– Det er uforsvarlig å sende ettåringer i barnehagen

For noen år siden bekreftet en norsk undersøkelse funn fra internasjonale studier: Barn som hadde lange dager i barnehagen, hadde høyere nivå av stresshormonet kortisol enn barn som gikk hjemme, eller hadde kortere dager i barnehagen.

Funnet utløste en del presseoppslag i 2017, og en debatt i Klassekampen. Og så ble det stille. Diskusjonen om hva barnehagen gjør med de minste, kom aldri i gang blant våre folkevalgte politikere.

Det, mener den pensjonerte psykologen Sissel Unger og hennes pensjonerte barnepsykiaterektemann John Downing, er symptomatisk for vår offentlige samtale om barnehagen. Alt det som ikke passer inn i bildet av at to foreldre i full jobb og barnet i barnehagen er den beste løsningen for de små barna, feies under teppet.

Sissel Unger er ikke i tvil om at vi har valgt feil løsning:

– Det er skadelig for de minste barna å være i barnehagen, sier hun, og viser til tilknytningsforskning.

Les også: Hvem har det verst: Ettåringer i barnehager eller mødrene deres?

De første 1000 dagene

Unger og Downing viser til forskningen til den amerikanske hjerneforskeren og psykologen Allan Schore, en av de fremste fagpersonene i verden på nevropsykologi og barns utvikling.

– Tilknytningen bygges over tid, helt fra barnet er inni mors liv, sier Unger, med henvisning til Schore.

Det er spesielt samspillet mellom mor og barn som er viktig i barnets første leveår, og så blir far en stadig viktigere omsorgsperson når barnet fyller ett år.

De første leveårene er en periode med voldsomt utvikling av hjernen. Et barns tidlige tilknytningserfaring former hjernens evne til sosiale og følelsesmessige funksjoner – resten av livet.

Det er først i tredje leveår barn normalt sett er rustet til å takle en større sosial krets, ifølge Schores forskning.

– Jo mer ustabil hverdagen blir, jo vanskeligere er det for et lite barn, sier Unger.

Og barnehagen bidrar til en ustabil hverdag for de minste, mener hun.

Hun mener det vi driver med når vi sener de minste barna i barnehagen, er et stort eksperiment. Ikke engang den dyktigste og mest empatiske barnehagepersonale kan svare på det lille barnets uttrykk som foreldrene, argumenterer hun. Den langsiktige konsekvensen kjenner vi ikke, men vi vet at problemer med psykisk og sosial helse senere i livet, ofte skyldes ustabile oppvekstforhold.

Unger har en kort beskrivelse av dette eksperimentet:

– Det er uforsvarlig.

Les også: «Mødre får ikke nok opplæring om barns behov og utvikling»

Institusjonaliseringen

Unger vemmes over institusjonaliseringen av barnet som barnehagen medfører.

– Smak på ordet «tilvenning», som vi bruker om det lille barnets første dager i barnehagen. Hva er det for noe? Barn skal ikke tilvennes en situasjon det ikke har godt av, sier Unger.

– Jeg hater ordet tilvenning, legger hun til.

Hun mener vi i det minste må kalle det å «bidra til at barnet føler trygghet i den nye situasjonen» – og mener foreldre som et minstekrav må få lengre tid enn den lille uka som nå er satt av til formålet.

– Dessuten, og dette synes jeg du skal skrive: Vi snakker om å levere barnet i barnehagen. Som en pakke! Du leverer jo ikke kona di på Gardermoen – du følger henne, sier Unger.

– Skal foreldre ha dårlig samvittighet for å sende de minste barna i barnehagen?

– Det er ikke foreldrene som skal ha dårlig samvittighet, men politikerne, sier Sissel Unger.

Kritiker har resignert

Debatten om de aller minste barna i barnehagen dukker opp med ujevne mellomrom. En av dem som var mest kritisk da debatten raste for fem-seks år siden, var Lars Smith, professor emeritus ved psykologisk institutt, UiO.

I dag sier han:

– Jeg har etter hvert kommet til den mening, delvis for å få fred med meg selv, at jeg sier at ettåringer har kommet i barnehagen for å bli.

Selv om han erkjenner at han nok ville ha ventet så lenge som mulig med å sende barna sine i barnehagen om han var i småbarnsfasen selv, mener han utfordringen nå er å gjøre barnehagene bedre.

Han støtter Unger i ønsket om lengre tilvenningstid, der vi tar større hensyn til tilknytningsproblematikken. Så må barnehagen tilføres større ressurser, slik at vi får færre barn per voksne, og flere kvalifiserte barnehageansatte, mener Smith.

– Å tro at vi skal få ettåringene ut av barnehagen igjen … Det er nytteløst, med mindre vi utvider foreldrepermisjonen, sier Smith.

Selv har han lekt med tanken på å i alle fall sørge for at permisjonen varer til barnet er 18 måneder, men han tror ikke det er politisk mulig i dag.

Sissel Unger og John Downing nekter å gi seg, og går enda lenger.

Les også: «Søsken i hver sin barnehage: Vi er oppriktig bekymret over egen hverdag»

Toåring permisjon

De to leverte en kommentar til det regjeringsnedsatte «Barnefamilieutvalget», som leverte sin innstilling i 2017. Der foreslår de et radikalt grep:

«Ett års permisjon for mor det første leveåret, så ett års permisjon for far det andre leveåret».

Mor må få 20 prosent redusert arbeidstid under fars permisjonsår, argumenterer de. Og foreldrene til sammen 20 prosent redusert arbeidstid i tredje leveår, slik at barnet kan tilpasse seg barnehagen trygt og gradvis. De åpner for en viss fleksibilitet, men «det skal ikke være mye avvik fra denne regelen», skriver paret.

Det nytter ikke med kladding, sier Sissel Unger. Det må gjøres skikkelig. For det vi driver med nå, bærer galt av sted.

– At det skal være kvinnefrigjøring å komme seg bort fra barna? Tull, sier hun.

– Mor – og far – skal tilbake til barnet sitt, sier Sissel Unger.