhørende hageområde. Den første natta var det heller ingen andre bobiler i nærheten av oss. Så vi kunne spille fotball på store, flotte gressplener, i alle fall i de små stundene det ikke regnet.

Minigolf – på småskeiv bane, men det regnet ikke. Ikke hele runden, i alle fall.

Minigolf – på småskeiv bane, men det regnet ikke. Ikke hele runden, i alle fall.

Det var ingen kø på minigolfen, og det gjorde jo ingenting at banen var vindskeiv og sliten og våt. Vi så Rosenborg vinne på Nadderud på TV i bilen, og vi fikk besøk av Antonio og Ingebjørg og barna, som var på vei hjem fra Telemark. Sammen plukket vi jordbær og lekte sisten, og vi voksne drakk øl og det var nesten som ferie på ekte, sa Antonio.

Men vi fikk da plukket jordbær. I regnet.

Men vi fikk da plukket jordbær. I regnet.

Det ble spilt en del yatzy. Og FIFA på Nintendoen. Og tegnet. Alt sammen inne i bobilen, selvsagt.

Det ble spilt en del yatzy. Og FIFA på Nintendoen. Og tegnet. Alt sammen inne i bobilen, selvsagt.

Han pleier å reise til Portugal, til nabolandet til sitt hjemland Spania, en uke i året. Nå ble han avspist med noen dager hos svigerfar og maling av garasjen i de timene regnet tillot slike aktiviteter.

«Men dette er ferie. Endelig», sa han, og vi skålte.

Bilen parkert, og det regnet lite. Noen timers ferie, før gjestene reiste hjem til Oslo. Og før vi skulle fortsette nedover E18, mot nye eventyr. Eller et mindre positivt ladet ord.

Det er trangt i en bobil. Har du prøvd å åpne kjøleskapet uten at din kvinne merker det når hun ligger cirka en komma tre meter unna, i senga over førerhuset der du sitter med førerstolen vendt mot stuebordet? Og kjøleskapet må du jo åpne, fordi du unner deg en premie, en halvliter øl etter at enda en dag bak rattet har gått helt ok, tross alt. Fordi du klarte å rygge, og klarte du ikke å virke suveren da du fylte vanntanken, selv om du var høyst usikker på om du fylte tanken fra riktig kilde, for hva innebærer det egentlig når det står «kun drikkevann»? Det hjalp ikke med informasjon på flere språk heller, for kan man fylle «Nur Trinkwasser» på tanken når vannet ikke bare skal drikkes, men brukes til å vaske skitne tallerkener og skitne, våte barn og de enda skitnere klærne deres? Og hvor mye gass er det egentlig ok å gi når du må bakkestarte i revers og bilen veier altfor mange tonn?

Les også: Vilt, vakkert og vått: Kanoens comeback

Lyden av misfornøyd kone når pilsen sier «plsssjjj» og det er sent og mørkt og alle sover, lyden av et halvkvalt sukk og en kropp som rører seg misbilligende, er ikke det du trenger, midt på natta i dette mobile hjemmet du er kaptein på.

Men det er det du får, sommeren 2020.

Eller det står «foreslått for deg» i Facebook-feeden: Denne saken fra NRK bør du lese. Og du ser et bilde av en overfylt strand, og tittelen på saken: «Her gikk gjenåpningen galt», og så har NRK lagt til en teasertekst om at «Helsedirektoratet advarer om at det samme kan skje i Norge». Og du myser ut, og ser, gjennom regnet og mørket, det muntre skiltet med en tegning av en smilende havfrue og påskriften «BADESTRAND», og det drypper av skiltet. Og da tenker du: Nei, det kan ikke det. Kanskje sier du det halvhøyt ut i det lille, stille rommet du sitter i, helt alene bortsett fra de tre som sover: «Nei, Helsedirektoratet. Det kan ikke skje i Norge at strendene blir så overfylte at gjenåpningen av landet går galt».

Det ble lite bading, men man fikk da fisket. Og det er jo ganske gøy, selv når himmelen hele tida truer med å gå fra blå til grå.

Det ble lite bading, men man fikk da fisket. Og det er jo ganske gøy, selv når himmelen hele tida truer med å gå fra blå til grå.

***

Det skulle ikke regne, ikke denne dagen heller, og det gjorde det ikke. Ikke da jeg åpnet øynene og gløttet på gardina og forbi og så ut på en blå himmel, og en sol, og på barnet ved siden av meg, som var så klar for dagen at han sitret.

«Nå skal vi vel snart stå opp, pappa», sa han, og var allerede halvveis ned stigen til stua under oss.

