– Der nede på kaia sto frysebiler på rekke og rad. Og rundt odden kom synet av røyksøylen

Demokratens fotograf Erik Wiggo Larsen sto på kaia i Lysekil da Scandinavian Star ankom, om morgenen 7. april. Han kommer aldri til å glemme synet av frysebilene som ventet på båten.

For 30 år siden, natt til 7. april, brant danskebåten Scandinavian Star. 159 av de 383 passasjerene omkom i brannen. Fem personer var fra Østfold.

Tidlig om morgenen ringer telefonen hjemme hos familien Larsen i Fredrikstad.

– Du tenker ikke så mye akkurat når det skjer. Da er det teknikken, og det praktiske, som er viktig. Tankene kommer i ettertid, sier fotograf Erik Wiggo Larsen.

Da han gikk ut i pensjon fra Demokraten høsten 2019, var det med en velfylt sekk av erfaringer. Noen gode, noen vonde.

– Det går så fort, vet du. Først beskjeden om at båten var i brann. Så ned og hente utstyret, og så til sykehuset.

Les også Erik Wiggos egen historie: «Scandinavian Star: Den brennende likkisten»

Busslaster med overlevende

Da Erik Wiggo og journalisten ankom sykehuset, ble de møtt av et - i følge ham - komplett kaos av sykehuspersonell, pressefolk og overlevende.

– Det kom busslaster med overlevende. De så skrekkslagne ut - men fysisk så de ikke skadet ut. Mange av dem hadde pledd rundt seg.

Fotografen husker de overlevende som tydelig preget av det de hadde opplevd natten i forveien. Men de verst skadde var busset eller kjørt med ambulanse andre steder.

I likhet med 22. juli ble også en annen type sivile kjøretøy rekvirert for å bistå i arbeidet med det store antallet mennesker som ble rammet av tragedien: isbiler.

Les også: Christopher (31) er koronafast på skip utenfor Afrikas vestkyst

Grusom soloppgang

Så kommer meldingen om at den skadde båten skal slepes til Lysekil i Sverige. Erik Wiggo, denne gangen med journalist Rino Rådahl, hiver seg på nytt i bilen.

– Adrenalinet steg for hver kilometer både hos meg selv og journalist Rino Rådahl, skriver han i etterkant.

– Vi var heldigvis to. Det er fordelen med å være to på sånne jobber, at man kan snakke sammen på vei til og fra. At man kan sparre litt. Vi visste ikke hva som skulle møte oss der ute.

Vel fremme, møttes de av effektive politisperringer som er satt opp i påvente av at båten skal komme. Men det er ingen båt ennå. De er forhindret fra å engang komme ned til kaia. Og utover ettermiddagen og kvelden blir det klart at de vil måtte overnatte i den svenske byen.

Frysebiler på rekke og rad

Fotografen og journalisten står opp før sola. De kjører opp og ned langs kyststrekningen og leter etter tegn til båten. Når solens første morgenstråler treffer kaia, treffer den også isbilene.

– Der nede på kaia sto frysebiler på rekke og rad. Det må ha vært ti stykker. Eller fler, hvis ikke hukommelsen svikter meg. Og så, rundt odden der, kom synet av røyksøylen, sier Erik Wiggo.

– Var dere inne på båten?

– Nei, hele området var sperret av, så det var umulig. Ingen fikk komme inn.

Likevel gjorde denne hendelsen varig inntrykk.

– Alle ulykker eller hendelser der liv går tapt er alvorlige, og gjør inntrykk. Men dette var så mange mennesker. Det er noe jeg aldri kommer til å glemme. De frysebilene som sto på kaia. Det gjorde inntrykk. Tankene kommer i ettertid. Og de blir med en, resten av livet, sier Erik Wiggo Larsen.