Nyheter

– Det ordtaket rappa jeg fra en bar i Irland. Jeg synes det er så fint

Sture Solvang er leder for Fredrikstad Pensjonistakademi og vet knapt hva et eldresenter er for noe.

Bilde 1 av 4

Klokka elleve på en tirsdag er det liv og røre på City Scene. Stinn brakke faktisk.

Både første og andre etasje besatt, og på scenen står en eldre herre og banner så brillene hopper og rynkene dirrer.

– Det jo for fanden ikke mulig å holde på slik vi gjør nu, sier han, og sett i lys av professorens tilbakelagte karriere er det innlysende at sinnet hans er berettiget. Han på scenen er i følge seg selv en drittsekk, og han heter Jørgen Randers. Den tidligere BI-rektoren har forelest hele livet. I dagens politiske klima er han en ettertraktet kompetanse på klima, og om noen dager skal han tilbake på Handelshøyskolen og si det samme som han sier nå (som er det samme han sa i 1972, i boka «Hvor går grensen?»).

Publikum elsker han, men hvem er de? Hvem har så god tid før lunsj på en helt vanlig tirsdag?

TV-PASTOR: «Spis biff og fly som aldri før, for snart kommer Jesus tilbake»

Nye koster koster best

De fleste i salen er jevngamle med foreleseren, men det er bare Randers som får betalt for å være her. Publikum er pensjonister og medlemmer av Fredrikstad Pensjonistakademi.

En forening for dem over 60 som nekter å bli gamle i ordets rette forstand, i og med at de fleste av oss forstår «gammel» som synonymt med tiltaksløs, tilsidesatt og uengasjert. Folka som har kommet til byen denne dagen er ingen av delene.

Sture Solvang er leder for Pensjonistakademiet Fredrikstad.

– Her er det ingen fremmede. Bare venner du ikke har møtt ennå, sier han.

– Det ordtaket rappa jeg fra en bar i Irland. Jeg synes det er så fint, så da ville jeg bruke det til Pensjonistakademiet.

Fredrikstad Pensjonistakademi skriver på nettsidene sine at de er et forum for alle over 60 år, uansett bakgrunn, som ønsker opplevelser innen samfunn, kunst og kultur. Virksomheten drives i hovedsak gjennom foredragsvirksomhet, besøk i musikk- og teaterinstitusjoner og kortere og lengre turer i inn- og utland.

Hensikten er å fremme det enkelte medlems utvikling, styrke samfunnsengasjementet og tilby et sosialt fellesskap.

– Men hva bruker dere engasjementet til?

– Vi er en fin gjeng, mange av oss er tidligere ledere. Flere har vært i losjer, sittet som styremedlemmer og hatt andre verv.

– Lobbyerer dere, har dere innflytelse hos dagens ledere?

– Nei, vi har ikke innflytelse på den måten selv om vi er engasjerte. Det er fint at det er andre som styrer nå, det er godt det er noen nye koster.

LES OGSÅ: «Økningen i antall eldre er ikke en bølge, det er en endring som er kommet for å bli»

Fransk tanke

Tanken om et læringsbasert samlingspunkt for pensjonister er verken ny eller lokal. Den kommer fra 1970-tallets Frankrike og kalles U3A.

U3A står for «University of the third Age», og har sin opprinnelse i 1973 i Frankrike ved Faculty of Social Sciences i Toulouse av pfrofessor Pierre Vellas. Den franske professorens opprinnelige idé var å lage universitets- og skoleplasser for eldre som ønsket å lære mer av alle fag, har over tid utviklet seg til å få en løsere struktur der tanken er generell utvikling, samtidig som det skal være en arena for læring, samhold og samfunnsengasjement.

Ideen var så populær, at det i løpet av et tiår var opprettet senioruniversiteter over hele verden.

