– Det har nok vært den mest arbeidskrevende boka i serien

I denne boka har forfatterne tatt for seg Gretnes og Sundløkka i nordre Borge. To år har gått siden forrige bind – en helt naturlig årsak, smiler lokalhistorikerne.

– Planen var at boka skulle ha kommet ut i fjor. Men det var så mye å jobbe med og en innfløkt historie her oppe, derfor ble den utsatt, sier billedkunstner, landskapsarkitekt og karttegner Lars Ole Klavestad.

– Det har nok vært den mest arbeidskrevende boka i serien, legger Karl Ottar Fjeld til.

Les også: Skippergårder, nasjonalhelt og tømmerfløtere! 

Lokal arbeiderhistorie

Hvor mye tid forfatterne har lagt ned i arbeidet med bind 17 ønsker de ikke å spekulere i. Gårds- og bruksnummer, eiere og slekter er behørig dokumentert for hvert hus i Sundløkkaveien, Kilevoldveien og Amerikagata.

Brakkene på Sundløkka er det mange som kjenner til. Arbeiderbrakkene var svært lange bygninger som huset flere familier og mange mennesker.

– Vi har identifisert minst ti steder der det har stått brakker her i området, forteller Klavestad. Som selv har et spesielt forhold til arbeiderboligene. Hans bestefar var ansatt av Hafslund til å etterse brakkene.

Rosenbergbrakka, eller ofte kalt Rosmannbrakken, er den eneste som er igjen av brakkene fra tidlig 1800-tallet. Arbeiderboligen hadde opprinnelig åtte leiligheter, nå er det fire.

– Historien rundt brakkene på Sundløkka har alltid fascinert folk. Fra ca. 1815 og fram til i dag har vi nå oversikt over hvem som har bodd i hver enkelt brakke, sier Karl Ottar Fjeld til Demokraten.

– Robert Normann er en av de fremste musikerne i Norges jazzhistorie. Her i Rosenbergbrakka på Sundløkka vokste han opp.

– Det er verdt å legge til at Hafslund-arkivet har vært positive og bidratt mye med å finne navn på alle beboerne i brakkene de siste to hundre årene, supplerer Svein Åstrøm.

(Saken fortsetter under bildet) 

Robert Normann vokste opp i Rosenbergbrakka, som er den brakka som fortsatt står. På folkemunne går den under navnet Rosmannbrakka. Brakka sto ferdig i 1857 og hadde opprinnelig åtte leiligheter. Foto: Ukjent / NTB

Les også: Tilbakeblikk på datidens Borge og Torsnes (+) 

Industriområdet Sundløkka

Årets bind i serien om gårder og slekter tar også et solid dypdykk i industrien på Sundløkka. Zinken, Hafslund, ferjestedet og kaia.

– Rett her borte gikk hovedveien fra Halden og ned til ferja, rett og slett en viktig ferdselsåre. Utviklingen av industrien begynte tidlig på 1800-tallet når det var sagbruk i Sarpsfossen. For å unngå at materialene skulle bli ødelagt i den strie strømmen ble det bygd en vannrenne, slik at frakten kunne skje mer kontrollert. Rett før Gretnesevja ble materialene vippet ut av renna, stablet på opplagstomtene og tørket - før utskiping, forklarer Lars Ole Klavestad.

Historien forteller også at plankerenna var en yndet lekeplass for barna i området. En kar født i 1883 fortalte Edvard Bull om opplevelsene fra barndommen: Vi seilte på plankene i den rivende strømmen. En gang fikk jeg meg en ordentlig skrekk i livet, for plutselig falt jeg av planken og seilte av sted med vannet. Men heldigvis fikk jeg tak i rennekanten. Der ble jeg hengende og rope om hjelp. En kone kom gående langs gangstien ved renna, hørte mine rop, og hun kom til og dro meg opp. Denne seilingen i plankerenna var en farlig sport, men jeg kan aldri huske å ha hørt om noen drukningsulykker derfra.

(Saken fortsetter under bildet)

De monumentale bygningene i Sundløkkaveien 11 huset administrasjonen til Norsk Zinkvalseverk A/S. De fikk sin nåværende form i 1920. I 1861 reiste Ludwig Wegner boligen sin på denne plassen. Den var tegnet av Stortingets arkitekt Emil Victor Langlet. Bygningen var bosted for flere prominente personer, før den ble administrasjonshus for Norsk Elektrisk Metalindustri A/S. I 1920 ble høyden på hovedbygningen hevet fra halvannen til to etasjer. Huset og fløyene fikk en herskapelig nyklassisistisk stil i tråd med de rådene idéalene. Tegning: Lars Ole Klavestad.

Les også: – Det verste er når en fredet bygning blir stående tom i lang tid (+) 

Unik dokumentasjon

Det er tvilsomt om noen i Norge kan måle seg med lokalhistorikernes arbeid. På slutten av 90-tallet startet Fjeld, Klavestad og Åstrøm på den lange reisen med å fortelle historien om bygdene i Borge og Torsnes. Bygning for bygning, gårds- og bruksnummer, beboere og eiere, lokale historier, historiske bilder og nye tegninger – slik har dokumentasjonen blitt til bind etter bind.

Underveis har forfatterne benyttet seg av lokalkjente og historisk interesserte. I bindet som omtaler Gretnes og Sundløkka i nordre Borge er det spesielt to navn de ønsker å trekke fram.

– Tore Kristoffersen har vært en av bokas viktige informanter. Han bor i Bordskrivergården på Sundløkka og besitter mye lokalkunnskap. I tillegg har Finn Johansen bidratt med stor kunnskap om området, sier Lars Ole Klavestad.

(Saken fortsetter under bildet) 

Det lå flere små arbeiderstuer på Berget ovenfor ferjestedet i Sandesund. Fra gammelt av gikk de under navnet Sundløkstuene. Foto: Utlånt av Finn Johansen.

Arbeidet fortsetter

Bind 17 i serien «Gårder og slekter i Borge og Torsnes» er lansert. Men det stopper ikke her. Nå står resten av Årum for tur. Lokalhistorikerne er allerede i gang.

– Foreløpig er 68 sider ferdig. Sannsynligvis blir det to bind til før vi setter sluttstrek, smiler Karl Ottar Fjeld.

For to år siden fikk forfatterne Gamlebyakademiets lokalhistoriepris for arbeidet med å ta vare på identiteten og kulturarven i vårt distrikt. Norges mest omfattende gårds- og slektshistorie forteller historien slik ingen andre har gjort det tidligere.

Bordskrivergården på Sundløkka er en særpreget og påkostet murbygning, trolig oppført på sin nåværende plass rundt 1840. Den fungerte som bolig og kontor for Hafslunds bordskrivere, de som holdt orden på materialene som ble skåret i sagene ved Sarpsfossen og lagt i opplag på tomter på Sundløkka. Tegning: Lars Ole Klavestad.

Tore Kristoffersen har vært en av bokas viktige informanter. Han bor i Bordskrivergården på Sundløkka og besitter mye lokalkunnskap. På bildet holder han en brannbøtte som oppbevares i det særegne huset. Finn Johansen har også vært en viktig informant med stor kunnskap om området. Foto: Svein Åstrøm