Det regnet ikke da vi spilte fotball. Ikke da vi vasket opp, og vasken gikk tett. Det regnet ikke da vi tømte doen, den spruten vi fikk på beina som vi endelig hadde kledd i shorts, var noe ganske annet. Vi var ikke eksperter på toalettømming ennå, lærte vi, selv på andre forsøk.

Men hadde vi ikke snakket, med kjennermine, med andre bobileiere (og for alt vi vet: leiere), og gitt tips om fine campingplasser i retning Oslo, og fått tips om fine steder i den andre retningen i retur. Sola hang der på himmelen, men måtte kjempe et stadig mer intens kamp med skyene som hadde bestemt seg for å angripe på begge flankene samtidig. Det så ut som om sola ville holde stand.

Det var da vi rullet inn i Horten, og denne fine dagen, den første på denne uka i bobil, skulle bli snudd på hodet.

Jo da, vi fikk bot, men det var vår egen skyld. Det finnes faktisk skilt om bobilparkering, som både du, leser, og jeg, den lidende sjåføren, har lært nå. Og jo, det var fullt på campingplassen, selv om vi var lovet plass på telefon. Ikke stol på hun unge jenta som lover deg plass, lærte vi. Regnet høljet ned igjen. Men alt dette var vi jo egentlig vant til, det var ingenting å få panikk over.

Les også: Interessen for bobiler har eksplodert – «alle» ønsker seg en hytte på hjul

Det var dette hektiske i stemmen til kona, til dirigenten og kartleseren, som hun var blitt døpt under den naivt optimistiske starten av denne uka, som fikk sjåføren, altså jeg, og nå var jeg lei av både tittelen og funksjonen «sjåfør», til å innse at nå var det alvor. Hun fektet liksom med armene, og så helt utslått ut. Paff og sliten. Liten.

«Hvor har det blitt av vinduet vårt?».

Hun pekte, klissvåt – jeg var usikker på om det var tårer eller bare regnet som pisket henne i ansiktet – på et punkt over vinduet på førerhuset. På soveromsvinduet som ligger som en pølse over førerhuset. Eller: Hun pekte på det manglende vinduet på soverommet. Det var bare et gapende hull der det før hadde vært et vakkert avrundet og sotet pleksiglass.

«Jeg syntes jeg kjente en vind i baksetet», sa hun.

Selv sluttet jeg å snakke. Jeg tenkte tilbake på milene vi hadde lagt bak oss på småveier og E18 i timene før vi sto her vi nå sto, på feil side av porten til en fristende campingplass, og skjønte at vinduet var borte, og på hvordan vinduet kunne ligge hvor som helst på veiene vi hadde kjørt, og jeg visste at jeg egentlig bare hadde et svar:

«Jeg aner ikke hva som har skjedd med vinduet. Men borte er det».

Men det er jo ikke særlig til svar. Så jeg sa ingenting, og har egentlig ikke snakket siden.

Det er en dag og en natt og vel så det siden når jeg skriver dette. Jeg har lært enda en ting: Det er ikke lett å oppdrive et vindu til en bobil fra 2006 i Norge sommeren 2020. Det er faktisk helt umulig.

Det hjelper ikke, ikke egentlig, at sola er oppe og himmelen er blå. Nå er det for sent. Det fantastiske ferielandet som Norge er, må gjerne pælme sol og varme og tre grader bedre vanntemperatur i fjorden på oss de få timene som gjenstår av ferien, før vi må levere bilen tilbake og prøve å forklare at det er helt normalt at vinduer blåser av biler. Ferien er over.

Og godt er det.

***

Men ok, da. Når man sitter på en stein helt nede i vannkanten, med en øl i hånda, og sola varmer, og pastasausen koker og barna bare høres svakt i bakgrunnen, langt der borte et sted, og bilen er parkert for natta og naboen smiler og trekkspillmusikken fyller sommerkvelden. Når man sitter slik og ikke tenker på annet enn den milde, behagelige vinden og det stille vannet som flyter forbi, da er det faktisk ferie. Sommerferie, i Norge.

Men faktisk: Livet er ikke så verst, heller ikke på bobilferie. Når bobilen er parkert og sola går ned og barna sover, er det helt ok å være ferie i Norge.

Men faktisk: Livet er ikke så verst, heller ikke på bobilferie. Når bobilen er parkert og sola går ned og barna sover, er det helt ok å være ferie i Norge.

Norgesferie. Og det er da slett ikke verst. Ikke hele tida, i alle fall.

Selv om meldingen fra Antonio som tikker inn egentlig sier alt:

«Neste år Portugal, Korsika og en skikkelig ferie».

Les også: Nordmenn kutter i feriebudsjettet

Mer fra Dagsavisen