I Norge var det Folkeuniversitetet som startet de første U3A-ene, men i dag er nesten alle drevet privat. Akademiet i Fredrikstad ble startet for 25 år siden ved hjelp av nettopp Folkeuniversitetet, men drives i dag av et styre med syv medlemmer: Leder Sture Solvang, sekretær Berit-Julie Pedersen, kasserer Gunnar Haagensen, og styremedlemmene Nina Lill Oksmo, Astri Mørch Glenjen, Rolf M. Gjermundsen, Inger Torill Solberg.

Over 50.000 medlemmer

Mange norske byer har U3A-varianter, og alle har navn som seniorakademi, pensjonistakademi, eldreuniversitet og så videre.

– Betegnelser som senioruniversitet eller pensjonistuniversitet er brukt om foreninger som arrangerer foredrag, seminarer, reiser, kulturelle aktiviteter og lignende for sine medlemmer, forteller Eugene Landeide, webmaster for U3A og tidligere styremedlem for Lillestrøm Senioruniversitet.

Og det er populært. Bare i Fredrikstad har klubben drøyt 850 medlemmer.

Akkurat hvor mange medlemmer det er på landsbasis, er vanskelig å finne ut av.

– Medlemstallet varierer typisk mellom et par hundre til omtrent 1300 per klubb. Vi tror Lillestrøm Senioruniversitet er størst i Norge. Oslo Pensjonistuniversitet har et tak på antall medlemmer litt under dette, visstnok med venteliste.
Hvis vi regner 600 som et gjennomsnitt så skulle dette tilsi at det finnes 50 000 medlemmer i Norge.

– Men igjen, dette er et svært usikkert tall, kanskje litt konservativt, sier Landeide.

LES OGSÅ: «En minstepensjon på 13.000 holder bare ikke»

Anti-alderistisk populisme

Fredrikstad-leder Sture Solvang får nye medlemmer hver dag. Det er ikke noe krav om akademisk bakgrunn, selv om mange her har det. Det eneste kravet er at man må være over 60.

– Hvorfor er dette så populært?

– Man tenker at pensjonister bare kan gjøre en ting om gangen. For eksempel, hvis de skal på posten, så tar det en hel dag. Vi er ikke sånn. Vi har levd aktive liv og gjort mange ting, og det vil vi jo fortsette med. Når jeg ser etter personer til styret, vil jeg ha folk som er aktive, som gjør flere ting på en gang, for det er da det skjer noe.

– Men hva med de kommunale tilbudene, seniorsentre og så videre?

– Det vet jeg knapt hva er for noe. Vi har nok med oss selv, og vi arrangerer turer, reiser og foredrag. Mange av oss er samfunnsengasjerte, og vi er et tverrsnitt av befolkningen. Vi liker ikke å sitte stille.

Det han beskriver kalles alderisme.

– Når man for eksempel bruker alderen som begrunnelse for å ikke være med på ting er man alderistisk mot seg selv, forteller forsker ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA Per Erik Solem til nettstedet VI.no.

Han forklarer at alderisme som et sett «stereotypier og fordommer mot en bestemt aldersgruppe. Disse holdningene fører også ofte til aldersdiskriminering. Fordommene er rettet mot eldre mennesker, og stereotypiene kan gå ut på at de for eksempel elsker å løse kryssord. Men de kan også handle om at eldre mennesker ikke får til ting nettopp fordi de er gamle.»

Eldre kan også være alderistiske mot seg selv, og sette begrensninger for hva de engasjerer seg i og ikke. Publikum på City Scene er motsatsen til det. De er anti-alderistiske.

Jørgen Randers lirer av seg noen flere gloser der oppe fra scenen, før han bukker og takker for seg. Men det skal gå enda en halvtime før han får slippe. De har for mange spørsmål, engasjementet er for stort. Og de har god tid.

Kelneren på naborommet har vært inne tre ganger og mast på dem, før de gir seg. Men til slutt er det tid for kaffe og snitter. For det må man ha, selv om man er anti-alderist.

LES OGSÅ: Generalen av Gamlebyen (Demokraten+)

LES OGSÅ: Elin måtte velge mellom medisiner og mat

Mer fra Dagsavisen